Villedende formidling

Det kan være forvirrende å finne frem i det medisinske landskapet, og når man omsider gjør det, kan budskapet være uklart. Verre er det når forskning presenteres subjektivt i de ulike medier. Hvorfor er det slik?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Aleksander Chaibi, fysioterapeut, kiropraktor og Ph.D.-student ved UiO/Ahus
HVER MÅNED publiseres tusenvis av vitenskapelige artikler om helse, og enkelte selvutnevnte eksperter som uttaler seg i medier og på sosiale forum, har ikke den nødvendige forutsetningen til å gi et objektivt bilde av et gitt forskningsresultat. Man ser også at enkelte faktiske eksperter som uttaler seg, mangler klinisk kunnskap og forståelse – og samtidig velger å være selektiv i sin kunnskapsformidling. Formidlingen blir derfor upresis og dermed ofte villedende.
Et legitimt spørsmål vil derfor være om nettopp dette er medvirkende faktorer til at helse- og omsorgsminister Bent Høie og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bevisst unngår å svare konkret på spørsmål om å etablere en kiropraktorutdanning, som er estimert til å koste under én promille av de årlige kostnadene til muskel- og skjelettlidelser.
La meg introdusere et nytt begrep: «subjektiv forskningsformidling», eller #SFF, som det vil være naturlig å kalle det i sosiale medier.
SVAKHETER. For å forstå forskningsresultater, kreves det inngående kunnskap om tema og forskningsmetode. For å vurdere om studier er av god kvalitet, finnes det derfor et utall av medisinske metodeverktøy, eller sjekklister, som kan benyttes. Disse sjekklistene er tilrettelagt farmakologiske kliniske studier. Dette er noe man må være klar over, og ikke benytte ukritisk, når man vurderer manuelle kliniske studier som fysioterapi eller kiropraktikk.
Én av de vanligste svakhetene i manuelle kliniske studier er blinding. Med blinding menes det at behandler og pasient er uvitende om hvilken behandling som blir gitt. I farmakologiske studier er dette uproblematisk, mens det av opplagte grunner er umulig å blinde behandler i manuelle studier.
Dette er tilsvarende umulig i kirurgiske studier. I dag foreligger heller ingen standardisert placebo-behandling som kan benyttes av fysioterapeuter eller kiropraktorer for å blinde pasienter.
VILLEDENDE. Når Andreas Wahl, kjent fra Folkeopplysningen, gir inntrykk i Debatten på NRK (27.11.2014) – i beste sendetid – at dokumentert effekt oppnås ved å dobbeltblinde; å blinde både behandler og pasient, vil jeg betegne dette som villedende formidling. Tar man da for seg en av de medisinske sjekklistene for å vurdere kvaliteten på en manuell studie, som inkluderer spørsmål omkring blinding, sier det selv at disse studiene starter med et handikapp mot farmakologiske studier. Det blir som om Petter Northug skulle ha startet to minutter etter Dario Cologna på 15 km klassisk fellesstart.
En annen vanlig naturlig svakhet man finner i manuelle kliniske studier, er antallet deltakere som er inkludert. Et høyt antall deltakere gjør det lettere å oppnå statistisk signifikante resultater, et begrep som beskriver sannsynligheten for at et resultat ikke er grunnet tilfeldigheter. Farmakologiske studier inkluderer følgelig flere tusen deltakere. I manuelle studier er dette derimot svært resurs- og tidkrevende.
TRE PRINSIPPER. God forskning og objektivitet baseres ofte på tre enkle prinsipper; troverdighet, reproduksjon og sannsynlighet.
Er det brukt en god metode, er resultatene ofte troverdige. Er artikkelen i tillegg publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, kan man være videre trygg på at resultatene har blitt gjennomgått i detalj. Man skal likevel være klar over at akademikere også er subjektive i sin formidling, og nettopp derfor benyttes sjekklister for å kontrollere. Reproduksjon av forfatteres subjektive konklusjon kan i verste fall bli som et vandrende eventyr – og svært så villedende.
Redaktør Nina Kristiansen i Forskning.no skrev så fint i Aftenpostens spalte «Uviten» den 6. november 2014: «Én kilde er ikke nok». Dette betyr at reproduksjon av tidligere studier, med tilnærmet likt resultat, gir høyere sannsynlighet for at resultatene er troverdige. Når man leser nye vidunderkuroverskrifter, og twitter-kontoene går varme med den ene subjektive fortolkningen etter den andre, bør man derfor ha dette i bakhodet.
SUNN FORNUFT. Sannsynlighet baserer seg ofte på sunn fornuft. Men uten inngående kunnskap i anatomi, fysiologi og nevrologi, blir det naturligvis utfordrende å benytte denne logiske sansen.
Nettopp denne forutsetningen er ofte mangelfull i meningsutveksling på sosiale medier og i mediene for øvrig. Subjektiv forskningsformidling, uten nødvendige forkunnskaper, bør derfor kritisk etterprøves ved konstruktiv respons i de aktuelle medier, alternativt ignoreres. Til gjengjeld kan det være svært underholdende for mediene.
Neste gang du leser en vidunderoverskrift, se etter hashtaggen #SFF.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2015

Powered by Labrador CMS