Å sykeliggjøre selvmord kan stå i veien for den rette hjelpen
De nyeste tallene fra Folkehelseinstituttet tegner et dystert bilde av nasjonens sjel: I 2023 ble det i Norge registrert 693 tilfeller av selvdød. Dette er 70 flere enn fjoråret. Ennå er ikke mørketallene tatt med i betraktning.
I Norge har selvdødsraten i to tiår vært jevnt stabilt høy, tross oppdaterte handlingsplaner, behandlingsforløp og selvdødsforebyggende tiltak. Vi ser også en økning i forskrivingen av «antidepressive» legemidler til tross for vitenskapelig dokumentasjon som peker på svak effekt og helseskadelige bivirkninger av langvarig medikamentbruk. Denne økningen har likevel ikke ført til nevneverdig nedgang i selvdødsstatistikken. Snarere tvert imot.
Fundamentale spørsmål
I møte med dette livssammenbruddet, kommer de medisinske behandlingsprosedyrer sørgelig til kort.
Denne tilstanden reiser en rekke fundamentale spørsmål: Kan det være seg at det medisinske kartet ikke samsvarer med de suicidales eksistensielle terreng? Er det slik at det rådende narrativet om suicidalitet – en sykdomsforståelse og den medikamentelle behandlingsformen – kan fungere som en forsvarsmekanisme, som garderer oss mot overveldende følelser og affekter som vi ikke ønsker å ta innover oss – individuelt og som et samfunn, men som likevel hjemsøker oss på brutalt vis, noe oppdaterte tall fra FHI viser?
Kan en årsak til at selvdødsstatistikken har vært jevnt høy stabilt, ha å gjøre med at suicidalitet og psykisk sykdom, som depressiv lidelse, kollapser i hverandre? Altså, at dødsønsker blir ensbetydende med hypotetisk psykisk sykdom i klinisk forstand? Sagt annerledes, må en være ‘psykisk syk’ for å ta sitt eget liv? Og hva betyr egentlig det å være ‘psykisk syk’? Og når er en 'psykisk syk' nok? Er kategorien 'psykisk sykdom' invariant som sykdomskategorien hjerte- og karsykdom, som kan avdekkes gjennom objektive tester og undersøkelsesprosedyrer? Eller er den i bunn en tom kategori, preget av sterk kontingens og betinget av 'ekspertveldets' epistemologi? Dette biomedisinske perspektivet kan stikke kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker som befinner seg i et dødelig eksistensielt drama, hvor selvslettelse blir en forlokkende og endelig løsning.
Det synes åpenbart at i den naive iveren etter å avdekke biologiske faktorer som årsaker til suicidalitet, ligger det stor fare for å miste blikket for helseskadelige samfunnsmessige utviklingstrekk. Det er ikke en krevende øvelse å innse at suicidforskningen her til lands i stor utstrekning er stagnert i en steril og kvasivitenskapelig tradisjon, som er rik på rutiner og eurosentrisk epistemologi, men fattig på refleksjon og epistemisk pluralisme som er inklusiv overfor ikke-vestlige og non-patologiske konsepsjoner av suicidalitet og konstruksjonen av våre dødsønsker. Det bør dog legges til at det eksisterer kritiske røster som går i bresjen for å utvide dette feltet gjennom å verne om en pluralitet av perspektiver og innfallsvinkler (jf. epistemisk pluralisme). Disse røstene (kritisk suicidologi) befinner seg likevel i periferien, som mangler en bredere faglig og politisk anerkjennelse. Sånn sett befinner vi oss i en brytningstid og ruptur, en slags interregnum, for å låne uttrykket av Antonio Gramsci, hvor det gamle begynner å miste sin relevans og dør ut, mens det nye ennå ikke er født. Enn så lenge virker det som om vi lever vi midt i ruinene av det gamle.
Psykens patologi eller samfunnets patologi?
Om vi skal opprettholde tanken om patologi, så bør vi med fordel rette blikket mot sosialpolitisk patologi. Eller det en kan kalle for sosiale lidelser, altså sosiopolitiske og strukturelle årsaker som fremmer fortvilelse, livsfarlig stress og fremmedgjøring – snarere enn psykens patologi.
Her kan for eksempel forskningen rundt fortvilelsesdødsfall være perspektivutvidende: I amerikansk forskning innenfor folkehelse, er selvdød konseptualisert som en av kategoriene i begrepet fortvilelsesdødsfall, sammen med rusrelaterte dødsfall og et høyt alkoholforbruk. Dette perspektivet står i motsetning til de mer reduksjonistiske og biomedisinske tilnærmingene gjennom å understreke og synliggjøre samfunnets ansvar: Vi kan være medskyldige i å drive noen av oss ut i dødelig desperasjon, fortvilelse og håpløshet, hvor tilflukt i rus, alkohol, selvskading og selvdød kan bli tiltrekkende. Det er liten grunn til å tro at disse forholdene ikke har overføringsverdi til norske forhold: Et femåring forskningsprosjekt utført av forskere ved UiB og Statens arbeidsmiljøinstitutt viser at omtrent 135.000 mennesker, eller fem prosent av landets yrkesaktive, bærer på dødsønsker som en følge av trakassering og mobbing på arbeidsplassen.
I hvilken grad kan stressmestringskurs, sekulariserte former for mindfullness, atferdsregulerende tiltak i psykisk helsevern og psykofarmaka være en bærekraftig løsning på den ovennevnte utfordringen, hvor tanker om å ta sitt eget liv blir betraktet som en radikal løsning på et høyst organisatorisk og strukturelt problem (uten å underkjenne individets egne valg og ressurser)?
Poenget mitt er at det store fokuset på hjernehelse flytter oppmerksomheten vekk fra å se kritisk og klarsynt på de faktorer og krefter som opprettholder skjevfordelinger av ressurser i samfunnets utvikling, som er medvirkende grunner til psykisk uhelse og suicidalitet. Denne forskyvningen fra det helhetlige feltet til det individuelle innebærer en psykologisering av menneskelivet som det medisinske perspektivet legger opp til.
Tidligere var vår seksualitet det store ubehaget i vestlig kultur, som ble fortrengt av staten og religionens normative dominans. I dag er dette store ubehaget byttet ut med våre dødsønsker, som fortsatt bærer preg av skam og stigma, samt tvilsomme og infantiliserende forklaringer som patologiserer dette enestående potensialet i kraft av vår menneskelighet.
Vi trenger en grunnleggende kursendring
Tiden er overmoden for å stake ut en ny kurs for hvordan vi forstår og nærmer oss våre dødsønsker. Kan forsøk på selvdød være handlinger som symboliserer noe grunnleggende menneskelig? Hva prøver slike livsuttrykk å fortelle oss? Kanskje at livskvalitet er langt vesentligere enn livslengde? Kan selvdød anses som radikale fluktmekanismer, et slags asyl fra en virkelighet som har gått ut av ledd, og dermed lenger ikke gir mening for den enkelte? Den svenske dramatikeren Lars Noréns ord om selvdød fanger dette poenget når han skriver: «En del människors särskilda död för egen hand är bara ett stillsamt sätt att få fortsätta leva uten lidande». I møte med dette livssammenbruddet, kommer de medisinske behandlingsprosedyrer sørgelig til kort.
På dette punkt bør politikere med beslutningsmyndighet og ledere i psykisk helsevern våkne opp fra sine bekvemme illusjoner. Det er viktig å komme i møte med suicidale og etterlatte for å lytte og forstå dem på deres egne premisser: Hva slags hjelp hjelper? Hva gjør vondt verre? Hva er det i den samfunnsmessige utviklingen som medvirker til å forsterke selvforakt, dødelig ensomhet og helseskadelig stress?
Humanisering av våre hjelpetjenester
Vi trenger å slå et slag for en tydeligere humanisering av fremtidens bærekraftige hjelpetjenester, hvor vekten legges på dialogisk åpenhet, respekt for personlig autonomi, meningsdannelse og den epistemiske autoriteten til lidende mennesker fremfor sykeliggjøring og pretensjonen om behandlerens ekspertviten og et ekspertvelde. Vi trenger å orientere oss mot den gode samtalens kunst, hvor fokuset ikke er selve lidelsen, men det unike, lidende individet med sine redsler, frykt, sårbarheter, håp, drømmer og ressurser. Ved å våge å være en medvandrer i mørket, og møte mennesker med en grunninnstilling preget av anerkjennelse, empatisk nærvær og åpenhet for det smertefulle som unndrar seg kategoriseringer og diagnoser, kan vi alle spille en verdifull rolle i møte med mennesker som vurderer å ta det store dødsspranget for å få bukt med fortvilelsen og livssmerten som legger seg knugende over livet. Det empatiske nærværet gir oss likevel ingen garantier for at mennesker ikke vil eller kan velge døden fremfor livet. Denne risikoen og usikkerheten utgjør vår eksistensielle utsatthet, som vi ikke deler med noen andre levende vesener. I møte med menneskelivet bør vi simpelthen lære oss å leve med iboende risiko og uvisshet uten å lene oss på metafysiske eller vitenskapelige vissheter og sikkerheter, som reduserer oss til deterministiske materier og toppstyrte marionetter.
En utfordring for fremtidens hjelpeapparater og vårt samfunn blir da om vi rommer eller frastøter det tilsynelatende uforståelige, det selvdestruktive og det grenseoverskridende, i menneskelivet. Ikke i dem – der borte. Men i oss – alle.
Ingen oppgitte interessekonflikter
