Færre overleger forsker. Det burde bekymre oss mer enn det gjør

Andelen leger og ikke minst overleger som forsker i norske sykehus går ned. Det skyldes ikke manglende faglig interesse, men strukturelle forhold. Sykehusene har for lite rom for forskning, og universitetene stiller krav som passer best for fulltidsforskere – ikke klinikere som deler tiden sin. Resultatet er at leger med lang erfaring og stort forbedringspotensial i pasientbehandling får færre muligheter til å bidra med ny kunnskap. Over tid svekker dette både fagmiljøer og behandlingskvalitet.

Sykehusene skal levere behandling, utdanning og forskning. De to første oppgavene har klare styringsmål og er tett knyttet til drift. Forskning derimot blir ofte noe man må finne tid og midler til selv. I praksis betyr det at forskningsarbeid sjelden ligger inne i stillingsbeskrivelsene, og at man må argumentere for å få frigjort tid. Over tid har dette skapt en utvikling der en lavere andel overleger deltar aktivt i forskning. Mange har viljen, men har ikke rammer som gjør det realistisk.

Forskningen taper

Universitetene har samtidig utviklet en forskningskultur som i stor grad belønner publiseringstakt og internasjonal konkurranseevne. Kombinerte stillinger, hvor klinikere forsker deltid, faller ofte mellom to logikker. Sykehuset forventer prioritering av klinikk, mens universitetet forventer akademisk produksjon. Når stillingene ikke er tilrettelagt for begge deler, blir det enkleste ofte å velge det ene. I slike avveininger taper forskningen oftest.

Det er uheldig, fordi klinisk forskning i stor grad drives frem av erfarne leger. Overleger ser hvor behandlingsforløp kan forbedres, hvilke metoder som bør evalueres og hvor ressursbruken kan bli mer treffsikker. De møter komplikasjoner og behandlingsutfordringer daglig, og har ofte konkrete spørsmål som kunne vært studert systematisk. Uten mulighet til å drive forskning, forsvinner mange av disse observasjonene som kunne blitt til ny kunnskap.

Krever ikke store midler

Konsekvensene kommer gradvis. Kliniske prosedyrer endres langsommere, og nye metoder iverksettes senere. Uten systematisk evaluering er det vanskeligere å fase ut praksis som ikke lenger er faglig fornuftig. På lang sikt betyr dette at tjenester kan bli stående lenger i gårdagens løsninger, selv om det finnes bedre alternativer.

Dette påvirker også rekruttering. Mange yngre leger ønsker en kombinasjon av klinikk og forskning, men finner få strukturer som gjør det mulig. Uten forskningsaktive overleger finnes det færre fagmiljøer å gå inn i, færre veiledere, og færre som kan vise hvordan forskning kan innlemmes i klinisk arbeid. Da blir det vanskeligere å rekruttere neste generasjon. For leger er fagutvikling en viktig motivasjonsfaktor, og mangel på forskningsmuligheter bidrar til redusert tilknytning til offentlige sykehus.

Det er ikke nødvendigvis store midler som trengs. Mange gode kliniske studier kan gjennomføres med enkle datasett og eksisterende pasientmateriale. Det som mangler er tid – jevnlig, planlagt og betalt tid. Når forskning i dag ofte gjøres på fritiden, vil det naturlig nok være færre som velger det. Særlig når lønnsnivå synker og karriereveien blir utydelig.

Kombinerte stillinger må styrkes

Dersom vi ønsker å styrke forskningen, må sykehus og universiteter justere rammene sammen. Sykehusene må sette av tid til forskning som del av stillingen, ikke som ekstraoppgave. Universitetene må anerkjenne klinisk relevans som vitenskapelig kvalitet, og åpne for at delte stillinger kan være like viktige som fulltidsløp. Målet bør ikke være flest mulig publikasjoner per år, men forskning som faktisk forbedrer behandling.

Det betyr at kombinerte stillinger må styrkes. Ordninger der leger kan forske uten lønnstap bør bli langt mer vanlige. Forskning skal ikke være økonomisk risikosport, men en naturlig del av en spesialistkarriere. Det vil gi flere gjennomførte prosjekter, mer praksisnær kunnskapsutvikling og kortere vei fra funn til endret behandling. Det gir også større faglig stolthet og bedre mulighet for overleger til å overføre erfaring til legegruppen som kommer etter.

Et tap for systemet

Forskning må i større grad forstås som et kvalitetsverktøy. Ikke bare som akademisk produksjon, men som et arbeid for å redusere komplikasjoner, forbedre pasientforløp og bruke ressurser hensiktsmessig. Når forskning faller bort, mister vi en av mekanismene som gjør helsetjenesten bedre. Det er et systemtap, ikke et individuelt tap.

Norsk helsevesen står i krevende år med rekruttering, kapasitetspress og prioriteringsbehov. Da blir det viktigere, ikke mindre viktig, å styrke kunnskapsgrunnlaget. Hvis målet er bærekraftige sykehus, er klinisk forskning en del av løsningen. Ikke et tillegg.

Færre forskende overleger betyr færre som kan løfte blikket fra dagens drift og se hvor vi kan gjøre det bedre i morgen. Det er et utviklingstrekk vi fortsatt har mulighet til å snu. Men det krever at forskning ikke lenger ses som noe som skjer hvis tid oppstår, men som en oppgave sykehusene aktivt skal planlegge for.

Hvis vi mener alvor med kvalitet, bør dette være starten.