Tenk deg om før du får barn med en sykehuslege
Jeg er gift og har to små barn med en kirurg på et av Østlandets største sykehus. Hans jobb blir også en stor del av vårt liv, og som pårørende ser vi en utmattet pappa som ofte angrer på valget om å studere medisin.
Før påske kunne vi lese at 46 prosent av norske sykehusleger ikke vet om de orker å stå i jobben om to år, det har vi som nasjon ikke råd til å ignorere. Når jeg ser hva jobben gjør med min mann, skjønner jeg godt at dette ikke er noe man klarer å stå i særlig lenge. La meg gi et lite innblikk i vår hverdag.
Oksygenmasken blir tatt på sist
Som partner til en sykehuslege må du tåle å se din kjære forfalle og være utmattet på en måte som du aldri vil forstå. For å lette litt på sløret, så kan jeg innrømme at min mann brukte smalere bukser da vi møttes. Trening og sunt kosthold havner langt ned på prioriteringslisten når han kommer utmattet hjem fra jobb, selv om han er den første til å vite at kroppen trenger det. Lange og krevende vakter som ofte er så hektiske at de ikke får gått på do, drukket eller spist, fører til at legene er fysisk og mentalt oppbrukt når de kommer hjem.
Prat om «det tredje skiftet» har vi gitt opp her i heimen.
Som partner til en sykehuslege må du også ta en større del av ansvaret for daglige gjøremål som levering og henting av barn i barnehage eller skole. Ringer de fra barnehagen og sier at barnet ditt har feber, blir det stort sett du som må dra fra jobb og hente, dine møter blir aldri viktigere enn pasienter og sykehuset. Prat om «det tredje skiftet» har vi gitt opp her i heimen. Arbeidsdagen på sykehus er lite fleksibel. Den begynner gjerne 7.30 med morgenmøte, og er ferdig 16.30, hvis det ikke blir overtid. En nattevakt begynner allerede 15.00 og varer i 19 timer. I mange spesialiteter sover ikke legene på vakt. Er de heldig får de 3-4 timer avbrutt søvn. Leger har unntak fra Arbeidsmiljøloven.
Du må også tenke over hva denne livsstilen kan føre til på lang sikt, det er nemlig ikke sikkert dere får en lykkelig alderdom og pensjonisttilværelse sammen. Søvnmangel og stress er daglig kost for sykehuslegen, og all forskning viser at dette på sikt kan føre til alvorlige helseproblemer som demens, depresjon og hjerte- og karsykdommer. Det er derfor viktig at sykehusleger tar vare på sin egen helse, men ofte havner det sist på prioriteringslisten.
Manglende bemanning, ineffektivitet og lite faglig utvikling
Årsaken til utmattede sykehusleger er mangel på bemanning, dag- og nattevakter om hverandre i liten harmoni, utvidet arbeidstid (UTA), for liten tid til hver pasient og mye frustrasjon. Dette påvirker ikke bare legen, det går også ut over pasientbehandling og pasientsikkerhet. Min mann må regelmessig operere sent på natten, etter nesten et døgn uten søvn.
Sykehuslegene opplever mye ineffektivitet som følge av kortsiktige avgjørelser. Et eksempel er kutt i sykepleierstillinger for å spare penger. Dette fører til dårlig arbeidsmiljø og tap av erfarne sykepleiere. Resultatet er at arbeidet går tregere, og alvorlige tilstander kan bli oversett. Det øker arbeidsmengden for legene og fører til behov for dyre sykepleiervikarer. Man sparer seg til fant.
Det er også en mangel på faglig utvikling blant legene, fordi det blir nedprioritert til fordel for brannslukking. De opplever at de ikke får den faglige progresjonen de har krav på, og i verste fall slutter erfarne leger før de har fått lært opp nye. Tariffestet fordypningstid blir omdisponert til drift som visitt og poliklinikk.
Det store stygge beistet: New Public Management
Min manns arbeidshverdag er ikke unik. De siste ukene har vi nok en gang kunnet lese om tøffe arbeidsforhold for legene ved landets sykehus.
En av de underliggende årsakene til mange av disse problemene er styresettet norske helseforetak er underlagt, kalt New Public Management (NPM). Med stykkprisfinansiering som i liten grad tar hensyn til hver pasients unike problemer, presses sykehusdirektører og avdelingsledere til færre og kortere innleggelser og mer poliklinisk arbeid. Drift som på kort sikt bringer inn inntekt prioriteres alltid over langsiktig investering som utdanning av de ansatte, selv om dette er en av sykehusets fire hovedoppgaver. NPM er også grunnen til at ansvar blir pulverisert. På behagelig vis kan vi si «systemet er problemet», i stedet for å peke på makthaverne.
Så lenge vi kun skylder på systemet, skylder vi egentlig ikke på noen, og ingen må ta ansvar. Jeg håper vi kan erkjenne at NPM ikke fungerer, og begynne å snakke om alternativer. Helseminister, tar du ansvaret?
Ingen oppgitte interessekonflikter
