Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Legeliv: - Er dette farlig, doktor?

Moderne bildediagnostikk er en velsignelse, men av og til må vi motvillig forfølge tilfeldige funn uten klinisk relevans. Da kan vi skade mer enn å hjelpe.

Publisert: 2013-09-16 — 12.44 (Oppdatert: 2015-05-09 — 09.33)

Bente Aschim, fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin

Som nyutdannet lege valgte jeg å bli allmennpraktiker. Jeg synes at oppgavene var varierte - jeg visste aldri hva som møtte meg på kontoret om morgenen. Spennende, men også angstdrivende: Katastrofene sto og ventet. Etter hvert oppdaget jeg at hverdagene som oftest var, ja, ganske hverdagslige.

Jeg jobbet i psykiatrien et år. Jeg savnet de vanlig syke, de jeg kunne gjøre noe for, hvor resultatene kom raskt fordi de sykdommene var selvhelbredende eller fordi jeg kunne hjelpe til - eller begge deler: Behandle en ørebetennelse, sette inn en spiral, følge et svangerskap og se ungen på etterkontroll.

KRONIKER-BEHANDLER. Jeg beundret mine kolleger i psykiatrien som hadde kontakt med kronikere over tid og hvor forandringene var små, men kontakten livsnødvendig.

Dette var i starten av karrieren.

Nå har jeg selv blitt en kroniker-behandler. Jeg trøster ofte, og det er ikke alt som kan behandles.

Noen pasienter har jeg hatt i 32 år.

TROFASTHET. Gjennomsnittlig tid for fastlegekontakt var for noen år siden på syv år. Gjennomsnittlig.

Til tross for alle muligheter for å skifte fastlege, er det en trofasthet som på mange måter er bemerkelsesverdig - og kanskje ufortjent - tenker jeg om meg selv.

Av og til kjennes hverdagene som et hav av ugjorte oppgaver - lenge etter stengetid. Drømmen om å være á jour, oppleves som utopisk. Og spørsmålene, forventningene, ønskene fra pasientene har økt - og bra er det.

ORDRER. Problemene dukker opp når det ikke er forhandlingsrom, når det er en ordre. Den kommer ikke alltid fra pasienten, men fra andre fagfolk. Ut fra deres ståsted, sikkert fornuftig, men indikasjoner stilt på andres vegne, må problematiseres.

For hva kunne vi ikke da ha unngått av unødvendige utredninger?

Helseutredninger av friske mennesker med relativt marginale problemer, tar mer og mer plass.

HENVISNING. La meg ta to eksempler fra de siste ukene i min praksis:

En kvinne fikk tatt en ultralydundersøkelse på en klar indikasjon. Røntgenlegen fant ikke noe galt, bare en liten muskelknute i livmoren. Han anbefalte at jeg henviste henne videre til gynekolog.

Heldigvis var pasienten rolig nok til å stole på at dette kunne jeg følge med klinisk undersøkelse, - og henvise hvis jeg fant det nødvendig.

SIRKULASJON. En annen pasient hadde en langvarig akillesbetennelse, men funksjonen ble bra etter trening, blant annet ved behandling hos fysioterapeut. Målet ble nådd. I sommer gikk han lange fjellturer. Men - senen er fortykket og det blir av fysioterapeut rekvirert MR. Som viser «tendinose», som betyr - surprise: Fortykket sene.

I kjølvannet finner terapeuten ut at jeg som fastlege bør henvise pasienten til utredning for sirkulasjonen i bena på grunn av et litt ubestemt ubehag. Pasienten tror at det er noe jeg bare gjør over telefon og blir litt forbauset når jeg ber ham komme. Han har skjønt fysioterapeuten dithen at dette er en meget enkel sak. Jeg undersøker og finner utmerket sirkulasjon i begge ben.

ENGSTELSE. Men uroen - engstelsen - er vekket hos pasienten, og troen på at spesialistundersøkelse og høyteknologiske undersøkelser er svaret.

Jeg sitter med et, i mine øyne, helt unødvendig problem. Det blir en forhandlingssituasjon hvor pasientens uro selvfølgelig må høres. og - det blir en henvisning fordi jeg ikke lykkes denne gangen med å stagge uroen.

SKADE? Moderne bildediagnostikk har kommet siden jeg startet som lege - og er selvfølgelig, på mange måter, en stor velsignelse. Det jeg beskriver her, er baksiden. De unødvendige undersøkelsene, de tilfeldige funnene som ikke har klinisk relevans. Og som vi av og til motvillig må forfølge. Vi kan skade mer enn å hjelpe.

Jeg må tenke på Hippokrates, som ba oss behandlere/leger om: Av og til helbrede, aldri skade, og alltid trøste. Vi helbreder mer, men kanskje vi skader mer også med den evige jakten på svaret: «Jeg må vite hva det er».

Legeliv, Dagens Medisin 15/2013

Relaterte saker

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

DM ARENA DIGITAL: Post ESMO

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!