Om leger, vekkelse – og design

Jens M. Gleditsch, lege i spesialisering i kirurgi og programvareutvikler
ETTER DEN siste tids kritikk i mediene av DIPS uttrykte IT-journalisten Nard Schreurs i et blogginnlegg i Dagens Medisin glede over det han karakteriserer som en IT-vekkelse i legestanden, men ikke uten samtidig å kritisere legenes mangel på ydmykhet.
Schreurs viser til at leger har vært lite til stede ved digitaliseringsprosessene av helsesektoren, og han setter også spørsmålstegn ved om legene i det hele tatt vet hva de kritiserer, om det ikke heller er lokale implementasjoner, maskinvare eller andre forutsetninger som blandes inn i frustrasjonsuttrykket.
I et tilsvar på DM-nett spør leder Kjartan Olafsson i Legeforeningens IT-utvalg, om det ikke heller er IKT-Norge som har sovet i timen. Han mener problemet ligger ved en altfor stor avstand mellom klinikere på den ene siden og besluttere/bestillere, utviklere og leverandører på den andre.
FAKTISKE FEIL? Du har kanskje sett mediesakene hvor en pasient poserer foran en liten skokk helsepersonell, under en overskrift av typen: «Disse reddet Kalles liv». Den gjengen i bakgrunnen blir bare større og større. Behandling i et sykehus er en tiltakende kompleks affære. Denne kompleksiteten medfører nødvendigvis også en økning av potensielle feilkilder i behandlingskjeden.
Det viktigste verktøyet for å motvirke dette, for å få alle kreftene i sykehuset til å oppføre seg som én samlet, konsistent og trygg aktør overfor pasienten, er de elektroniske informasjonssystemene.
SVIKT I FLERE LEDD. Feil i disse informasjonssystemene er derfor en åpenbar kilde til uønskede hendelser, men som man i DIPS poengterer er dette sjeldent innrapportert, og at de dermed stiller seg spørrende til legenes frustrasjon er på én måte forståelig. Når helsepersonell er av en annen oppfatning er det fordi menneskelig informasjonsredundans gjør at feil på et sykehus fortrinnsvis først skjer når ting svikter i flere ledd, og når man skal gjengi hvordan en feil har funnet sted er informasjonssystemene etter min erfaring nesten alltid en del av den historien: Noe informasjon kom ikke frem til den som skulle ha den, relevante pasientopplysninger var ikke erkjent av den som tok en uheldig beslutning, medisiner eller plassering av en pasient ble registrert feil, osv.
Det er altså ikke nødvendigvis rent ut faktiske feil i systemene som er den største utfordringen til trygg pasientbehandling, men svakheter — som videre legger grunnlag for menneskelige feil.
GRUNNLEGGENDE PROBLEMER. Når informasjonssystemet DIPS som helhet er uoversiktlig og ustabilt, interaksjonen baserer seg på kontraintuitiv memorisering og er uten pålitelige angremuligheter, informasjonsstrukturen er kaotisk, inkonsistent og uten noen forståelig form for indre logikk – og når brukervennligheten i det hele tatt er så mangelfull – hvordan kan man se for seg at dette ikke har konsekvenser for pasientsikkerheten?
Dette er mer grunnleggende problemer enn hva som kan tilskrives lokale tilpassinger, maskinvare eller andre forutsetninger.
Likevel er det ikke nødvendigvis slik at leverandørene ikke vet bedre. Nye systemer er på vei. Det har de imidlertid vært så lenge jeg har vært yrkesaktiv, og jeg har liten grunn til å tro at jeg kommer til å se dem i drift med det første.
DESIGN. Det gjennomgående problemet er en manglende anerkjennelse av viktigheten av design i utviklingen av informasjonssystemer for helsepersonell. Jeg mener da ikke design i forstand av knapper som ser ut som om de kan spises, men som den helhetlige tilnærmingen til utforming av infrastruktur, tjenester og systemer, tuftet på tilvunnet forståelse av relevante forutsetninger – medisinske og tekniske, så vel som menneskelige.
Det er blant annet viktig å forstå at informasjonssystemene ikke utgjør noen passiv rolle i sykehuset, men er en integrert del av arbeidsflyten. Hvordan systemene håndterer informasjon, påvirker arbeidsprosessene til helsepersonell direkte og har betydning for hvordan helsepersonell både tenker om, og jobber med, pasienter. I et moderne sykehus kan de altså ikke ses på som adskilt fra helsepersonellets arbeidsflyt og utvikles for seg. Nettopp derfor er det problematisk at disse systemene har utviklingssykluser på flere år, isolert fra det store flertallet av brukere.
FRÆVÆRENDE LEGER. Gode designprosesser fordrer imidlertid dialog, og Schreurs har rett når han påpeker at legene for en stor del har vært fraværende på de arenaene der dette ville ha vært naturlig. Å påstå at dette er betinget i manglende interesse for feltet, er nok imidlertid et slag i luften. Det står heller på legenes mulighet til å fristilles fra sykehusdrift til denne typen arbeid samt manglende arenaer – spesielt på klinikernes premisser.
Vi kan begynne med å skape bedre og mer tilgjengelige kontaktpunkter. At ProRec Norge – et åpent forum med mye potensial – ble lagt ned da KITH ble tatt inn i Helsedirektoratet, er beklagelig, men gir rom for å tenke nytt og større ved en eventuell nydannelse av et arvtakende forum.
EN BRO OVER AVSTANDEN? Tross alt er begge parter godt bevisst avstanden mellom seg. Schreurs etterspør brukerinvolvering og innsikt i industrielle utviklingsvilkår. Olafsson ønsker seg sterkere styring, større lydhørhet for kliniske behov, kontinuerlig dialog med brukerne og reell medbestemmelse og medvirkning i beslutninger.
Litt forenklet tegner uttalelsene en situasjon hvor utviklerne opplever at brukerne er vanskelige å forstå – og hvor brukerne opplever at de ikke blir hørt. Det du trenger er altså et element imellom, som kan forstå brukernes behov og formidle det på en meningsfull måte til utviklerne. Dette elementet er design.
FORBEDRING? De senere årene har vi sett flere designdrevne forbedringsprosjekter i helsevesenet, men de har hittil vært begrenset til små og relativt isolerte systemer. At helsevesenet og designkulturen har funnet hverandre gjennom denne anvendelsen av tjenestedesign, er kun positivt, men skal vi spenne over tilkortkommenheten av dagens utviklingsprosesser, må designkompetanse involveres på høyere og mer strategiske nivåer enn kun som konsulenter i enkeltprosjekter.
Derfor vil det være naturlig å involvere også de norske fagmiljøene for design i et slikt forum.
Ingen oppgitte interessekonflikter