Lik tilgang til god behandling

Cirka 80% av ressursene vi bruker i diabetesomsorgen i Norge i dag går til behandling av senkomplikasjoner. Det er alvorlig for den enkelte og koster samfunnet store summer. Det må satses på forebygging og tidlig diagnostikk, god behandling og rehabilitering.

De offisielle tallene varierer, men rundt 350 000 nordmenn har diabetes type 2. Av disse har trolig nærmere halvparten sykdommen uten selv å vite om det. I tillegg har 28 000 nordmenn diabetes type 1, ifølge tall fra Diabetesforbundet. Diabetes er en langt mer alvorlig diagnose enn mange tror, og de som rammes av sykdommen har lavere forventet levealder enn gjennomsnittsbefolkningen. For høyt blodsukker over lang tid kan gi senkomplikasjoner som synsskade, nyreskade, nerveskade, tannsykdom, fotsår, ereksjonssvikt, hjerteinfarkt og hjerneslag. 50-60 % av dødsfallene hos personer med diabetes type 2 skyldes hjerte- og karsykdom. I Norge gjøres det hvert år 500 diabetesrelaterte amputasjoner og 150 organtransplantasjoner. 75 000 risikerer å bli blinde som følge av sykdommen. Bak alle tallene ligger det skjebner og lidelse for enkeltmennesker, og store utgifter for samfunnet. Hvordan kan dette forebygges?

Det har i lengre tid vært kjent at det er stor avstand mellom målene vi har satt for forebygging og behandling av diabetes i Norge, og den faktiske situasjonen. I den nylig vedtatte NCD-strategien til regjeringen er ambisjonen tydelig: «Norge skal bli et foregangsland for god og likeverdig oppfølging og behandling av diabetes», og «utviklingen av senkomplikasjoner ved diabetes skal reduseres».

For mange er hverdagen et kompromiss

En av utfordringene med diabetes er at det er en sykdom man aldri kan ta helt fri fra. Man må hele tiden være bevisst på hva og hvor mye man spiser og hvordan inntaket påvirker blodsukkeret, og man må måle blodsukkeret flere ganger daglig. For lavt blodsukker kan føre til følinger, med symptomer som svette, hjertebank, skjelving og uro. Får man ikke i seg mat, kan man få insulinsjokk med bevisstløshet, kramper og i noen tilfeller død.  Personer som rammes av gjentatte alvorlige følinger kan miste retten til å betjene maskiner eller kjøre bil. For høyt blodsukker over tid gir økt risiko for alvorlige senkomplikasjoner som nevnt innledningsvis. For mange er hverdagen et kompromiss mellom å holde blodsukkeret på et lavt nok nivå, men samtidig ikke komme så lavt at det gir følinger (hypoglykemier).

Som samfunn og som medmennesker har vi alt å vinne på å redusere risikoen for at personer utvikler diabetes og på å bidra til at de som har sykdommen holder den i sjakk. Det må satses på forebygging og tidlig diagnostikk, behandling og rehabilitering.

Nye, gode behandlingsalternativer
Legemiddelselskapenes bidrag er å levere best mulig innen medikamentell behandling. Blant annet var introduksjonen av insulin banebrytende og har vært helt avgjørende i diabetesbehandlingen. I Norge i dag er førstevalg i behandlingsretningslinjene en insulintype som ble introdusert på 1980-tallet. Mange har fortsatt god nytte av dette medikamentet, men andre sliter med balansen mellom effekt og bivirkninger. Nye langtidsvirkende insuliner har vist seg å gi mindre risiko for følinger, bedre og jevnere blodsukkernivå og er enklere i bruk sammenlignet med det gamle insulinet. For en presset helsetjeneste og en pasientgruppe som lever med en komplisert sykdom mener vi det vil være en stor fordel om flere fikk tilgang til disse medikamentene. Norske leger trenger en verktøykasse av legemidler som kan tilpasses behovet til den enkelte diabetespasient på en enkel måte. Per i dag er Norge et av de få landene som ikke har generell refusjon (blå resept) for de nye insulinene til pasienter med type 2-diabetes. Det setter i gang en lang og kostbar byråkratisk prosess som vi mener burde være unødvendig. I tillegg vet vi at det i hovedsak er de ressurssterke pasientene som kjenner til muligheten for å søke om individuell refusjon .

Diabetes blant innvandrere
For legemiddelindustrien står diabetes på dagsorden hele året. I sommer arrangerte vi i bransjeorganisasjonen Legemiddelindustrien (LMI), i samarbeid med ett av våre medlemsfirmaer, et åpent møte om diabetes blant innvandrere. Ikke-vestlige innvandrere løpere langt høyere risiko for å utvikle diabetes type 2 og hjerte-karsykdommer sammenliknet med den øvrige befolkningen. I Oslo, der ca. 22 % av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn, er dette spesielt tydelig. Hele 90 % av pakistanske kvinner i Oslo har forhøyet risiko for å utvikle diabetes type 2. På møtet deltok blant andre daværende helsebyråd i Oslo, Øystein Eriksen Søreide, og det han fikk vite på møtet ble tungen på vektskålen: han opprettet et Diabetesforum i Oslo kommune. Velgerne lot ikke Søreide fortsette i jobben, men vi er blitt lovet at diabetesforumet blir noe av.

Vi venter spent
Vi venter spent på de nasjonale retningslinjene for diabetesbehandling, som Helsedirektoratet nå reviderer. Etter det LMI kjenner til er de nye retningslinjene planlagt publisert i mai 2016.

Og vi venter ikke minst spent på en ny Diabetesplan, som Frp, Høyre, Venstre og Krf har gått inn for å innføre neste år. Venstres Ketil Kjenseth har sagt til Dagens Medisin at planen bør beskrive tiltak som sikrer at kommunene prioriterer forebygging og tidlig innsats mot diabetes, at samhandlingen om diabetesbehandling – både innenfor kommunene og mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten – skjer på en fornuftig måte, og at fastlegene skoleres til å bruke diabetesregisteret riktig. Også han mener forebygging og tidlig innsats både kan spare pasientene for lidelse og helsebudsjettene for store utgifter.

Helsekostnadene ved diabetes er på mellom 5 og 7 milliarder kroner i året. Når 80 % av disse milliardene går til behandling av senkomplikasjoner sier det seg selv at det vil være god samfunnsøkonomi å satse på forebygging og god medikamentell behandling.

Lørdag 14. november er det verdens diabetesdag. La oss håpe at disse tallene kan se langt bedre ut på de neste årenes diabetesdager.