Gastroskopi: Slangen i helvete...

Øyvind Nustad, tekstforfatter og daglig leder i reklamebyrået Nustad & Partners AS Oslo
Å «SVELGE SLANGEN»,  oppleves forskjellig fra pasient til pasient. Jeg har en søster som gjennomgår gastroskopi hvert år - uten å gjøre noe nummer av det. Andre beskriver gastroskopi som det verste de har vært med på og noe de aldri, aldri vil gjøre igjen.
Jeg har hørt leger si at også de frykter gastroskopi. Én lege var faktisk stor nok til å innrømme at han selv ikke klarte det, slik at undersøkelsen måtte avbrytes.
Traumatisk. En annen lege sier at han for egen del vil sørge for at han får full narkose når han selv skal undersøkes.
Jeg har hittil vært forskånet fra å gjennomgå gastroskopi, men har nylig opplevd at en av mine nærmeste fikk en svært traumatisk opplevelse. Dette er en person med høy smerteterskel og som normalt møter smerte og ubehag med lukkede øyne og sammenknepet munn, uten å lage noe oppstyr av det.
Hun gikk til sin undersøkelse mentalt forberedt på en ubehagelig opplevelse, men med positiv innstilling og tillit til sin lege, som forteller at: - Det er litt ubehagelig, men de fleste klarer dette veldig bra.
Hans hverdag - hennes tortur. I det øyeblikket slangen presses ned i svelget, setter kroppens reflekser inn med voldsomme brekninger. Det gir seg ikke. Panikken står i øynene, tårene spruter og brekningene og ulydene tiltar både i styrke og lengde. Assistenten legger seg over og holder pasienten fast. Hun gisper og brøler, redselen lyser i øynene, hele kroppen rister i dødsangst. Sekundene går uendelig sakte. Det er ingen pauser i brekningene gjennom hele den, for henne, meget langvarige undersøkelsen.
Fra første sekund er det tydelig at dette overgår alt hun var forberedt på, alt hun makter. Hun klarer det ikke og vil avbryte, men blir holdt nede mens legen jobber rolig videre.
Det er hennes tortur og hans hverdag.
Flink nok?  Pasienten bruker lang til på å komme seg etter sjokket, og er nærmest traumatisert i flere dager. Den vonde opplevelsen forsterkes av følelsen av å ha sviktet; ikke vært flink nok. Hun trodde hun skulle være blant «de aller fleste som klarer det så bra». Nå kjenner hun seg som en taper, flau og pysete.
Pasienter er forskjellige og deres opplevelser er forskjellige. Er man som lege flink nok til å stoppe opp og tenke at dette er kanskje å gå for langt? Hvor går grensen for hva man skal utsette sine pasienter for uten anestesi? Er det en vanlig oppfatning i norsk helsevesen at dette er helt greit - i motsetning til andre land der de er langt raskere med å bruke anestesi ved gastroskopi.
Hva er forskjellen?  Det er ikke vondt, det er bare ubehagelig, heter det. Hva er forskjellen på smerte og ekstremt ubehag?
Hvordan måler man smerte mot kvelningsfornemmelser og dødsangst?
Smerte er heller ikke farlig, bare veldig, veldig ubehagelig. Men man ville likevel aldri nøye seg med å holde pasienten fast ved mindre kirurgiske inngrep uten bedøvelse.
Tortur?  Et lite tankekors: Guantanamo-fangene ble torturert. En av de mest «effektive» metodene var å trekke en tøysekk over hodet på fangen og tømme vann over, noe som ga kvelningsfornemmelser og dødsangst.
Dette er forbudt i henhold til Geneve-konvensjonen og FN.
Men hva svarte amerikanerne? «Det er ikke farlig, det er bare ubehagelig».
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 1/2011