Lite åpenhet om senaborter

Reidar Pedersen, lege, filosof og forsker med professorkompetanse, Senter for medisinsk etikk Universitetet i Oslo. Medlem av HODs ekspertgruppe som så på praksis ved sene senaborter
FÅ LOVER HAR vært mer debattert enn abortloven. Loven balanserer kvinnens selvråderett mot fosterets rett til liv: Jo eldre fosteret er, desto større rettsvern. Etter tolv fullgåtte uker kan kvinnen ikke bestemme selv lenger, og vedtak skal fattes i en nemnd. Nemndene skal begrunne sine vedtak.
Det er imidlertid svært liten åpenhet om nemndenes begrunnelser. Medisinsk fødselsregister (MFR) har en rekke opplysninger om abort, men lite om begrunnelsene.
MISDANNELSER. En viktig årsak til senaborter er misdannelser hos fosteret. I slike tilfeller har MFR informasjon om diagnoser, men Medisinsk fødselsregister presiserer at de ikke har opplysning om direkte årsak til senabortene.
Om en ser på disse diagnosene, kan det se ut som om det er innvilget abort ved mindre alvorlige misdannelser enn loven krever.
Mangel på informasjonen gjør det vanskelig å konkludere.
FAKTA? Ved noen aborter står det mellom å redde kvinnens liv eller helse, eller å redde fosteret. Her har MFR ingen tall.
Håndboken for abortnemndarbeid fastslår at: «I den grad nemndenes arbeid skal være gjenstand for offentlig debatt, skal det være med utgangspunkt i statistikk og/eller vitenskapelige undersøkelser». Er man illojal hvis man offentlig drøfter prinsipielle spørsmål knyttet til nemndenes arbeid ut ifra anonymiserte saker? Hva når statistikken og de vitenskapelige undersøkelsene ikke gir svar på sentrale spørsmål?
Det er gjort lite forskning på hvordan det går med kvinnene, og barna, etter avslag i nemnd. Denne typen kunnskap er viktig for å vurdere om abortloven gir urimelige konsekvenser. Forskningsetisk er dette krevende, men det kan la seg gjøre på en måte som gir viktig kunnskap, og som ivaretar kvinnens - og barnas- interesser og personvern.
FEILMARGINENE. Abortloven fastslår at det ikke er lov å innvilge abort på levedyktige fostre. I abortforskriftens merknader er det angitt at fosteret normalt skal anses levedyktig ved 22 fullgåtte uker - unntatt ved tilstander uforenlig med liv. Dette har gjerne blitt forstått slik at man kan innvilge abort opp til dette tidspunktet hvis øvrige vilkår er oppfylt.
For å unngå å abortere levedyktige fostre, må da tidsestimatet være presist. Feilmarginene er imidlertid relativt store (± 7-11 dager). Dette betyr at når det gis tillatelse til abort rett før tidsgrensen, kan fosteret være over én uke eldre eller yngre enn den veiledende tidsgrensen for levedyktighet.
Flere steder i verden forsøker man å redde ekstremt for tidlig fødte barn som er født mellom 22 og 23 fullgåtte uker - og overlevelsesratene er ikke lenger ubetydelige. Fostre som er vurdert til å være så vidt under den veiledende tidsgrensen, kan også være over den grensen der man forsøker å redde ekstremt tidlig fødte i Norge (23 fullgåtte uker).
LYKKELIG UVITENDE? Valg av beregningsmetode for fosteralder kan også avgjøre om fosteret får leve eller ikke ettersom ulike metoder gir noe ulikt resultat. Nevnte feilmarginer er imidlertid knapt beskrevet i abortreglene. Det er uklart om lovgivere og andre sentrale aktører har visst om dette.
Et foster kan vise livstegn; puls, åndedrett og muskelaktivitet, etter at det er atskilt fra kvinnen lenge før uke 22. Dette betyr ikke at fosteret er levedyktig når svangerskapet har vart for kort. Men ved aborter rundt den veiledende tidsgrensen kan fosterets størrelse og livstegn si noe om hvorvidt beregningen av fosteralder var feil.
Så vidt vites registreres ikke denne typen informasjon ved abort. Med nevnte usikkerhet omkring fosterets alder fører dette til at vi vet mindre om hvorvidt det innvilges abort på levedyktige fostre. Mangel på åpenhet kan også føre til usikkerhet om hva som er riktig å gjøre der fosteret viser mer livstegn eller er større enn forventet.
INFORMASJON I PRAKSIS. De som utfører abort, er langt på vei avskåret fra å få vite hvorfor kvinnen har fått innvilget abort. Det synes som om man tar for gitt at det beste er at færrest mulig vet noe, også blant hjelperne. Det finnes heller ikke rutiner for tilbakemeldinger fra dem som utfører abortene til dem som innvilger aborter.
Så vidt vites får abortsøkende kvinner ikke informasjon om usikkerheten knyttet til svangerskapets varighet og muligheten for livstegn ved senaborter. Informasjonen til kvinnen skal, ifølge abortnemndenes håndbok, være objektiv og nøytral. Videre står det at beskrivelse av fosterets egenskaper, livlighet og hjerteslag, ikke bør forekomme ved ultralyd.
Men er det alltid bedre, mer nøytralt og objektivt at kvinnen ikke vet om dette?
TAUSHET ER GULL? Taushetsplikten og kvinnens interesser er viktig, men det er ikke en tilstrekkelig begrunnelse for dagens taushet.
Abort er utfordrende på mange måter. Taushetsidealene gjør det ikke lettere å snakke om.
Dette kan føre til at vi mangler et felles og tilstrekkelig nyansert språk og kunnskapsgrunnlag for å forstå, anerkjenne, og kritisere.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2013