Vil ha reflektert forbedring
Den nordiske kongressen i allmennmedisin i Trondheim etterlyste verdien av at allmennlegene reflekterer aktivt over egen kompetanse: - Kunnskap i praksis kan styrke legenes kunnskapsnivå, sa danske Nils Kristian Kjær i sitt foredrag.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Allmennleger må bli klare over egen kompetanse og i større grad reflektere aktivt over hva de gjør. Temaet om at dette er nøkkelen til bedre praksis, ble drøftet på kongressen i Trondheim.
I symposiet Leger forsker på leger valgte et knippe leger å se på strategier for egenutvikling. - Norske allmennpraktikere har en god evne til å reflektere over egen praksis, sa blant andre kommunelege John Nessa i Hjelmeland i sitt innlegg.
Den tause kunnskap
- Allmennlegene vandrer i et sumpland og tar kliniske beslutninger hvor det ikke finnes riktige eller gale beslutninger, bare gode eller mindre gode, sa Nils Kristian Kjær til deltakerne på symposiet. Han trakk frem allmennlegenes evige dilemma; om man skal bruke tid på å lese medisinske kompendier eller vie oppmerksomheten til pasientene? Kjær har sett på hvordan man omdanner forskjellig typer viten til praktisk klinisk kompetanse. Han mener det er viktig å bevisstgjøre seg hvordan man lærer som ett ledd i faglig oppbygging, og retter søkelyset spesielt mot taus kunnskap. - Vi antar at håndtering av kliniske problemstillinger stiger med økt erfaring, selv om vi vet at kunnskapsnivået faktisk synker gradvis fra man avlegger embetseksamen, sa Kjær. Verdien av taus kunnskap, og det han kaller kunnskap i praksis, kan styrke legenes kunnskapsnivå. Endret syn på legerollen
Et forskningsprosjekt, som handlet om samarbeid og bistand til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ble et vendepunkt for Janecke Thesen. Prosjektet endret hennes syn på legerollen. - Jeg trodde oppgaven kunne løses ved å bruke kvalitetsverktøy; systematisere eksisterende kunnskap og gjennom slike prosesser oppnå stor bedring i hjelpetilbudet, sa Thesen. Hun tok feil. I stedet ble Janecke Thesen klar over at leger reproduserer storsamfunnets krenkelser av utgrupper. Grundig prosess
- Undertrykkelse, utstøting, marginalisering og objektivisering utgjør større problemer for mennesker med alvorlig psykiske lidelser enn legers manglende kompetanse innenfor diagnostiske, behandlingsmessige og tekniske prosedyrer, mener hun. Thesen fortalte forsamlingen i Trondheim at prosessen frem til konklusjonen hadde vært lang og grundig. Hun mener bestemt at behovet for å analysere interaksjonen mellom pasient og lege er vesentlig for å drive kvalitetsforbedring i allmennpraksis. «Ut av kroppen»
Kommunelege og førsteamanuensis Per Stensland presiserte muligheten for å innta metaposisjoner i forhold til seg selv. Han mener leger trenger å foreta et perspektivskifte i måten man forholder seg til forskningsmateriale, pasienter og seg selv på. Stensland har foretatt aksjonsforskning på egen praksis og sett på grunnlaget for å kunne forske på egen klinisk praksis. Et viktig element er å ta et skritt tilbake og tydeliggjøre fordommer gjennom refleksjon og dialog med seg selv. Et annet element er bevisst å erkjenne tonen i samtalen med pasienten, for å plukke opp nyanser og klarere forstå innholdet i det pasienten ønsker å få frem. Ifølge Stensland er det også nyttig å få en injeksjon med vitebegjær i forskning. - Fantasifulle samtaler med en klinisk veileder er en god vei, sa Stensland. Som det siste elementet trakk han frem det han betegner som oppklarende samtaler med en forskningsveileder. Til sammen dannet disse elementene et godt rammeverk for et kritisk og oppklarende syn på forskning i egen praksis. - Kan ødelegge for oss selv
- Det er umulig å snakke om andre uten samtidig å snakke om seg selv. Dette mener kommunelege John Nessa i Hjelmeland. Nessa la vekt på behovet for å tydeliggjøre språkets betydning. Hovedbudskapet er at uansett hvilket tema som omtales, kan man ikke unngå at man samtidig snakker om seg selv, om den man henvender seg til og om den aktuelle konteksten for samtalen. - Legene presenterer seg selv som personer både i møtet med den enkelte pasient og når de eksponerer seg i det offentlige rom. Skjer dette på en uheldig måte, kan legene ødelegge for seg selv og for faget de representerer, fortsatte han. Tidsbesparende
Seminaret la samlet vekt på at det er viktig å bruke tid og krefter på å bevisstgjøre seg egen praksis. - Med fulle timelister; er det realistisk å tro at allmennleger kan få tid til, eller vil prioritere, å bruke tid på refleksjon over egen praksis? - Det er en rasjonell bruk av tid. Bevisstgjøring fører til at man kan drive mer effektivt. Det er for eksempel bevist at den beste måten for å få en bilselger til å øke salget på, er å sende vedkommende på kommunikasjonskurs. Det kan for eksempel bety at man i stedet for å bruke sine tilmålte 15 minutter på hver pasient, kan bruke kortere tid på bagateller og lengre tid på større problemer. - Ikke raffinert nok
- Dette forutsetter økt fokus på seg selv og kommunikasjonen for å klare å skille de to, fremholder Nessa overfor Dagens Medisin. Kommunelegen i Hjelmeland mener norske allmennpraktikere har bra evne til å reflektere over egen praksis. - Generelt sett er det bra, men det er kanskje ikke raffinert nok. Kunnskapen befinner seg der, men i stor grad i form av taus kunnskap, mener John Næssa. Opphav:
- Allmennlegene vandrer i et sumpland og tar kliniske beslutninger hvor det ikke finnes riktige eller gale beslutninger, bare gode eller mindre gode, sa Nils Kristian Kjær til deltakerne på symposiet. Han trakk frem allmennlegenes evige dilemma; om man skal bruke tid på å lese medisinske kompendier eller vie oppmerksomheten til pasientene? Kjær har sett på hvordan man omdanner forskjellig typer viten til praktisk klinisk kompetanse. Han mener det er viktig å bevisstgjøre seg hvordan man lærer som ett ledd i faglig oppbygging, og retter søkelyset spesielt mot taus kunnskap. - Vi antar at håndtering av kliniske problemstillinger stiger med økt erfaring, selv om vi vet at kunnskapsnivået faktisk synker gradvis fra man avlegger embetseksamen, sa Kjær. Verdien av taus kunnskap, og det han kaller kunnskap i praksis, kan styrke legenes kunnskapsnivå. Endret syn på legerollen
Et forskningsprosjekt, som handlet om samarbeid og bistand til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ble et vendepunkt for Janecke Thesen. Prosjektet endret hennes syn på legerollen. - Jeg trodde oppgaven kunne løses ved å bruke kvalitetsverktøy; systematisere eksisterende kunnskap og gjennom slike prosesser oppnå stor bedring i hjelpetilbudet, sa Thesen. Hun tok feil. I stedet ble Janecke Thesen klar over at leger reproduserer storsamfunnets krenkelser av utgrupper. Grundig prosess
- Undertrykkelse, utstøting, marginalisering og objektivisering utgjør større problemer for mennesker med alvorlig psykiske lidelser enn legers manglende kompetanse innenfor diagnostiske, behandlingsmessige og tekniske prosedyrer, mener hun. Thesen fortalte forsamlingen i Trondheim at prosessen frem til konklusjonen hadde vært lang og grundig. Hun mener bestemt at behovet for å analysere interaksjonen mellom pasient og lege er vesentlig for å drive kvalitetsforbedring i allmennpraksis. «Ut av kroppen»
Kommunelege og førsteamanuensis Per Stensland presiserte muligheten for å innta metaposisjoner i forhold til seg selv. Han mener leger trenger å foreta et perspektivskifte i måten man forholder seg til forskningsmateriale, pasienter og seg selv på. Stensland har foretatt aksjonsforskning på egen praksis og sett på grunnlaget for å kunne forske på egen klinisk praksis. Et viktig element er å ta et skritt tilbake og tydeliggjøre fordommer gjennom refleksjon og dialog med seg selv. Et annet element er bevisst å erkjenne tonen i samtalen med pasienten, for å plukke opp nyanser og klarere forstå innholdet i det pasienten ønsker å få frem. Ifølge Stensland er det også nyttig å få en injeksjon med vitebegjær i forskning. - Fantasifulle samtaler med en klinisk veileder er en god vei, sa Stensland. Som det siste elementet trakk han frem det han betegner som oppklarende samtaler med en forskningsveileder. Til sammen dannet disse elementene et godt rammeverk for et kritisk og oppklarende syn på forskning i egen praksis. - Kan ødelegge for oss selv
- Det er umulig å snakke om andre uten samtidig å snakke om seg selv. Dette mener kommunelege John Nessa i Hjelmeland. Nessa la vekt på behovet for å tydeliggjøre språkets betydning. Hovedbudskapet er at uansett hvilket tema som omtales, kan man ikke unngå at man samtidig snakker om seg selv, om den man henvender seg til og om den aktuelle konteksten for samtalen. - Legene presenterer seg selv som personer både i møtet med den enkelte pasient og når de eksponerer seg i det offentlige rom. Skjer dette på en uheldig måte, kan legene ødelegge for seg selv og for faget de representerer, fortsatte han. Tidsbesparende
Seminaret la samlet vekt på at det er viktig å bruke tid og krefter på å bevisstgjøre seg egen praksis. - Med fulle timelister; er det realistisk å tro at allmennleger kan få tid til, eller vil prioritere, å bruke tid på refleksjon over egen praksis? - Det er en rasjonell bruk av tid. Bevisstgjøring fører til at man kan drive mer effektivt. Det er for eksempel bevist at den beste måten for å få en bilselger til å øke salget på, er å sende vedkommende på kommunikasjonskurs. Det kan for eksempel bety at man i stedet for å bruke sine tilmålte 15 minutter på hver pasient, kan bruke kortere tid på bagateller og lengre tid på større problemer. - Ikke raffinert nok
- Dette forutsetter økt fokus på seg selv og kommunikasjonen for å klare å skille de to, fremholder Nessa overfor Dagens Medisin. Kommunelegen i Hjelmeland mener norske allmennpraktikere har bra evne til å reflektere over egen praksis. - Generelt sett er det bra, men det er kanskje ikke raffinert nok. Kunnskapen befinner seg der, men i stor grad i form av taus kunnskap, mener John Næssa. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
|
Nordisk kongress for almennmedisin i Trondheim: |
|
| - Sitter fast på kontoret | |
| - Mer kritiske akademikere | |
| - Vil ha reflektert forbedring | |
Dagens Medisin 15/02
Lars-Erik Vollebæk
