Strategier mot avhengighet
Det finnes to hovedtilnærminger for å påvirke akolholavhengighet; psykososiale strategier og legemiddelbehandling.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Innenfor gruppen psykososiale tiltak er det en rekke behandlingsmetoder som kan grupperes slik - etter hva som er målet:
- Motivere for endring
- Påvirke selve misbruksadferden
- Påvirke antatte bakenforliggende faktorer
- Allment støttende metoder
- Påvirke partnere eller andre pårørende.
Virkning
Vurdering av effekt i 139 randomiserte forsøk som ble inkludert, vanskeliggjøres av flere forhold, blant annet ulik problemtyngde i materialene, ulike intervensjoner og forskjellige måter å måle effektene på. Effektestimatene lar seg ikke lett oversette til NNT-verdier. Bare et fåtall studier har sammenlignet med ingen behandling, som er den beste måten for å vurdere om det overhodet finnes en effekt. Noen konklusjoner er imidlertid relativt robuste: - Behandling har effekt - For personer med begrensede problemer har begrenset behandling like god effekt som mer omfattende innsats - For personer med mer alvorlig avhengighet kreves mer omfattende tiltak for å gjøre noen forskjell - Behandlingseffekten er sterkere når pårørende involveres - Det er liten forskjell i effekt når de ulike tiltakene sammenlignes. Betydningen av å matche personer med bestemte karakteristika til ulike behandlingsstrategier har liten støtte - For psykisk syke og bostedsløse må man også intervenere med hensyn til andre livsproblemer enn bare misbruket. Legemiddelbehandling
120 forsøk utgjør dokumentasjonen, og noen medikamenter har opplagt effekt ved alkoholavhengighet. De to nyeste medikamentene er acamprosat (Campral) og naltrexon/nalmefen. For alcamprosat har effekten vært målt i antall edru pasienter og antall drikkefrie dager. Medikamentet har effekt på begge disse målene. Naltrexonbehandling øker antallet misbruksfrie pasienter og andelen misbruksfrie dager. Forskningen om dette medikamentet er relativt ny og flere studier ventes ferdigstilt med det første. Så langt taler resultatene for at naltrexon bør kombineres med adferdsterapi eller annen strukturert psykososial behandling. Overvåking
Bare ett forsøk har vurdert effekten av disulfiram (Antabus) under overvåking av medikamentinntaket og sammenlignet med placebo. Det viste en tydelig økning i antall drikkefrie dager. Noen studier har vist effekt av overvåket disulfirambehandling sammenlignet med ikke overvåket legemiddelinntak. Uten overvåking synes ikke effekten å være til stede. Depotmedisinering har heller ingen effekt. Alkoholavhengige pasienter med samtidig depresjon og angst får effekt på sin psykiske lidelse av antidepressiva/buspiron. Men det foreligger ikke data som tyder på at slike medikamenter har virkning på selve avhengigheten. Andre legemidler har ingen sikkert dokumentert effekt. Risikofylt alkoholforbruk Alkohol- og narkotikaproblemer drar med seg svære negative konsekvenser - i samfunnet, i familier og for den enkelte. Uenigheten om forebyggende og terapeutiske tilnærminger har vært stor. Det er i realiteten også uenighet om hva som er hovedmålet for alkohol- og narkotikapolitikken. Er det et rusfritt samfunn - eller færrest mulig overdosedødsfall (eller andre dødsfall direkte forårsaket av misbruket)? Sosial- og helsetjenestens strategier blir nokså forskjellige - avhengig av hva målet er. Systematisering av kunnskap
Ikke desto mindre har vi stort behov for å ordne den kunnskapen som handler om erfaringer med å gjøre noe med problemene. Det svenske SBU har nylig avsluttet en flott jobb der man har gått gjennom store mengder av litteraturen. Dette store arbeidet kan vi utnytte for å gjøre denne typen informasjon lettere tilgjengelig for personell, forvaltning, foreldre, klienter og andre som er opptatt av hva som virker (litt) på disse (vanskelige) problemene. I Praksis og Vitenskap i denne utgaven presenterer vi oppsummeringen for alkoholproblemer. Neste gang omtales narkotikaproblemet, også i en klinisk kommentar. Tidlig intervensjon
Sekundærforebyggende tiltak har vært forsøkt for at det på et tidlig tidspunkt skal være mulig å oppdage og gjøre noe for personer som over tid har et risikofylt forbruk. Innholdet i den såkalte mini-intervensjonen beskrives ofte av akronymet FRAMES: - Informasjon om alkohol (Feed-back)
- Eget ansvar (Responsibility)
- Råd og støtte (Advice)
- Alternative strategier (Menu)
- Medfølelse (Empathy)
- Tro på egne krefter (Self-efficacy). 27 randomiserte forsøk, av i alt 478 potensielt relevante studier, danner grunnlaget for konklusjonene. Studiene var jevnt over av rimelig god kvalitet. De er såvidt heterogene at det ikke var meningsfullt å foreta en statistisk samleanalyse (meta-analyse). Det virker
De 20 største forsøkene viste tydelig effekt av tiltaket. Grovt oppsummert sank forbruket til risikofrie nivåer blant 30 prosent i intervensjonsgruppene - mot 20 prosent i kontrollgruppene. Dette svarer til en NNT-verdi (antall storkonsumenter som må behandles for at én skal ha effekt) på ti (varierende fra tre til 100, med de fleste estimater mellom fem og 15). Sammenlignet med andre intervensjoner for å forebygge ytterligere skade av allerede etablerte kroniske sykdommer, er dette en ganske sterk effekt. Forbehold
Hva som er den optimale «dosering» av mini-intervensjonen er ennå uklart. Effektestimatet kan nok være noe overdrevet positivt i mange av studiene fordi frafallsgruppen ikke er noe tilfeldig utvalg. Erfaringer ut over to års oppfølging finnes ikke. Det er heller ikke lett uten videre å innføre denne type intervensjoner som rutine i en travel primærhelsetjeneste. Kilde: Behandling av alkohol- og narkotikaproblem. Rapport nr. 156/I og 156/II. Stockholm; SBU, 2001. Opphav:
Vurdering av effekt i 139 randomiserte forsøk som ble inkludert, vanskeliggjøres av flere forhold, blant annet ulik problemtyngde i materialene, ulike intervensjoner og forskjellige måter å måle effektene på. Effektestimatene lar seg ikke lett oversette til NNT-verdier. Bare et fåtall studier har sammenlignet med ingen behandling, som er den beste måten for å vurdere om det overhodet finnes en effekt. Noen konklusjoner er imidlertid relativt robuste: - Behandling har effekt - For personer med begrensede problemer har begrenset behandling like god effekt som mer omfattende innsats - For personer med mer alvorlig avhengighet kreves mer omfattende tiltak for å gjøre noen forskjell - Behandlingseffekten er sterkere når pårørende involveres - Det er liten forskjell i effekt når de ulike tiltakene sammenlignes. Betydningen av å matche personer med bestemte karakteristika til ulike behandlingsstrategier har liten støtte - For psykisk syke og bostedsløse må man også intervenere med hensyn til andre livsproblemer enn bare misbruket. Legemiddelbehandling
120 forsøk utgjør dokumentasjonen, og noen medikamenter har opplagt effekt ved alkoholavhengighet. De to nyeste medikamentene er acamprosat (Campral) og naltrexon/nalmefen. For alcamprosat har effekten vært målt i antall edru pasienter og antall drikkefrie dager. Medikamentet har effekt på begge disse målene. Naltrexonbehandling øker antallet misbruksfrie pasienter og andelen misbruksfrie dager. Forskningen om dette medikamentet er relativt ny og flere studier ventes ferdigstilt med det første. Så langt taler resultatene for at naltrexon bør kombineres med adferdsterapi eller annen strukturert psykososial behandling. Overvåking
Bare ett forsøk har vurdert effekten av disulfiram (Antabus) under overvåking av medikamentinntaket og sammenlignet med placebo. Det viste en tydelig økning i antall drikkefrie dager. Noen studier har vist effekt av overvåket disulfirambehandling sammenlignet med ikke overvåket legemiddelinntak. Uten overvåking synes ikke effekten å være til stede. Depotmedisinering har heller ingen effekt. Alkoholavhengige pasienter med samtidig depresjon og angst får effekt på sin psykiske lidelse av antidepressiva/buspiron. Men det foreligger ikke data som tyder på at slike medikamenter har virkning på selve avhengigheten. Andre legemidler har ingen sikkert dokumentert effekt. Risikofylt alkoholforbruk Alkohol- og narkotikaproblemer drar med seg svære negative konsekvenser - i samfunnet, i familier og for den enkelte. Uenigheten om forebyggende og terapeutiske tilnærminger har vært stor. Det er i realiteten også uenighet om hva som er hovedmålet for alkohol- og narkotikapolitikken. Er det et rusfritt samfunn - eller færrest mulig overdosedødsfall (eller andre dødsfall direkte forårsaket av misbruket)? Sosial- og helsetjenestens strategier blir nokså forskjellige - avhengig av hva målet er. Systematisering av kunnskap
Ikke desto mindre har vi stort behov for å ordne den kunnskapen som handler om erfaringer med å gjøre noe med problemene. Det svenske SBU har nylig avsluttet en flott jobb der man har gått gjennom store mengder av litteraturen. Dette store arbeidet kan vi utnytte for å gjøre denne typen informasjon lettere tilgjengelig for personell, forvaltning, foreldre, klienter og andre som er opptatt av hva som virker (litt) på disse (vanskelige) problemene. I Praksis og Vitenskap i denne utgaven presenterer vi oppsummeringen for alkoholproblemer. Neste gang omtales narkotikaproblemet, også i en klinisk kommentar. Tidlig intervensjon
Sekundærforebyggende tiltak har vært forsøkt for at det på et tidlig tidspunkt skal være mulig å oppdage og gjøre noe for personer som over tid har et risikofylt forbruk. Innholdet i den såkalte mini-intervensjonen beskrives ofte av akronymet FRAMES: - Informasjon om alkohol (Feed-back)
- Eget ansvar (Responsibility)
- Råd og støtte (Advice)
- Alternative strategier (Menu)
- Medfølelse (Empathy)
- Tro på egne krefter (Self-efficacy). 27 randomiserte forsøk, av i alt 478 potensielt relevante studier, danner grunnlaget for konklusjonene. Studiene var jevnt over av rimelig god kvalitet. De er såvidt heterogene at det ikke var meningsfullt å foreta en statistisk samleanalyse (meta-analyse). Det virker
De 20 største forsøkene viste tydelig effekt av tiltaket. Grovt oppsummert sank forbruket til risikofrie nivåer blant 30 prosent i intervensjonsgruppene - mot 20 prosent i kontrollgruppene. Dette svarer til en NNT-verdi (antall storkonsumenter som må behandles for at én skal ha effekt) på ti (varierende fra tre til 100, med de fleste estimater mellom fem og 15). Sammenlignet med andre intervensjoner for å forebygge ytterligere skade av allerede etablerte kroniske sykdommer, er dette en ganske sterk effekt. Forbehold
Hva som er den optimale «dosering» av mini-intervensjonen er ennå uklart. Effektestimatet kan nok være noe overdrevet positivt i mange av studiene fordi frafallsgruppen ikke er noe tilfeldig utvalg. Erfaringer ut over to års oppfølging finnes ikke. Det er heller ikke lett uten videre å innføre denne type intervensjoner som rutine i en travel primærhelsetjeneste. Kilde: Behandling av alkohol- og narkotikaproblem. Rapport nr. 156/I og 156/II. Stockholm; SBU, 2001. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
|
Fakta / Forekomst og definisjoner
Befolkningsundersøkelser i USA viser en forekomst av alkoholavhengighet på ti-femten prosent blant menn og fem prosent blant kvinner, hvorav cirka en firedel er i en fase med aktivt misbruk.
Narkotikamisbruket rammer færre, men samtidig yngre personer. Forsøk på å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene tilknyttet misbruk og avhengighet av alkohol og narkotika har endt på mellom to og åtte prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).
Avhengighet Alkohol eller narkotika har fått en langt større betydning i individets liv enn tidligere og forårsaker en betydelig funksjonsreduksjon eller lidelse. DSM-IV definerer avhengighet slik (tre av syv kriterier må oppfylles): - Større doser er nødvendig for å få ruseffekt - Abstinensbesvær oppstår når inntaket avbrytes - Inntak av større mengder eller over lengre tid enn intendert - Sterkt ønske eller mislykkede forsøk på å avbryte inntaket - Mye av livet går med til å skaffe, forbruke og komme seg til hektene igjen - Forbruket går ut over sosiale eller yrkesmessige aktiviteter - Fortsatt forbruk på tross av kroppslige eller psykiske skader. Misbruk Ett av følgende fire kriterier må være oppfylt, ifølge DSM-IV, for at et misbruk foreligger: - Gjentatt bruk av alkohol eller narkotika som gjør det umulig å innfri forpliktelser på skole, på arbeid eller i hjemmet - Gjentatt bruk i risikofylte situasjoner - Gjentatte kontakter med rettsvesenet på grunn av misbruket - Fortsatt anvendelse på tross av vedvarende sosiale eller interpersonelle problemer som skyldes inntaket. Risikofylt bruk av alkohol Det finnes ingen omforent definisjon av risikofylt forbruk. Likevel brukes begrepet ofte for å beskrive et forbruk ut over ett glass vin daglig for kvinner og to glass for menn, som antakelig er beskyttende for helsen. Noen studier har brukt følgende grenser: - Tre flasker vin pr. uke (15-20 bokser pils, 75 cl sprit) for menn - To flasker vin (10-15 bokser pils, 50 cl sprit) for kvinner |
Praksis og vitenskap, Dagens Medisin 05/02
Arild Bjørndal
