LMIs holdning til pasientavtaler

Dersom noen mener at hemmelighold skal gagne pasientenes interesser, er vi i vår tungnemhet nødt til å få det forklart.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Per Eystein Lønning, professor I ved Universitetet i Bergen og overlege ved Kreftavdelingen, Helse Bergen
Olav Mella, professor ved Universitetet i Bergen og avdelingsdirektør ved Kreftavdelingen, Helse Bergen


LEGEMIDDELINDUSTRIEN (LMI) har de senere årene tatt en rekke grep for å gjøre samarbeidet med legestanden «etisk rent» og fritt for enhver mistanke om korrumperende tilstander og bestikkelser. Her inngår både forbud mot sponsing av reiser – med mindre det gjelder til møter der firmaene selv har den fulle regi som arrangører – og utlegging av all honorering, som konsulentoppdrag og foredrag på nettsider.
Vi er i likhet med LMI for åpenhet i alle slike saker, og det er godt mulig at de tiltakene som implementeres, vil høyne den allmenne tillit til så vel legemiddelindustrien som legestanden. Man bør forvente en klar gevinst dersom man skal rettferdiggjøre den prøyssiske disiplin som her benyttes innad i rekkene. Den som lever, får se.
HEMMELIGHOLD. På denne bakgrunn kommer de synspunktene som LMI-direktør Karita Bekkemellem forfekter i sin kronikk i Dagens Medisin (8/2015) i et underlig lys. Artikkelen er skrevet på bakgrunn av den meget omtalte Perjeta-saken, der man omsider har fått en refusjonsordning på plass.
Det påfallende med denne ordningen er imidlertid at avtalen, med hensyn på rabatt mellom legemiddelfirmaet Roche og det offentlige, skal hemmeligholdes. Her dreier det seg om kjøp av legemidler for mangfoldige millioner – beløp som langt overstiger det vi snakker om i forbindelse med sakene ovenfor. Og her inntar LMI en prinsipielt helt annen holdning: «Som bransjeorganisasjon er vi for størst mulig grad av åpenhet, men er nøytral i forhold til om enkelte firmaer ber om spesielle avtaler».
Dersom det hadde dreid seg om et referat fra et møte, ville vi ha antatt at Karita Bekkemellem var feilsitert her. I og med at vi finner utsagnet i en artikkel hun selv har signert, må vi legge til grunn at hun faktisk mener dette.
PROFITT. Tiltakene som er summert ovenfor, er selvmotsigende ut fra en moralsk vurdering, men godt sammenfallende ut ifra et rent økonomisk motiv. Det er vanskelig å se noen fornuftig grunn for hemmeligholdelse utover at firmaet dette gjelder, ønsker å maksimere sin egen profitt.
Dersom noen mener at tiltaket med hemmelighetsholdelse skal gagne pasientenes interesser, er vi i vår tungnemhet nødt til å få det forklart.
Riktig nok kommer det videre i artikkelen noen økonomiske betraktninger for å underbygge tiltaket. Det er uklart hvorfor Bekkemellem henviser til ulike lands betalingsevne: «Det koster ikke det samme å kjøpe mat i Spania og i Norge. Vi har ulik betalingsevne».
FORSVAR FOR HØYE PRISER. Forutsetter vi at utsagnet har noe med aktuelle sak å gjøre, må det leses som et forsvar for høyere legemiddelkostnader i Norge enn i andre land. Som tidligere politiker vet Bekkemellem godt at norske matpriser har med andre forhold, som importtoll og sentralt styrte landbruksoppgjør å gjøre; men denne diskusjonen bør føres i andre fora. Kostnadene for medikamenter skal verken landbruksdepartementet eller bondeorganisasjonene få skylden for. Og tar vi andre varer, som bilprisene i Norge versus Tyskland, skyldes forskjellene i liten grad forhandlernes fortjeneste eller Olas og Karis betalingsevne.
Også diskusjonen om norsk avgiftspolitikk på biler bør føres i et annet forum.
At et legemiddelfirma skal tjene penger, er legitimt nok: At man da tar ut den maksimalprisen man mener kan oppnås i det enkelte land, er en sak for seg. Men dagens medikamenter er utviklet og utforsket på internasjonal basis og produseres oftest i sentrale enheter.
TEMPELRENSING. Utviklings- og produksjonskostnadene per dose som tilbys pasienten, blir i realiteten de samme enten pasienten skal få behandling i Norge eller Spania. Selv om det foreligger visse prisforskjeller, basert på faktorer som importvolum og sentrale innkjøpsforhandlinger gjennom betaler – oftest offentlige organer –, eventuell merverdiavgift og kostnader i forhandler- og distribusjonsleddene, kan vi ikke se at dette kan nyttes som forsvar for den praksis man her legger opp til.
Den mest fornuftige forklaring på ulik prisfastsettelse land imellom samt ønske om hemmelighold, er at industrien vil maksimere sin fortjeneste. Men da bør man kalle en spade for en spade. At LMI ivrer for etisk rene prinsipper og fremstiller seg selv som en form for «tempelrenser» som kjemper for pasientenes rett til nye medikamenter/behandling ut ifra høyverdige etiske prinsipper, samtidig som LMI «velger å se en annen vei» overfor de økonomiske avtaler enkelte firmaer inngår – og som vi frykter kan skape presedens i fremtidige saker – harmonerer mildt sagt dårlig.
Oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2015

Powered by Labrador CMS