Alkoholpolitikken er i utakt med seg selv

Alkohol er medvirkende årsak til mer enn 200 sykdommer og skader; blant annet kreft, hjerte- og karsykdom, ulykkesskader og selvmord (1). Globalt kan om lag fire prosent av nye krefttilfeller tilskrives alkohol, og selv et moderat forbruk øker risiko for helsetap (2). I tillegg er alkoholbruk forbundet med skader og problemer for andre enn den som drikker. Jo høyere totalkonsumet er, desto flere har et skadelig og risikofylt konsum. Den beste strategien for å redusere det alkoholrelaterte helsetapet er derfor å redusere totalkonsumet (1,3).

Det er godt vitenskapelig belegg for at de mest effektive tiltakene for å dempe totalkonsumet, og derved å forebygge alkoholrelaterte sykdommer og skader, er regulering av pris og tilgjengelighet (1). Disse virkemidlene utgjør hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk: relativt høye avgifter og begrenset tilgjengelighet – gjennom Vinmonopolet og reguleringen av hvor og når alkohol kan selges og skjenkes.

Økende avstand mellom mål og virkemidler

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om 20 prosent reduksjon i alkoholforbruket per innbygger innen 2030, sammenlignet med 2010 (4,5). Det registrerte salget har gått noe ned, men taxfree og grensehandel kommer i tillegg. Skal målet nås, må forbruket ned med ytterligere ti prosent på få år (6).

I FHIs midtveisevaluering av Nasjonal alkoholstrategi fant vi at avstanden mellom målene og bruken av effektive virkemidler har økt i strategiperioden. Strategien omfatter 42 ulike tiltak, samtidig som hovedlinjene i politikken – de mest virksomme virkemidlene – skal «ligge fast». Vi fant at flertallet av tiltakene har svak eller udokumentert effekt på totalkonsumet, mens flere av de effektive virkemidlene er svekket – alle i retning av økt tilgjengelighet (6).

Tilgjengeligheten har økt gjennom flere salgs- og skjenkesteder, og ved at flere kommuner tillater skjenking til klokken 03. I tillegg vil tilgjengeligheten øke når skjenketidene utvides under fotball-VM, og dersom det åpnes for utvidet direktesalg fra produsent, også kalt gårdssalg, slik regjeringen nå foreslår (7). Prissignalet er også svekket når avgiftene i hovedsak bare prisjusteres, når små produsenter får betale lavere alkoholavgifter, og når taxfree-ordningen består. Samtidig uteblir nye tiltak. Helseadvarsler er anbefalt, men ikke innført.

Hver enkelt endring kan fremstå begrenset og forsvarlig. Samlet peker de i én retning: færre restriksjoner og flere særordninger.

Politikken trekker i ulike retninger

Både den restriktive alkoholpolitikken og målet om ytterligere reduksjon i alkoholforbruket er begrunnet i hensynet til folkehelsen. Når effektive virkemidler svekkes uten at andre tiltak kompenserer for det, øker avstanden mellom mål og virkemidler. Politikken trekker i ulike retninger, blir mindre virkningsfull – og vanskeligere å begrunne som en konsistent helhet.

Det siste er mer enn et prinsipielt problem. Vinmonopolet er forenlig med EØS-retten som et egnet og nødvendig folkehelsetiltak – men hvor robust begrunnelsen er, avhenger av hvordan politikken samlet er utformet. Jo flere virkemidler som svekkes av hensyn til reiseliv og næringsutvikling, desto svakere blir den overordnede helsebegrunnelsen hele systemet – Vinmonopolet inkludert – hviler på (8). Virkemidlene må vurderes som en helhet. Samtidig gjør summen av unntak og svekkede restriksjoner det stadig vanskeligere å hevde at dette fortsatt er en gjennomgående konsistent og restriktiv alkoholpolitikk.

Forslaget om utvidet salg fra produsent illustrerer dette. Premisset er at Vinmonopolet skal bestå. Derfor foreslås ordningen som «svært begrenset» – små produsenter, små kvanta og salg bare i tilknytning til betalte besøk – og som midlertidig, med forbehold om at den kan måtte reverseres av EØS-rettslige grunner (7). Et unntak som må snøres så tett for å kunne forsvares, er ikke et tegn på handlingsrom. Det er et mål på hvor lite som er igjen av det.

Verktøykassen for et ambisiøst mål

Skal 20-prosentmålet nås, er verktøykassen velkjent: avgifter, begrensninger i taxfree og grensehandel, helseadvarsler og tydeligere regulering av tilgjengelighet. Flere av dem er neppe politisk ønskelige, og det er legitimt å vektlegge andre hensyn. Avveiningen er politikernes.

Vår oppgave er å si fra når alkoholpolitikken er i utakt med seg selv – og å minne om at virkemidlene må vurderes som en helhet: etter hvor godt de virker, og etter om de trekker i samme retning.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

1. Babor TF, Casswell S, Graham K, et al. Alcohol: no ordinary commodity – research and public policy. 3. utg. Oxford: Oxford University Press; 2023.

2. Rumgay H, Shield K, Charvat H, et al. Global burden of cancer in 2020 attributable to alcohol consumption: a population-based study. Lancet Oncol. 2021;22(8):1071–80.

3. Helse- og omsorgsdepartementet. Nasjonal alkoholstrategi (2021–2025). Oslo: HOD; 2021.

4. World Health Organization. Global alcohol action plan 2022–2030. Genève: WHO; 2024.

5. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 15 (2022–2023). Folkehelsemeldinga: Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Oslo: HOD; 2023.

6. Folkehelseinstituttet. Evaluering av Nasjonal alkoholstrategi. Oslo: FHI; 2026.

7. Helse- og omsorgsdepartementet. Høringsnotat: forslag om å åpne for salg av alkoholholdig drikk direkte fra produsent. Oslo: HOD; 2026.

8. Lund & Co. EØS-rettslig handlingsrom for salg av alkoholholdige drikker utenom Vinmonopolet. Utredning til Helse- og omsorgsdepartementet. Oslo: Advokatfirmaet Lund & Co; 2025.