Viktige aktører i samspillet rundt pasienten

Ellinor Heitmann, lege, spesialist i lungemedisin
Tove Bring Solum, klinisk sosionom.
SOSIONOMER med og uten videreutdanninger har vært en del av sykehusene i Norge siden 1947. Det ser ut som noen ikke ønsker denne kompetansen i så stor grad i spesialisthelsetjenesten lenger. De siste par årene har enkelte sykehus mistet sosionomstillinger eller satt dem vakante. Dette er lite pasientvennlig, lite samfunnsøkonomisk - og det gagner ikke helseforetakene.
Sosionomutdanningen spenner fra samfunnskunnskap og juss til familiearbeid, psykologi, psykiatri, rus- og avhengighetsproblemer, gruppemetodikk, endringsfokusert rådgivning, motiverende intervju og klinisk kommunikasjon.
PSYKOSOSIALT. Alle som kommer inn på sykehus, har en psykisk helse, en sosial og økonomisk bakgrunn, en historie, en boligsituasjon, et forhold til rusmidler - og en personlighet. Disse faktorene er det vi kaller psykososiale forhold. De kan være sterkt innvirkende på hvordan personen takler å bli alvorlig syk eller skadet.
Det er naturlig at fysisk helse kommer i fokus på et somatisk sykehus. Sosionomene bistår med å ivareta den psykososiale helsetilstanden, og har i tillegg kunnskap om den jungelen av rettigheter og muligheter som finnes hos Arbeids- og velferdsetaten (Nav), kommunen og andre instanser. Dermed er de en naturlig del av det tverrfaglige teamet rundt pasientene. Dette er til god hjelp for leger og sykepleiere og vil bidra til å lage et skreddersydd opplegg rundt pasienten.
MESTRING. I tillegg til å kartlegge, kan sykehussosionomen informere, gi råd, lytte til de psykososiale bekymringene, veilede og skape trygghet. De kan ha samtaler med fokus på psykisk støtte og mestring for både pasient og pårørende, ta kontakt med aktuelle instanser og hjelpe pasienten med å søke aktuelle ordninger. De kan samarbeide med eksempelvis fastlege, psykisk helse, rustjenesten, familievernkontoret, skole og Nav.
Mange pasienter på sykehuset trenger mestringssamtaler for å klare å holde seg hjemme lengre etter utskrivelse og/eller klare seg uten beroligende medikamenter. Dersom man kan sette inn dette allerede mens pasientene er på sykehuset, kan man spare pasientene for mye engstelse og uro.
OPPFØLGING. Sykehussosionomene kan bidra med tidlig psykososial intervensjon, fokus på mestring og igangsetting av andre psykososiale tiltak som kan føre til at pasientene klarer å følge opp med rehabilitering, ta medisinene korrekt og fungere bedre utenfor sykehuset.
La oss si at vi har en pasient med diagnosen kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) som ikke har et egnet sted å bo, for eksempel der det er fukt, mugg og tungvinte forhold. I tillegg har pasienten kanskje angst og depresjon, selvmedisinerer seg med beroligende medisiner og alkohol, samt skyver familie og venner unna.
Da sier det seg selv at en vellykket kols-behandling er avhengig av at det jobbes med den psykososiale situasjonen samtidig.
NAVIGATØRER. Med samhandlingsreformen er sosionomtjenesten på sykehuset en viktig aktør for at samarbeidet skal lykkes. De bidrar til færre reinnleggelser fordi de kopler på akkurat det psykososiale hjelpetilbudet pasienten trenger i kommunen. Jo tryggere pasienter og pårørende føler seg, desto enklere er det å bli utskrevet fra sykehuset og være hjemme. Dette vil også gjøre at kommunene kan komme tidligere på banen og gjøre sin jobb bedre for pasientene.
Da må det være en godt utbygd sosionomtjeneste ved sykehusene som kan foreta kartleggingen, gi de rådene som trengs, gi hjelp til å navigere i systemet og sende de videre til rett instans.
STYRK TJENESTEN! Ved å ha en godt utbygd sosionomtjeneste ved sykehusene som kan ta seg av psykososiale problemstillinger, kan dette bidra til at legene og sykepleierne får frigjort tid til å jobbe med sine kjerneoppgaver i sykehuset.
Da må lederne i helsevesenet og sentrale helsepolitikere forstå at de heller må bygge tjenesten opp enn ned. Sosionomtjeneste i sykehusene må være en må-tjeneste ved alle sykehus. Dette vil både sykehusene og pasientene tjene på.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2014