Homøopati: En arkaisk virksomhet som bør forlates

Oddmund Søvik, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen
ALTERNATIV MEDISIN har et solid fotfeste i den norske befolkning - med en meget betydningsfull støtte i det politiske miljøet (1). Disse behandlingsformene er båret fram av en broket blanding av politiske og sosiale bevegelser hvor vi finner antiautoritære holdninger, moderne idealisme, holisme, New Age, forestillingen om den totale individuelle terapeutiske valgfriheten, og uro i det etablerte helsevesenet.
Samlet sett har det alternative feltet blitt tolket som en sosial bevegelse (1) som det selvsagt er helt legitimt å rette søkelyset mot. I denne kronikken fokuserer jeg på homøopati, som fortsetter å ha en sentral plass i den alternative medisin.
HOMØOPATIEN. Samuel Hahnemann (1755-1843) var lege med spesielle interesser i kjemi. Han utviklet homøopatien i opposisjon til datidens medisin. Teorien var similia similibus curentur - at «likt helbreder likt». Virkningen av en remedie i oppløsning potenseres ved en kombinasjon av fortynning og rysting. Teorien er basert på en tankegang som i dagens naturvitenskap fortoner seg som fremmed og foreldet. Likevel har homøopati vært en av de hurtigst voksende former for alternativ medisin i Europa de siste dekadene.
I en vurdering av homøopati er det naturlig å skille mellom tre mulige virkningsmekanismer; 1) biologisk virkning av sterkt fortynnede oppløsninger, 2) placeboeffekt og 3) positivt samspill mellom klient og behandler.
BIOLOGISK VIRKNING. Det er i dag overveiende sannsynlig at verken seriefortynningen eller rysteprosedyren gir opphav til et biologisk potent remedium. Både det teoretiske grunnlaget og kliniske studier taler imot: «It has not been established beyond doubt that the various homeopathic approaches have any added effect beyond placebo» - fra EU-rapport 1997 (2).
«Metoden kan ikke ansees dokumentert med mindre dette bekreftes gjennom flere kliniske studier» - fra NOU 1998: 21 (3).
I en metaanalyse av placebokontrollerte undersøkelser av homøopati var konklusjonen klar: Den kliniske effekten av homøopati skyldes placebo (4). «The public is unaware of the vast body of research that undermines homeopathy» (5).
PLACEBO-EFFEKTEN. Placebo - lat. «jeg vil behage» - er tradisjonelt tilknyttet en forventet virkning av det som populært kalles en «narretablett». Effekten har å gjøre med tro og forventning, som selvsagt er realiteter. Det er derfor misvisende når man enkelte ganger finner uttrykket «bare placebo». Troen og forventningen kan være irrasjonell og uberettiget, men placebo-effekten er reell i den grad den fremkommer.
En interessant klinisk studie (6) er verdt å nevne. Astmatiske pasienter ble randomisert til fire grupper; albuterol (aktivt stoff), placebo «sham»-akupunktur, og ingen intervensjon. En målbar bedring av lungefunksjonen ble bare observert i albuterol-gruppen. De andre gruppene skilte seg ikke fra hverandre. Placebo og «sham»-akupunktur, som vel også er placebo, var ikke bedre enn ingen intervensjon. Men med hensyn til subjektiv respons var bildet et helt annet. Her førte albuterol, placebo og «sham»-akupunktur til subjektiv bedring av samme grad. Ingen intervensjon hadde heller ingen subjektiv effekt.
PROBLEMATISK. Forsøket bekrefter hva man lenge har ment: Opplevelsen av at et behandlingsrelatert tiltak blir satt i verk, har en subjektiv, men ikke nødvendigvis noen objektivt registrerbar virkning.
Placebo er ikke psykoterapi, og såkalt aktiv bruk av placebo er problematisk. Hvordan skapes situasjoner med forventing samtidig som man tar hensyn til hevdvunne prinsipper om åpenhet og samarbeid? Bør man maksimalisere forventningene? Er det akseptabelt med bløff? Eller suggesjon?
Det er lett å se at det her melder seg både konseptuelle, praktiske, og etiske spørsmål. Det blir både teoretisk og praktisk helt feil dersom man søker å holde liv i homøopati-virksomheten ut fra placebo-effekten.
TERAPEUTISK KONSULTASJON. Min seks år gamle datter-datter hadde slått seg og spurte: - Hvorfor hjelper det å blåse på? Svaret er naturligvis enkelt. Det gir en liten smertelindring, men framfor alt hjelper det å få oppmerksomhet og trøst. Dette gjelder for voksne som for barn - og dette er ikke placebo.
Vi må ikke undervurdere den terapeutiske verdien av konsultasjon med en terapeut som gir seg god tid til å forklare - og som formidler troen på at «dette skal virke». Her har mange leger en lekse å lære.
BØR FORLATES. Det er nødvendig å være klar over at mange sykdomstilstander er selvbegrensende ved at naturens egen helbredende kraft - «vis medicatrix naturae» - gjør seg gjeldende. Både leg og lærd kan bli lurt av dette når en behandling settes i verk. Vi har alle lett for å se en årsakssammenheng der det kun er et sammenfall i tid. Det er det gamle spørsmålet om post eller propter.
De alternative behandlingsmetodene, inklusive homøopati, har generelt sett sin styrke i folkelig appell, medmenneskelighet og tid til samtale. Men i homøopatien blir slike laudable prinsipper dessverre knyttet til en teori - og tilhørende praktiske prosedyrer - som hører hjemme på den medisinsk-historiske skraphaugen. n
Litteratur
1) Åsland Lima IA. Hovedoppgave, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, 2004.
2) Report from European Commission Homeopathic Research: overview of data from homeopathic medicine trials 1997. Brussel: European Commission DG XII Medical Research, 1997.
3) Norges offentlige utredninger, 1998: 21. Statens forvaltningstjeneste, Oslo
4) Shang A, Huwiler-Müntener K, Nartey L et al. Lancet 2005; 366: 726-32.
5) Singh S, Ernst E. Trick or treatment? London 2008, Transworld Publishers.
6) Wechsler ME, Kelley JM, Boyd IOE et al. Active albuterol or placebo, sham acupuncture, or no intervention in asthma. N Engl J Med 2011; 365: 119-26.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2012