Lønn er motivasjon for leger også

«Det er naivt å tro at lønn ikke er viktig», sa du nylig om sykepleierne, Tone Trøen. Du har helt rett. Men hvorfor ser denne erkjennelsen ut til å stoppe ved legenes kontordør? 

Gang på gang havner vi utenfor politikernes prioriteringslister. Når lønn og arbeidsvilkår diskuteres, snakker man om sykepleiere, lærere og barnehagelærere. Legene, som bærer det endelige medisinske ansvaret, blir tatt for gitt - som om motivasjon og rekruttering ikke gjelder oss. 

Samtidig lanserte helseminister Jan Christian Vestre nylig nok et «helsereformutvalg». Målet er en sømløs og sammenhengende helsetjeneste. Det er prisverdige ambisjoner, men vi har ikke tid til å vente til november 2026 på en utredning som forteller oss det vi allerede vet.

Løsningene finnes allerede. De ligger i hverdagen til fastleger som drukner i papirarbeid, hos sykehusleger som løper fra maratonvakter, og hos pasienter som blir kasteballer i et system mer opptatt av prosesser enn mennesker. Likevel møter vi stillhet når det gjelder vår egen lønn og våre rammevilkår. 

Det er som om det eksisterer en stilltiende avtale i norsk politikk. Legers lønn skal ikke snakkes om. For da vekkes myten om den «grådige legen» til live - en myte som effektivt har kvelt enhver reell debatt om våre arbeidsvilkår i flere tiår. 

Myten om den «rike» legen 

På papiret kan en leges inntekt se høy ut. Statistisk sentralbyrå rapporterte at fastleger hadde en gjennomsnittlig bruttoinntekt på 1,71 millioner kroner i 2020. Men dette tallet er misvisende. Det inkluderer alt som kan rapporteres i en skattemelding, fra salg av eiendom til aksjeutbytte. Når man justerer for driftskostnader, pensjon og forsikringer, sitter mange fastleger igjen med en reell arbeidsinntekt på mellom én og 1,3 millioner kroner. 

For sykehusleger er bildet likt. Basislønnen er relativt lav. Den høye inntekten på papiret oppnås gjennom en ekstrem vaktbelastning, pålagt overtid og utstrakt ubekvem arbeidstid.

Internasjonal sammenligning 

OECD-data bekrefter bildet. Norske spesialistleger tjener rundt 1,7 ganger gjennomsnittslønnen i landet. I Tyskland og Storbritannia er tallet 3,4. I Irland over 3,5. 

Justert for kjøpekraft kommer vi enda dårligere ut. I Tyrkia var den PPP-justerte spesialistlønnen i 2020 faktisk høyere enn i Norge. I USA tjener leger fem til seks ganger mer enn en håndverker. I Norge er forskjellen bare 1,5 til 2 ganger - og mange håndverkere kan fakturere mer per time enn en fastlege. 

Kort sagt: Norske leger er ikke lønnsvinnere internasjonalt, og ikke nasjonalt heller, når vi ser på innsats, utdanningslengde og ansvar. 

55 timers-uken som spiser opp lønnen 

Det som virkelig spiser opp lønnen, er arbeidstiden. En tidsbruksundersøkelse fra Helsedirektoratet viste at fastleger i snitt jobber 55,6 timer i uken. En av fire jobber mer enn 62 timer. En av ti over 75 timer. 

Regnestykket er enkelt. En netto årslønn på 1,2 millioner kroner høres anstendig ut. Men fordelt på 55–60 timer i uken gir det en timelønn lavere enn det mange håndverkere kan fakturere. 

I tillegg kommer alt det usynlige arbeidet: administrasjon, koordinering, møter, oppdatering av fagkunnskap. Fastleger rapporterer at bare to tredjedeler av arbeidstiden går til direkte pasientkontakt. Resten er skjermarbeid og papirarbeid. 

Vi løper fortere og fortere bare for å stå på stedet hvil. Det er dette som gjør at erfarne kolleger beskriver det som et «drittyrke». Ikke fordi pasientene er vanskelige, men fordi rammevilkårene gjør det umulig å stå i jobben et helt liv. 

Når sykehuslegene gir opp 

Og dette gjelder ikke bare fastlegene. Sykehusene opplever nå en lekkasje av kompetanse som er dramatisk. Ved Haukeland universitetssjukehus har rundt 70 leger sluttet de siste to årene. Nesten halvparten av dem var erfarne overlegespesialister. De orket ikke mer. Tillitsvalgte beskriver situasjonen som en katastrofe: Toppmotiverte leger gir opp, ikke fordi de mangler faglig interesse, men fordi systemet bryter dem ned. 

Årsakene er de samme overalt: høy arbeidsbelastning, uforsvarlig vaktbelastning, mangel på fleksibilitet og for lite rom for faglig utvikling. Nevrologi, onkologi, kardiologi, gynekologi – kritiske fagområder der vi skulle hatt flere leger, mister nå nøkkelkompetanse. 

Dette er ikke en fjern fremtidskrise. Det er nå. Når vi mister erfarne spesialister, mister vi ryggraden i sykehusene. Pasientene mister kontinuitet, kolleger mister mentorer, og rekrutteringen svikter. 

Politisk ansvarsfraskrivelse forkledd som handlekraft 

Hva svarer politikerne på denne virkeligheten. Tone Trøen lanserer en tipunktsplan for sykepleierne, med lønn og direktørstillinger, men nevner ikke legene med et ord. Jan Christian Vestre setter ned et utvalg som skal levere rapport om halvannet år. 

Dette er symbolpolitikk. Det er ansvarsfraskrivelse forkledd som handlekraft. 

Det helsevesenet trenger, er ikke flere direktører eller nye utvalg. Det trenger fagfolk ved pasientens side. Det trenger leger som orker å være leger hele karrieren. 

Løsningene finnes - her er fire tiltak dere kan starte med i morgen 

1. Verdsett kompetansen vår - med reell lønn 

Å kreve en lønn som gjenspeiler mange års utdanning og et enormt ansvar er ikke grådighet. Det er en forutsetning for å rekruttere og beholde leger i offentlig sektor. 

En grunnlønn for spesialister på nivå 1,2–1,3 millioner kroner er rimelig, når vi vet at jurister, økonomer, ingeniører og lektorer kan oppnå det samme uten natt- og helgevakter. Ubekvem arbeidstid må selvfølgelig kompenseres i tillegg. 

Vær ærlige: Slutt å bruke misvisende bruttoinntektstall som bevis på at legene «tjener godt». Bruk reelle tall. 

2. Gi oss tiden vår tilbake 

Det største hinderet for god pasientbehandling er tidstyvene. Fastlegene drukner i papirarbeid og sykehuslegene i koding og IKT-systemer som motarbeider dem. Løsningen er enkel:

• Ansett flere helsesekretærer.
• Deleger alt som ikke krever medisinsk skjønn.
• Gi oss digitale verktøy som jobber med oss, ikke mot oss.

Når legens tid frigjøres, styrkes pasientsikkerheten direkte. 

3. Sørg for at vi er nok folk på jobb 

Fastlegekrisen ble dempet da man satset på flere leger og mindre lister. Dette må forsterkes. For å holde listene under tusen pasienter per lege må vi utdanne, rekruttere og beholde flere leger i takt med befolkningsveksten. 

På sykehusene må LIS-stillinger økes, vaktlag bemannes fullt ut og hviletid respekteres. Ingen lege skal stå i vaktrulleringer som brenner dem ut. 

4. La leger lede leger 

Beslutninger om pasientbehandling må tas av personer med medisinsk innsikt. Vi trenger flere leger i lederposisjoner - fra avdelingsnivå til toppledelse. 

Fagfolk må ha reell medbestemmelse. Følelsen av å bli overkjørt er en av de største demotiverende faktorene i helsevesenet i dag. 

Konsekvensene hvis vi ikke gjør noe 

Fastlegeordningen er i krise. Mange kommuner sliter med å rekruttere nye leger. Erfarne kolleger slutter eller går ned i stilling. Sykehusene rapporterer om økende vakanser. 

Unge leger vurderer privat sektor eller utlandet. Pasientene blir stående igjen i køene. 

Dette er ikke bare en faglig utfordring. Det er en sikkerhetsrisiko for hele befolkningen. 

En invitasjon og en advarsel 

Kjære Tone Trøen, Jan Christian Vestre og alle politikere: Dere sier dere vil «tenke utenfor boksen». Den mest radikale tanken nå er ikke å nedsette enda et utvalg, men å faktisk lytte til dem som står i frontlinjen hver dag. 

De konkrete løsningene finnes allerede. De er dokumentert i rapporter, høringsinnspill og kronikker gjennom flere år. Vi trenger en ærlig erkjennelse av at leger er en kritisk ressurs, og at anstendige lønns- og arbeidsvilkår er motivasjon også for oss. 

Ta gjerne kontakt hvis dere vil høre hvordan virkeligheten ser ut, uten filter fra direktørsjikt og byråkrater. Vi står klare til å bidra med løsninger som virker. Det er bare å spørre. 

For uten leger er et sykehus bare en bygning. Uten leger er helsereformer bare tomme ord. Det er på tide å anerkjenne det, før det er for sent.