Slipp farmasøytene fri!
Farmasøytene bør i mindre grad bruke mye tid på svært rutinemessig kontroll i apotekene, og i større grad slippes løs til å jobbe målrettet med de gruppene man vet har økt risiko for feilbruk i sykehus, sykehjem eller i kommunale tjenester – og i samarbeid med fastlegene.
NORSKE OFFENTLIGE utredninger (NOU-er) stjeler færre overskrifter enn de fortjener. Spesielt NOU-er om apotekene. For eksempel la Strøm-utvalget fra 1997 grobunnen for store endringer som gjør at vi i dag har mer enn dobbelt så mange apotek som i år 2000, men også at sektoren er dominert av tre store kjeder.
Økt tilgjengelighet, mulig svak priskonkurranse, ny teknologi – og nettapotek – var bakteppet for den siste utredningen i Bråthen-utvalget.
Hvordan vil vi at fremtidens apotek skal reguleres? NOU-en «Fremtidens apotek: Fleksibel og forsvarlig» kom i januar, og den gir delte svar. Å skille apotekene fra grossistene er en mulighet, men dette kan redusere stordriftsfordeler og gi økt makt til legemiddelprodusentene i prisforhandlinger. En annen mulighet er å øke konkurransen ved å myke opp i en del regler som hindrer etablering av nye grossister og apotekkjeder. For eksempel at man kan få unntak fra regelen om at man må levere til alle apotek når man starter som en ny grossist.
RIGIDE REGLER. Apotekene er underlagt en lang rekke lignende regler som skal sikre rimelig pris, tilgang, oppbevaring, veiledning og utlevering av legemidler. Det betyr blant annet at alle apotek må ha en kvalifisert farmasøyt til stede for å gi veiledning og kontrollere utleveringen av reseptpliktige legemidler. Spørsmålet er om disse, og andre regler, bør endres slik at vi i større grad kan oppfylle målene om en god og sikker legemiddelbruk, til en så lav pris som mulig.
Et generelt problem med lover og regler er at de ofte kan bli rigide og hindre innovasjon og fleksibilitet, når man får en ny situasjon eller en ny teknologi. Eksempelvis gjør internett og nettapotek at det ikke lenger er hensiktsmessig å definere et apotek som kun et fysisk sted der man kan møte en farmasøyt. Et slikt lovkrav fører til at nettapotek må ha et unødvendig og fordyrende utsalgssted som få bruker.
Å skille apotekene fra grossistene kan redusere stordriftsfordeler, og gi økt makt til legemiddelprodusentene i prisforhandlinger
I stedet for rigide og detaljerte krav i lovs form, er det bedre å stille generelle krav om at alle som selger legemidler, skal ha faglig forsvarlige systemer. Hva som er faglig forsvarlig, kan endres når teknologi og andre forhold legges om. Da kan myndighetene raskere tilpasse politikk og forskrifter til de nye forholdene, enn om loven må endres.
I APOTEK – ELLER UTENFOR? Den samme logikken gjelder på mange områder i apoteksektoren. Man har strenge regler for farmasøytkontroll av alle resepter ved utlevering av legemidler. Dette er viktig for å hindre feilmedisinering og misbruk, men måten det gjøres på, binder også store ressurser. Kunne man ha fått et bedre resultat med et annet system?
Historisk har apoteket utviklet seg fra å være et sted der man både produserte og solgte legemidler – basert på en legehåndskrevet resept med mulige feiltolkinger – til å bli et sted der man nå får utleverte ferdiglagde legemidler med resepter formidlet i et elektronisk system.
Disse endringene reduserer mulighetene for ulike feil i tilvirking og utleveringsprosess, men det betyr ikke at feilmedisinering har blitt et mindre samfunnsproblem. Det oppstår fremdeles feil, men i andre ledd. En stor andel av akutte innleggelser i sykehus er assosiert med feil bruk av legemidler. Mange eldre får ulike legemidler fra ulike spesialister og varierende oppfølging – og med fastleger som har for liten tid til å koordinere og følge opp. Her kunne farmasøyter spille en større rolle.
Den historiske og teknologiske utviklingen tilsier at farmasøytene i mindre grad bør bruke mye tid på svært rutinemessig kontroll i apotekene, og i større grad bør slippes løs til å jobbe målrettet med de gruppene man vet har økt risiko for feilbruk på sykehus, sykehjem, i kommunale tjenester, og i samarbeid med fastlegene.
Hva som er faglig forsvarlig, kan endres når teknologi og andre forhold legges om, og myndighetene kan raskere tilpasse politikken og forskrifter til de nye forholdene enn om loven må endres
MOTSATT VEI? Man kunne selvsagt også gå den andre veien: Ikke slippe farmasøytene fri fra vitamintilskudd og munnvann, men å gi dem flere faglige oppgaver i apotekene. Man kan innføre takster for ulike typer veiledning i apotek og mulighet til å utføre mer vaksinering og ta ulike tester.
Noe av dette er fornuftig, men her er det viktig å huske på hvorfor man har apotek. Grunnen til at man ikke får kjøpt legemidler på legekontoret, er at pasienten alltid skal få det faglig beste rådet – og ikke det som er finansielt mest lønnsomt. Man tar bort profittmotivet ved valg av legemidler. Dersom man går langt i å tillegge apotekene nye faglige oppgaver, kan man lett havne i den konflikten apotekene var ment å løse. Man knytter råd og penger for tett sammen.
ENDRING, IKKE RASERING. Fortsatt vil apotekene trolig være viktige steder for både veiledning og utlevering. Men det er god grunn til å skape større fleksibilitet, vurdere om kompetansen kan brukes på andre måter og på andre steder, og forsøke å styrke konkurransen.
Måten dette bør gjøres på, er å innføre et mindre rigid lovverk der man vektlegger forsvarlighet og fleksibilitet, støtter innovasjon og konkurranse, og gir myndighetene redskaper til å gripe raskere inn hvis man ser utvikling i feil retning. Dette kan også bety at man må stille nye krav til dokumentasjon fra bransjen – slik at man får nødvendig styringsinformasjon.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 03-utgaven
