Uspesifikke symptomer – og usikre leger

LEGER BEHANDLER ikke lenger mennesker, men sykdommer. Dette fører til at mange pasienter føler seg avvist eller misforstått. Det åpner døra også for alternative aktører.

I 1948 definerte Verdens helseorganisasjon (WHO) helse på følgende måte; «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser».

Mange mener en slik definisjon er lite spesifikk. De færreste mennesker kan si at de kjenner seg komplette og i harmoni med alle livets fasetter til enhver tid.

HVA ER GALT? Allikevel mener jeg definisjonen fanger opp noe viktig – som vi leger ikke er flinke nok til å ta innover oss i møte med pasienter: Bare fordi pasienten ikke oppfyller tradisjonelle diagnosekriterier, betyr ikke dette at menneskene vi møter er friske.

Tvert imot føler mange seg desto mer syke fordi de opplever at helsevesenet ikke klarer å finne ut hva som er galt, og at leger tidvis mistror, eller bagatelliserer, symptomer.

Dette kan føre til en splid mellom lege og pasient, i stedet for at man jobber mot samme mål om best mulig helse ut ifra pasientens premisser.

USPESIFIKKE SYMPTOMER. Av og til feiler leger, og forsinker diagnostikk med triste utfall til følge, for eksempel en kreft som har nådd et uhelbredelig stadium. Dette kan man lese om i tabloider, til skremsel for både pasienter og helsearbeidere.

Det som imidlertid er en langt hyppigere problemstilling, og som nok fører til langt flere tapte kvalitetsjusterte leveår, er uspesifikke og sammensatte symptomer. Disse er en betydelig utfordring for både helsevesenet og samfunnet, i større grad enn underdiagnostikk av sjeldne og alvorlige sykdommer.

USIKKERHET. Eksempler på slike uspesifikke symptomer inkluderer muskel-/skjelettproblemer, hodepine, utmattelse, søvnvansker, irritabel tarm, konsentrasjonsproblemer og mer til. Ofte presenterer pasienter seg med flere av disse plagene.

Som profesjon sliter vi med å forholde oss til slike symptomer når utredning ikke avdekker konkrete utløsende årsaker. Disse lidelsene passer nokså dårlig inn i takstsystemer som drives av økonomiske insentiver, og blir dermed mindre prioritert i det offentlige helsevesenet, både i førstelinje og spesialisthelsetjenesten.

HELHET. Dette åpner døren for private aktører, enten det er Volvat eller spåkona. Begge disse kan nok tilby mennesker god behandling, dog på ulikt vis. Behovet for slike aktører synliggjør imidlertid en mangel i det offentlige helsevesenet.

Vi må i større grad adressere pasienters symptomer, bekymringer og oppfatninger med interesse og nøysomhet, og ta innover oss helheten i menneskene vi møter. Vi må formidle at symptomer fortolkes i hjernen, og at når de konkrete og alvorlige tingene er utredet og utelukket, er det refortolkning som er behandlingen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven