Dødshjelp: Like lidelser – ulike rettigheter

Representantforslaget om utredning av «retten til selvbestemt livsavslutning» er nå ute på høring. En slik rett kan gi pasienter med like lidelser helt ulike rettigheter. Hvis livsavslutning er selvbestemt, er det nemlig bare de som kan be om hjelp som vil kunne få det.

Det er rimelig å anta at begrepet «selvbestemt livsavslutning» viser til det som internasjonalt kalles dødshjelp. I land og stater der dødshjelp er tillatt, er ordningene medisinsk avgrenset enten ved krav om uutholdelig lidelse uten utsikt til bedring eller ved kort forventet levetid. I tillegg kreves i de fleste ordninger en frivillig, informert og konsistent anmodning fra personen selv. Vi finner dette kravet igjen i forslaget som nå er til høring: «selvbestemt livsavslutning».

Vanskelig å forstå

Paradokset er at dette kriteriet, som skal gjøre dødshjelp etisk og juridisk forsvarlig, kolliderer med et av helsetjenestens mest grunnleggende prinsipper: likeverdig tilgang basert på medisinske behov. I norsk helsetjeneste gis helsehjelp også når pasienten ikke er i stand til å be om hjelp: Vi gir førstehjelp til bevisstløse, og vi lindrer smerte hos spedbarn og hos pasienter med langtkommet demenssykdom. Evnen til å uttrykke et behov for hjelp avgjør ikke om vi får det. Det bør vi alle være takknemlige for.

Dersom dødshjelp begrunnes som lindring av uutholdelig lidelse, er det derfor vanskelig å forstå hvorfor tilgangen skal være betinget av evnen til å be om den. Dette innebærer at pasienter med sammenlignbare lidelser behandles ulikt, avhengig av kognitive forutsetninger. Men det finnes ingen medisinskfaglige eller etisk holdbare grunner til å hevde at de som ikke har slike forutsetninger lider mindre enn de som har det. Også hvis dødshjelp begrunnes med kort forventet levetid, oppstår en spenning mellom medisinske vurderinger og kravet om selvbestemt anmodning. Prognoser for levetid er et medisinskfaglig spørsmål. Prognoser betinges ikke av evnen til å be om hjelp.

I praksis kan dette se slik ut: To pasienter med samme medisinske diagnose, prognose og uutholdelige lidelse. Den ene kan uttrykke et stabilt og informert ønske om dødshjelp. Den andre kan ikke det, for eksempel på grunn av sin alder, demenssykdom eller en medfødt alvorlig kognitiv funksjonsnedsettelse. I en ordning der dødshjelp bare kan vurderes når den er selvbestemt, vil bare den første ha tilgang.

Vilkår og grunnverdier

Slik blir dødshjelp en privilegert rettighet for dem som kan uttrykke en frivillig, informert og konsistent anmodning. Ingen annen form for helsehjelp som skal avhjelpe svært alvorlige tilstander og lidelser, har som dette som vilkår.

Kriteriet om «selvbestemthet» markerer derfor et prinsipielt brudd mellom dødshjelp og annen helsehjelp. I Norge kan riktignok helsehjelp i noen situasjoner gis uten samtykke, enten ved lovhjemmel for tvang eller på grunnlag av forhåndssamtykke til behandlingsbegrensning. Men ved dødshjelp er det ikke snakk om å samtykke til et foreslått tiltak, men om å be om å få livet avsluttet.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen med alvorlig og uhelbredelig lidelse kan ønske å dø. Men en politisk utredning handler ikke bare om å forstå slike ønsker. Den handler om hvilke vilkår for helsehjelp som skal gjelde for oss alle – og hvilke grunnverdier våre folkevalgte er villige til å kompromisse med.

Må være ærlige om prisen

Hva er alternativene til krav om selvbestemmelse? Enten åpner vi for forhåndsanmodninger om dødshjelp, for eksempel dersom en bestemt tilstand skulle inntreffe i fremtiden. Slike ordninger reiser alvorlige juridiske, medisinske og etiske spørsmål, og både forskning og erfaring viser at preferanser kan endre seg over tid. Eller så blir dødshjelp et tilbud som helsepersonell kan foreslå. Da vil gjennomføringen fortsatt kreve samtykke – samtidig eller forhåndsgitt – og innebære risiko for påvirkning, forventningspress og i ytterste konsekvens tvang.

Tilhengere av dødshjelp vil kunne innvende at kravet om selvbestemmelse er nødvendig både for å forebygge misbruk og for å avgrense hvem som får tilgang. Noen vil også hevde at dødshjelp ikke er helsehjelp i vanlig forstand, men et spørsmål om selvbestemmelse, og at nettopp dette kriteriet må være på plass for å unngå utglidning. Dette er forståelige hensyn. Uten en slik avgrensning risikerer man en form for grenseløs dødshjelp, der grad av lidelse er det eneste kriteriet. Det er lite trolig at våre folkevalgte vil gå inn for en løsning der dødshjelp ikke er selvbestemt.

Dersom våre folkevalgte ønsker å legalisere dødshjelp, må de derfor også være ærlige om prisen: Det innføres en rettighet som kompromisser med et grunnprinsipp i norsk helsetjeneste: Likeverdig tilgang til hjelp basert på medisinske behov – ikke på evnen til å be om hjelp.

En utredning kan synliggjøre verdivalgene. Men dilemmaet lar seg ikke utrede vekk.

Ingen oppgitte interessekonflikter