HVEM GJØR HVA? Artikkelforfatteren mener at oppgavefordeling i helsetjenesten bør følge utdanning og relevant erfaring, og spør: – Hvilke oppgaver skal personellet ivareta?
Vi må ikke gå i profesjonskamp-fella!
Myndighetene bør ta ansvar for prioriteringsaspektet, mens helsepersonellet tar ansvar for å unngå profesjonskamp-fella.
RAPPORTEN FRA Helsepersonellkommisjonen, med den beskrivende tittelen «Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste» ble presentert 2. februar. Rapporten redegjør grundig for de store utfordringene som er tilknyttet hvordan oppgavene i helsetjenesten skal løses i fremtiden – og av hvem. For å finne bærekraftige løsninger, tenker jeg det er viktig at myndighetene tar ansvar for prioriteringsaspektet, og at helsepersonellet tar ansvar for å unngå profesjonskamp-fella.
OPPGAVEDELINGEN. Helsepersonellkommisjonen påpeker at «riktig oppgavedeling og god organisering av arbeidet kan bidra til å opprettholde og forbedre kvaliteten på tjenestene, redusere ressursbruken, øke effektiviteten, oppmerksomheten på kjerneoppgavene og motivasjonen og trivselen blant de ansatte». Videre at «det er viktig å være bevisst på hva personellet skal gjøre og ivareta i løpet av en arbeidsdag», noe som inkluderer «å fordele oppgaver til annet personell der helsefaglig kompetanse ikke er nødvendig».
Dette er kjernen i utfordringsbildet, etter min mening. Jeg vet at oppgaver fordeles ulikt ulike steder i landet, ved ulike institusjoner og ved ulike avdelinger. Årsaken er uviss.
PRIRITERINGSUTFORDRINGEN. En sentral faktor er for det første: Hvilke oppgaver skal personellet ivareta? Jeg mener at det bør foretas en grundig kartlegging av hva som utføres av ulikt personell i ulike kontekster i helsetjenesten per i dag. Deretter bør det gjennomgås grundig hvilke tjenester det offentlige skal fortsette å ivareta.
Gjennom følgende uttalelse behandler Helsepersonellkommisjonen politikere og personell under ett: «Politikerne og helsepersonellet har for lite erfaring med å stå i begrensende valg, selv om det daglig prioriteres i tjenesten. Det er krevende, for alle, å begrense tilbudet til pasientene og brukerne, ikke minst for helsepersonellet som står i klinisk arbeid i møte med den enkelte pasient. Det er personellet som tar beslutninger om – og som må formidle sine begrensende valg».
Etter min mening er dette et fort stort ansvar å tillegge enkeltpersoner. Eksempelvis legger helse- og omsorgstjenesteloven ansvaret for «nødvendige helse- og omsorgstjenester» på kommunene, og spesialisthelsetjenesteloven legger ansvaret for spesialisthelsetjenester til de regionale helseforetakene. Det bør være beslutningsmyndighetene som vurderer – og avgjør – hvilke tjenester som skal ytes av det offentlige, og som formidler dette til alle innbyggere.
Det er behov for å videreføre kommisjonens arbeid med tanke på å kartlegge oppgaver og kompetanse, men prioriteringene må tas på politisk nivå
IKKE GÅ I FELLA! Så er vi over på det som erfaringsmessig «alltid» ender i ytringer om profesjonskamp. For meg er dette ganske enkelt: Vi har ulike helse- og sosialfaglige utdanninger på høgskole- og universitetsnivå i Norge. Alle har forskriftsfestede nasjonale retningslinjer, som konkretiserer læringsutbytter etter endt utdanning. Videre har vi helse- og sosialfaglige utdanninger på fagskolenivå. Alle utdanningene er definert inn i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring på ulike nivåer. Få konkrete oppgaver er lovfestet; så vidt meg bekjent kun legers og tannlegers forskrivingsrett, med noen unntak for helsesøstre, jordmødre, tannpleiere, skipsfører og virksomhetsledere. Utdanningene er altså på ulikt nivå, med ulik varighet, ulikt omfang av praksisstudier, og med ulike krav til klinisk erfaring i forbindelse med utdanningene. Tidligere har jeg sammenlignet retningslinjene for sykepleie versus lege, og for meg fremstår forskjellene som ganske klare. Det samme vil sannsynligvis en sammenligning av studieplanen for øvrige helse- og sosialfaglige utdanninger kunne vise.
Jeg mener at oppgavefordeling i helsetjenesten bør følge utdanning og relevant erfaring, og ikke være basert på tilfeldige vedtak om oppgavegliding. Alle slike justeringer vil jo eventuelt medføre behov for revisjon av de nasjonale retningslinjene.
PROFESJONALISERING. Ikke minst bør det vurderes hvilke oppgaver som krever helsefaglig kompetanse i det hele tatt. Kan man tenke at de oppgaver som bruker eller pasient ville ha utført selv om de var i stand til det, kanskje ikke trenger profesjonell håndtering? Hvilke oppgaver som ifølge vedtak skal ivaretas av det offentlige, kan ivaretas av ufaglærte? Hva kan man samarbeide med pårørende om, eller med frivillige organisasjoner. Ikke minst; hva kan pasienten selv være delaktig i – gjennom bruk av teknologi?
Helsepersonellkommisjonen påpeker en rekke relevante forhold. Det er behov for å videreføre kommisjonens arbeid med tanke på kartlegging av oppgaver og kompetanse, for å oppnå en bærekraftig helsetjeneste. Men prioriteringene må tas på politisk nivå.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven
