Ytringsfrihet i krisetider

MANGE OPPLEVER AT helsesektoren i Norge er i en krise. Fastlegeordningen kneler, og våre offentlige sykehus opplever den økonomiske situasjonen som vanskelig, med nedbygging av tjenester. I en slik situasjon kan helsepersonell oppleve å stå i vanskelige etiske og juridiske dilemmaer. Flere enn før kan oppleve at de har behov for å si tydelig ifra om at ressursene ikke strekker til.

Helsepersonell har en viktig rolle i arbeidet med å forbedre helsetjenesten. Hvis ikke denne gruppen sier ifra, hvem skal gjøre det da?

LOJALITETEN. I denne forbindelsen tar ganske mange leger kontakt med Legeforeningen, blant annet for å få veiledning om hva de kan si. Noen lurer på om en ytring kan være illojal.

Tidligere president i Legeforeningen, Hege Gjessing, skrev følgende i Tidsskriftet i 2012: «Leger har, som alle andre, ytringsfrihet. I tillegg har leger en samfunnsplikt til å uttale seg om forhold som er av betydning for helsetilbudet. Leger er ønsket i den offentlige debatten og det forventes at faglige spørsmål og forhold som angår behandling blir opplyst og diskutert, fordi offentlige virksomheter forvalter verdier, tjenester og ikke minst betydelige pengesummer for befolkningen.»

Dette ble skrevet for mer enn ti år siden, men er minst like viktig i dag.

RETTSLIG PLIKT. Den klare hovedregelen er at både ansatte og næringsdrivende helsearbeidere kan ytre seg om det de måtte ønske – og på hvilken måte de måtte ønske det. Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet, og er inntatt i Grunnlovens § 100. I tillegg har helsepersonell noen ganger også en rettslig plikt til å si fra om uforsvarlige forhold i helsetjenesten, for eksempel der forhold kan være til fare for pasientsikkerheten, jamfør helsepersonelloven § 17.

Arbeidsgiver har plikt til å organisere virksomheten slik at helsepersonell kan arbeide på en forsvarlig måte, jamfør helsepersonelloven § 16. Helsepersonell skal innrette sitt arbeid slik at arbeidet blir forsvarlig, jamfør helsepersonelloven § 4. Lovbestemmelser om arbeidstakeres rett til å varsle og vernet mot gjengjeldelser, er samlet i arbeidsmiljølovens kapittel 2 A.

VEGRER SEG. På tross av både ytringsfrihet, lovbestemt krav til forvarlighet og varslingsplikt, vegrer mange seg for å si fra. Noen steder er det en lang vei for varslinger fra «gulvet» til toppledelsen som tar beslutninger. Mange steder er ytringsklimaet heldigvis godt, og kritiske innspill blir tatt med i forbedringsarbeid og budsjettprosesser. Mitt inntrykk er likevel at for mange leger opplever at det å si ifra, ikke alltid blir vel mottatt.

Når vi advokater får saker til vurdering, er det som regel ikke vanskelig å konkludere med at legen har rett til å si fra, enten i kraft av ytringsfriheten eller reglene om varsling. Jeg går ikke nærmere inn på forskjellen på disse store temaene, men nevner kort at de juridiske vurderingene har ulike utgangspunkter. Ytringsfriheten begrenses av lojalitetsplikten, men det er veldig sjeldent at denne er en reell juridisk skranke for saklige ytringer. Terskelen for å varsle på lovlig vis, er også lav – og her kan også varslervernet slå inn.

SOSIAL EKSKLUDERING? Dette innebærer at å si ifra på saklig vis, som regel er uproblematisk. Det er likevel et viktig element i vår rådgivning å vurdere risikoen for at ytringen eller varslingen kan bli dårlig mottatt og møtes med ulike former for negative reaksjoner, både fra kolleger og ledere. Denne typen reaksjoner er det ofte ikke enkelt å verge seg mot, selv om man også i noen tilfeller har varslervern, jamfør arbeidsmiljøloven § 2A-4.

Åpenbare reaksjoner på varslingen som advarsel, omplassering, degradering og oppsigelse, er det ofte «enkelt» å angripe juridisk. Mer sammensatt blir det i tilfeller hvor den som sier ifra, blir møtt med utfrysing fra kolleger og sosial ekskludering, får ikke dra på attraktive kurs, må ta ugunstige vakter, får ikke ønsket ferie, mister funksjoner eller opplever indirekte, verbale trusler som vanskelig lar seg dokumentere. Der man ser kollegaer blir utsatt for slikt, vil ytringskulturen bli svak, og dette kan skade forbedringsarbeid.

FORSVARLIGHET. I en tid hvor ressursene er knappere enn tidligere, kommer spørsmålet om forsvarlige helsetjenester mer på spissen. Kampen om ressurser og budsjettmidler vil medføre tøffe prioriteringer. For at våre sentrale helsepolitikere og toppledere i helsesektoren skal settes i stand til å ta vanskelige beslutninger, er det helt nødvendig at fagpersoner bidrar med innspill.

Dersom beslutninger som tas vil medføre uforsvarlige helsetjenester, har helsepersonell en rettslig plikt til å si fra. Da er det også arbeidsgiveres plikt å håndtere slike varsler på en god måte, ved å ønske varslene velkommen.

Godt ytringsklima fremmer forbedringsarbeidet, og medfører at beslutninger kan tas på best mulig faktagrunnlag.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren presiserer at synspunktene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens standpunkter.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven.