Forventninger til psykososial krisehjelp

Atle Dyregrov, psykolog og dr. philos leder, Senter for  Krisepsykologi
Kari Dyregrov, sosiolog dr.philos. og forsker
DET HAR KOMMET flere oppslag i mediene der berørte av terroren den 22. juli klager over manglende oppfølging. Klagene avspeiler store forventninger til krisehjelp. Helsemyndighetene har da også lovet at alle skal få den hjelp de trenger – og bli fulgt opp med den største mobilisering av ressurser for kriserammede noensinne.
Etter ulykker opplyser mediene ofte at rammede får krisehjelp – eller at kriseteam er aktivert. Den store mobiliseringen etter 22. juli har ytterligere økt folks forventninger om hjelp når krisen rammer. Når det omtales at team av psykologer er inne og hjelper, bygges det også opp forventninger om å møte hjelpere med høy faglig kompetanse.
Den fremkomne misnøyen antas å avspeile at mange – samtidig – ønsker og trenger oppfølging, og at tilbudet ikke strekker til. Vi tror også at de høye forventningene delvis skyldes at mange ikke helt vet hva god krisehjelp innebærer.
ET OMSORGSFULLT KLIMA. Vi vil skille mellom akutt krisehjelp og traumespesifikk hjelp etter krisehendelser. Den akutte krisehjelpen gis av de hjelpere som først kommer i kontakt med familien, det være seg personell fra ambulanse, brannvesen, politi eller annet helsepersonell. Sentralt i denne akutthjelpen er det å sikre god informasjon om det som har skjedd, skjer, og vil skje videre.
Selv om informasjon er av stor betydning, er også klimaet som etableres rundt de rammede, svært viktig. Et omsorgsfullt klima hvor god informasjon vektlegges, demper uro. Om uroen opprettholdes, kan traumatiske minner bli sterkere med mer omfattende ettervirkninger som resultat. Akutthjelperne kan kontakte et lokalt kriseteam som gir videre assistanse.
SPESIALHJELP. Etter store hendelser mobiliseres større team av hjelpepersonell fordi så mange mennesker trenger informasjon og omsorg samtidig. Et kriseteam kan bestå av helsesøster, psykiatrisk sykepleier, kommunelege, politi, prest og kommunepsykolog. De kan blant annet assistere med praktisk og økonomisk hjelp som rammede – eller nettverket – ikke klarer å mobilisere.
Om noen trenger mer spesialhjelp, vil kriseteamene henvise videre til fagfolk med spesialkompetanse. Da følges person eller familie opp av spesialister i det som kalles 2. linjetjenesten. Her kan blant andre psykologer gi traumespesifikk behandling når problemer utvikles, eller ikke demper seg.
En del mennesker tror at de bør motta psykologisk behandling av spesialister nokså umiddelbart for ikke å få problemer over tid. Slik «behandling» er imidlertid ikke nødvendig for de fleste, fordi normale etterreaksjoner demper seg, eller tilheles, uten slik hjelp.
IKKE GODT NOK. Etter 22. juli-terroren vil kriseteamene holde kontakt med de mest berørte i ett år for å sikre at de som trenger det, får behandlingskontakt.
For dem som fortsetter å slite med spesifikke plager, enten som etterlatte, overlevende eller hjelpere, er det nødvendig å gi mer sorg- og traumespesifikk hjelp.  De kan lære metoder som kan dempe de plagene som har utviklet seg, eller sammen med sin behandler få opplegg som gjør at de gradvis kan eksponere seg for situasjoner de nå unngår.
Det er mangler ved denne hjelpen som nå kritiseres. Mennesker opplever å komme i «kø» eller de må vente på hjelp. Dette blottlegger at vi fremdeles ikke har et godt nok utbygd hjelpeapparat.
ALLES ANSVAR. Når mange trenger traumespesifikk behandling etter terrorangrepene, fører det til ubehagelige prioriteringsspørsmål: Er det for eksempel riktig at en person som har utviklet posttraumatiske reaksjoner etter en voldtekt eller et selvmord, skal rykke bak i køen i forhold til en som har problemer etter å ha overlevd Utøya?
Det vil oppleves urettferdig om de fra Utøya får «frikort». Vårt helsevesen må behandle de rammede likt, uansett traume/tap. 
Det er også viktig å forstå at tidlig etter en krise kommer ofte den beste hjelp og støtte fra familie og venner. Den akutte krisehjelpen som det offentlige yter, må ikke komme i stedet for – eller fortrenge – den hjelpen vi får fra vårt nettverk. Nettverket må ikke holde seg på avstand fordi de tror at deres hjelp er mindre viktig. Krisehjelp er vårt alles ansvar.
ENDRINGER MÅ KOMME. Som mennesker må vi leve med at det kan ta noe tid før den psykologiske førstehjelpen kommer. Livreddende førstehjelp er viktigst like etter krisehendelsen. Hjelp fra sosialt nettverk, og hjelp fra kriseteam eller helsepersonell, kan både utfylle og overlappe hverandre. Mens nettverket er viktigst de første dagene, vil helsepersonell få større betydning dersom problemer vedvarer. For dem som sliter, bør det være kort vei til god faglig hjelp.
Satsingen etter 22. juli må avstedkomme endringer i kriseteamenes funksjon. Dette vil bevirke at vi får en bedre kriseoppfølging for alle som rammes.
Vi vil at både generell og spesifikk hjelp skal komme tidlig. Vi tror at utbygd kapasitet, og heving av faglig kompetanse, blir viktig for å møte befolkningens behov for oppfølging når krisen rammer.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2011