Retningslinjer uten konsekvenser
Sosial- og helsedirektoratet arbeider med nasjonale retningslinjer innen ti ulike fagområder, men har ingen myndighet til å sørge for at retningslinjene følges.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
- Nasjonale retningslinjer har til formål å sikre god medisinsk praksis. Men retningslinjer er veiledende og ikke juridisk bindende. Helsemyndighetene kan derfor ikke kreve at den enkelte lege følger dem. Hvis en lege likevel velger å fravike anbefalingene, bør legen i slike tilfeller grunngi hvorfor og journalføre dette, sier avdelingsdirektør Frode Forland i Sosial- og helsedirektoratet, Avdeling for retningslinjer og prioritering.
Liten tro på «pisk»
Det er Helsetilsynet som eventuelt må reagere overfor den enkelte lege, dersom noen opptrer uforsvarlig. - Selv om det er et lederansvar i sykehus at retningslinjene følges, har den enkelte lege et ansvar i forhold til faglig forsvarlighet. Direktoratet har liten tro på å bruke «pisk» på legene for å sikre god praksis, understreker Forland. I gjennomsnitt tar det ett til to år å utarbeide nasjonale retningslinjer, og i følge Forland «ropes» det kontinuerlig om nye retningslinjer. Men retningslinjer er ingen garanti for at legene følger dem. Nylig avdekket Helsetilsynet at en rekke sykehus ikke følger retningslinjene for terminal sedering (se side 40). Tidligere undersøkelser har vist at det tar lang tid før leger følger nye retningslinjer. Et eksempel på dette har vært brukt av antibiotika ved ørebetennelse. Riktig ressursbruk?
- Er det riktig bruk av ressurser å lage nasjonale retningslinjer når mange fagmiljøer har egne retningslinjer? - Sosial- og helsedirektoratet mener det er behov for faglige retningslinjer på sentrale områder i helsetjenesten. Dette er en oppgave direktoratet har fått av Helse- og omsorgsdepartementet. Mange eksisterende retningslinjer holder ikke mål, og vi har også sett svakheter ved våre egne. Det kan for eksempel være at det ikke er søkt systematisk i dokumentert kunnskap, eller ikke er tatt hensyn til verken tverrfaglighet eller brukermedvirkning, svarer Forland. Faglig balanse
Han legger til at arbeid med faglige retningslinjer er så ressurs- og tidkrevende arbeid at det er begrenset hvor mange retningslinjer det er mulig å prioritere. - Hvorfor tror dere at nasjonale retningslinjer har bedre gjennomslagskraft enn andre retningslinjer? - Først og fremst gjennom de fagekspertene vi trekker med i arbeidet. På de områdene vi som oftest går inn på, er det med bakgrunn i stor faglig uenighet, og da blir det vår oppgave å sikre den faglige balansen, svarer Forland. Andre virkemidler
- Nylig har det vært debatt om forskjeller ved sykehusene når det gjelder prioritering av cellegiftbehandling til kreftsyke. Er dette et område hvor det er nødvendig med nasjonale retningslinjer? - Nettopp på kreftområdet har fagmiljøet selv tatt et betydelig ansvar for å utarbeide gode kliniske retningslinjer, blant annet for cellegiftbehandling. Når det gjelder cellegiftbehandling ved kreft, er det flere forhold som taler for nasjonale retningslinjer. På den annen side kan vi ikke utarbeide retningslinjer hver gang det er faglig uenighet. Vi har også andre virkemidler, blant annet via finansieringssystemet, ved lovgiving eller gjennom legenes etter- og videreutdanning. Dekker lite
I praksis er det en svært liten del av legenes arbeid som eventuelt dekkes av retningslinjer. - Kan hende omfattes bare 10-20 prosent av diagnostisering og behandling av faglige retningslinjer, bemerker seniorrådgiver Otto Christian Rø i direktoratets avdeling for retningslinjer og prioritering. - Særlig i forhold til sammensatte tilstander, som er vanlig hos blant andre eldre pasienter og kronikere, kan retningslinjer på et avgrenset fagområde ha begrenset verdi fordi det må tas særskilte individuelle hensyn, sier han. Opphav:
Det er Helsetilsynet som eventuelt må reagere overfor den enkelte lege, dersom noen opptrer uforsvarlig. - Selv om det er et lederansvar i sykehus at retningslinjene følges, har den enkelte lege et ansvar i forhold til faglig forsvarlighet. Direktoratet har liten tro på å bruke «pisk» på legene for å sikre god praksis, understreker Forland. I gjennomsnitt tar det ett til to år å utarbeide nasjonale retningslinjer, og i følge Forland «ropes» det kontinuerlig om nye retningslinjer. Men retningslinjer er ingen garanti for at legene følger dem. Nylig avdekket Helsetilsynet at en rekke sykehus ikke følger retningslinjene for terminal sedering (se side 40). Tidligere undersøkelser har vist at det tar lang tid før leger følger nye retningslinjer. Et eksempel på dette har vært brukt av antibiotika ved ørebetennelse. Riktig ressursbruk?
- Er det riktig bruk av ressurser å lage nasjonale retningslinjer når mange fagmiljøer har egne retningslinjer? - Sosial- og helsedirektoratet mener det er behov for faglige retningslinjer på sentrale områder i helsetjenesten. Dette er en oppgave direktoratet har fått av Helse- og omsorgsdepartementet. Mange eksisterende retningslinjer holder ikke mål, og vi har også sett svakheter ved våre egne. Det kan for eksempel være at det ikke er søkt systematisk i dokumentert kunnskap, eller ikke er tatt hensyn til verken tverrfaglighet eller brukermedvirkning, svarer Forland. Faglig balanse
Han legger til at arbeid med faglige retningslinjer er så ressurs- og tidkrevende arbeid at det er begrenset hvor mange retningslinjer det er mulig å prioritere. - Hvorfor tror dere at nasjonale retningslinjer har bedre gjennomslagskraft enn andre retningslinjer? - Først og fremst gjennom de fagekspertene vi trekker med i arbeidet. På de områdene vi som oftest går inn på, er det med bakgrunn i stor faglig uenighet, og da blir det vår oppgave å sikre den faglige balansen, svarer Forland. Andre virkemidler
- Nylig har det vært debatt om forskjeller ved sykehusene når det gjelder prioritering av cellegiftbehandling til kreftsyke. Er dette et område hvor det er nødvendig med nasjonale retningslinjer? - Nettopp på kreftområdet har fagmiljøet selv tatt et betydelig ansvar for å utarbeide gode kliniske retningslinjer, blant annet for cellegiftbehandling. Når det gjelder cellegiftbehandling ved kreft, er det flere forhold som taler for nasjonale retningslinjer. På den annen side kan vi ikke utarbeide retningslinjer hver gang det er faglig uenighet. Vi har også andre virkemidler, blant annet via finansieringssystemet, ved lovgiving eller gjennom legenes etter- og videreutdanning. Dekker lite
I praksis er det en svært liten del av legenes arbeid som eventuelt dekkes av retningslinjer. - Kan hende omfattes bare 10-20 prosent av diagnostisering og behandling av faglige retningslinjer, bemerker seniorrådgiver Otto Christian Rø i direktoratets avdeling for retningslinjer og prioritering. - Særlig i forhold til sammensatte tilstander, som er vanlig hos blant andre eldre pasienter og kronikere, kan retningslinjer på et avgrenset fagområde ha begrenset verdi fordi det må tas særskilte individuelle hensyn, sier han. Opphav:
|
Nasjonale retningslinjer
På følgende områder arbeider Sosial- og helsedirektoratet med faglige retningslinjer:
- Svangerskapsomsorg - Forebygging av selvmord - Behandling av stemningslidelser - Syn-, hørsels- og språkundersøkelser av barn - Osteoporose og osteoporotiske brudd - Sentralstimulerende legemidler ved ADHD - Primærforebygging av hjerte-/karsykdommer - Oppfølging av ekstremt premature - Behandling av traumatiserte - Psykisk helsearbeid i kommunene |
| Se også: | - Ulik praksis ved lindrende sedering |
Annonse kun for helsepersonell
Dagens Medisin 05/05
Lisbeth Nilsen
