Inn med teknologi i læreplanene!

Tine Nordgreen, psykologspesialist og prosjektleder for eMeistring, Haukeland Universitetssykehus. Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen
BRUKER DU en app for å huske å drikke nok vann? Får du beskjed på mobilen om du har nådd ditt aktivitetsmål? Har du brukt Tinder for å finne en partner? Eller Facebook for å holde kontakt med gamle venner? Mange av oss bruker teknologi for å bedre helsen og ha kontakt med andre. I svenske Dagens Medicin (7. mars) får vi vite at stadig flere klinikker i Sverige tilbyr psykologisk behandling via internett. Hvorfor ligger vi i Norge fem–ti år etter?
I løpet av de siste tolv månedene har hver tredje voksne person hatt en psykisk lidelse. Kostnadene tilknyttet psykisk lidelse er større enn eksempelvis kreft og hjerteinfarkt. Det skyldes blant annet at psykisk lidelse oppstår tidlig i livet, ofte før 25 år. Med fremtidens ressursknapphet, ikke minst på helsepersonell, må vi ta i bruk teknologi når vi skal supplere dagens ukentlige psykolog-samtaler.
MANGLER ANERKJENNELSE. WHO (2011) beskriver tre barrierer for bruk av mobil teknologi i helsetjenesten: For det første mangler helsetjenesten anerkjennelse av teknologi som et verktøy for kartlegging og behandling. Nasjonale planer peker på teknologi for å styrke pasientrollen og øke tilgang til effektiv behandling, for eksempel i Nasjonal Helse- og Sykehusplan 2016–2019 og Velferdsteknologiprogrammet.
For å realisere dette, må teknologibaserte helsetjenester bli stimulert på lik linje med andre helsetjenester: E-konsultasjoner må gi refusjon på lik linje med ansikt til ansikt-konsultasjoner. Betydningen av dette forsto Statssekretærutvalget, som for 20 år siden understreket behovet for at refusjonsordningene må tilpasses de teknologiske mulighetene i helsevesenet: «Den norske IT-veien Bit for bit, 1996». Dessverre har vi bare så vidt kommet ut av startgropen.
Helseutdanningene må tidlig introdusere bruk av teknologi. Undersøkelser viser at helsepersonell i psykisk helsevern har større skepsis til teknologi enn pasientene – i hvert fall på jobb. Støtte fra ledelse på alle nivåer er en forutsetning. Det viser erfaringene fra eMeistring, Haukeland Universitetssjukehus, der vi har etablert internettbasert behandling som et fullverdig behandlingsalternativ.
KUNNSKAP OG INTEGRERING. Helsetjenesten mangler kunnskap om helseeffekten av teknologi. Det er dokumentert at internettbasert behandling ikke gir dårligere resultater enn ansikt til ansikt-behandling for angst og depresjon, og at effekten holder seg stabilt tre år etter behandling. Metoden øker behandlingskapasiteten med tre–fire ganger. Brukerne må få informasjon om hvilke teknologibaserte helsetjenester som har dokumentert effekt, ikke har dokumentert effekt og er under utprøving.
Helsepersonell må få denne kunnskapen i sin grunn-, etter- og videreutdanning. Erfaringene fra eMeistring og Internetpsykiatri i Sverige understreker betydningen av at en ny terapeutrolle utvikles i et faglig fellesskap. En nasjonal kompetansetjeneste for internettbehandling kan være en arena for å utvikle og dele kunnskap. Dette er foreløpig avvist av helsemyndighetene, blant annet fordi internettbehandling ikke er en etablert behandlingsform i Norge.
Det er en manglende integrering av ny og gammel teknologi i helsevesenet, jamfør Nasjonal IKTs strategiplan 2016–2019. Dette fører til dobbeltarbeid for helsepersonell og gjør det vanskelig for pasienter å utøve retten til journalinnsyn. Målet om fremtidig integrasjon setter krav til IT-industrien om å utvikle løsninger som av pasienter og helsepersonell oppleves som sømløse.
BRUKERINVOLVERING. Med utgangspunkt i norsk helsehverdag, vil jeg peke på to andre barrierer:
Dagens løsninger er lite brukervennlige, delvis på grunn av manglende brukerinvolvering. Brukerne må være involvert i design, utvikling og klinisk testing av digitale tjenester gjennom å teste og trykke på prototyper. Arbeidsmetodikken er godt utviklet, men lite brukt i helsetjenesten. Brukerinvolvering er et krav til all klinisk forskning, noe som også bør gjelde utvikling av digitale helsetjenester. Slik forstår jeg begrepet «Pasientens helsetjeneste».
Dagens innkjøp i helsesektoren er preget av en lineær prosess fra bestilling til leveranse. Eksisterende løsninger strekkes til bruksområder de ikke er tiltenkt. Overdreven bruk av eksisterende rammeavtaler ved nyutvikling fører til at IT-bedrifter uten rammeavtale unngår helsesektoren. Helsesektoren blir kunde i en monopol-lignende situasjon. Innovative innkjøpsordninger er klare til bruk, en mulighet helsesektoren nå bør benytte.
Teknologien utfordrer det etablerte. Tiden fra erkjennelse til handling er lang. Implikasjonene av de fem barrierene er tettere samarbeid på tvers av helsepersonell, brukere, forskere, IT-industri og helsemyndigheter for å ta i bruk teknologi for å gi rett psykologisk behandling til rett tid.
Ingen oppgitte interessekonflikter