Prisavtaler for legemidler kan redusere usikkerheten

Å gå fra kliniske studier til behandlingspraksis gir usikkerhet om reell helsegevinst, antall pasienter som vil bli behandlet, og hvor lenge de blir behandlet. Verken myndighetene eller legemiddelfirmaene har fasiten. Når myndighetene vil betale for reell helsegevinst, kan prisavtaler håndtere usikkerheten, slik at flere legemidler blir tilgjengelige for pasientene.

Pasienter og leger ønsker rask tilgang til nye legemidler, for å kunne velge blant flest mulig behandlinger og oppnå best mulig helse. Rask tilgang til nye legemidler er også et politisk mål.

Den vanligste formen for prisavtale er en prosentvis rabatt. Men slik rabatt er ikke alltid tilstrekkelig, eller hensiktsmessig, for at legemidler tas inn i det offentlige helsetilbudet. Sykehusinnkjøp lanserte derfor Rammeverk for prisavtaler i 2020. I tiden etter ble flere avtaler inngått, men senere har dette avtatt. Rammeverket er godt. Nå må det i større grad tas i bruk, til det beste for pasientene.

Reell helsegevinst, behandlingslengde og antall pasienter

Myndighetene ønsker å betale for legemidler etter hvilken helsegevinst pasientene får. Dette måles i kliniske studier. Hvilken helsegevinst som oppnås i virkeligheten er imidlertid usikkert. Effekten av en behandling kan bli bedre eller dårligere enn i studiene, pasientene kan behandles over kortere eller lengre tid, og det er usikkert hvor mange pasienter som vil bli behandlet. Prisavtaler kan redusere disse usikkerhetene.

Ekspertgruppen for tilgang, som har gitt råd til regjeringen om den neste prioriteringsmeldingen, anbefaler økt bruk av prisavtaler, for å håndtere usikkerhet om effekt og kostnader.

Behovet for prisavtaler vil øke i takt med den medisinske utviklingen

De medisinske fremskrittene blir flere, medisiner blir mer presisjonsbaserte, og pasientgrupper blir mindre. Usikkerheten i datagrunnlagene blir vanligere. Alternative prisavtaler er et godt virkemiddel for å håndtere denne usikkerheten. Legemiddelfirmaene legger til grunn forventet fremtidig nytte behandlingen vil ha for pasient, helsevesenet og samfunn i sin prissetting. Vi har erfart at myndighetene i en del tilfeller legger overdreven vekt på at helsegevinsen ikke er tilstrekkelig dokumentert og kan bli dårligere enn antatt, mens de ikke vektlegger at helsegevinsten også kan bli bedre enn antatt. I disse tilfellene kan alternative prisavtaler med risikodeling være en del av løsningen. Vi mener at denne risikoen må deles mellom myndigheter og industri på en forutsigbar måte, og at hele risikoen ikke må legges på legemiddelselskapene. Myndigheter og industri må finne sammen og jobbe for at vi i større grad tar i bruk prisavtaler, for å håndtere og dele risiko, slik at pasienter ikke må vente unødvendig på nye og effektive behandlinger.

Ekspertgruppen for tilgang anbefaler økt bruk av alternative avtaler. Vi ser frem til hvordan prioriteringsmeldingen, som kommer neste år, vil omtale dette, men håper at prisavtaler i større grad tas i bruk også før den tid. 

Kronikkforfatterne representerer alle legemiddelindustrien. Utover dette er det ikke oppgitt noen interessekonflikter.