Filosofisk praksis kan hjelpe oss å stå i ubehaget

Det moderne mennesket har i dag tilgang til et stadig mer finmasket språk for psykisk helse. Vi kjenner symptomene på angst, depresjon, utbrenthet og traumer. Flere søker hjelp, og terskelen for å snakke om psykiske problemer er heldigvis blitt lavere. Dette fører imidlertid til at køene i psykisk helsevern og hos fastlegen blir lengre.

Samtidig som vår kultur har blitt bedre til å identifisere symptomer, er vi kanskje blitt dårligere til å forstå lidelse. Livserfaringer oversettes i økende grad til psykologi eller psykiatri: Sorg blir behandlingsbehov, livskrise blir diagnose, uro blir symptom. 

Skilsmisse, sjalusi, dårlig selvfølelse, skolevegring, ensomhet, sorg, utbrenthet, aldring eller det å leve ufrivillig alene er ikke nødvendigvis sykelig eller unormalt. Det er erfaringer som hører livet til. Ikke alle problemer lar seg løse, og ikke all lidelse kan fjernes. Den må rommes. Dette har filosofer reflektert rundt siden antikken.

Erfaringer blir til diagnoser

Man kan arbeide, prestere og oppfylle alle ytre forventninger — og likevel være plaget av livssmerter; skyld, uro, konflikter, handlingslammelse eller en følelse av fremmedhet overfor sitt eget liv.

Et problem i vår tid er at slike erfaringer oftere blir gjort til gjenstand for terapeutisk eller diagnostisk fortolkning.

Den franske filosofen Michel Foucault beskrev hvordan moderne samfunn i stadig større grad organiserer menneskelig erfaring gjennom ekspertkunnskap, klassifikasjon og normalisering. Moderne makt virker ikke først og fremst gjennom forbud, men gjennom språkene vi lærer å forstå oss selv gjennom. Vi blir ikke bare fortalt hva som er normalt; vi lærer å overvåke og regulere oss selv innenfor bestemte normer for funksjonalitet, helse og vellykkethet.

Hva skjer med et samfunn når våre grunnvilkår — skyld, frihet, ambivalens, ensomhet, tap og meningsvakuum — primært forstås gjennom diagnostiske kategorier?

Når livssmerter stadig oftere forstås som symptomer, risikerer vi et intellektuelt underskudd og å miste et språk for det som ikke lar seg måle, regulere eller behandle.

Gammel innsikt

Dette er ikke en ny innsikt. I Ubehaget i kulturen beskrev Sigmund Freud hvordan lidelse ikke bare springer ut av individuelle traumer eller svakheter, men av selve spenningen mellom de menneskelige drifter og kulturens krav. Sivilisasjonen beskytter individet, men krever samtidig selvkontroll, tilpasning og avkall.

Psykisk helsevern er avgjørende og uunnværlig. Samtidig opplever de fleste av oss tilstander eller eksistensielle utfordringer som krever andre former for forståelse.

Menneskets indre konflikter forsvinner ikke selv om samfunnets krav endrer seg.

Allerede hos Aristoteles finner vi forestillingen om at sinnet ikke er enhetlig. Sjelen er sammensatt og rommer ulike drifter, begjær og former for fornuft som ikke alltid peker i samme retning. Mennesket vil ofte noe annet enn det det ønsker å ville, og derfor strever vi med valg, forpliktelser og livsvei.

Lidelse er del av eksistensen – og det å være menneske.

Folk trenger mer enn regulering av symptomer. De trenger også å forstå sine egne motsetninger.

Hos Søren Kierkegaard er fortvilelsen knyttet til vårt forhold til oss selv — til frihet, konflikt og den vanskelige oppgaven det er å bli seg selv.

Representerer noe sjeldent

Filosofisk praksis viderefører en gammel filosofisk tradisjon ved å tilby et rom for refleksjon over eksistensielle vilkår, motsetninger og livsvalg.

I det filosofiske samtalerommet beveger man seg fra det konkrete til det abstrakte — og tilbake igjen. Der drøftes alminnelige tematikk som skilsmisse, sjalusi, familieproblemer, konflikter på arbeidsplassen eller vanskelige valg. Gjennom refleksjonen åpner erfaringen seg mot større spørsmål om frihet, ansvar, begjær, kjærlighet, identitet eller mening. I filosofisk praksis er ikke målet å fjerne livets motsetninger, men å gjøre dem tenkbare, lettere tilgjengelige for personen selv. 

Kanskje handler det også om det Kierkegaard kalte å ha «hukommelse for sitt eget liv» — å kunne se sitt liv i sammenheng i stedet for å leve fragmentert mellom krav, roller og forventninger.

I en kultur preget av tempo, optimalisering og kontinuerlig selvforbedring kan filosofisk praksis representere noe stadig sjeldnere: et rom for å undersøke alminnelige eksistensielle utfordringer uten umiddelbart å bli forstått som et problem som skal korrigeres.

Det som gjør vondt, er ikke nødvendigvis farlig. Det som føles uutholdelig, kan kanskje bli til å leve med gjennom samtaler og selvinnsikt.

Ingen oppgitte interessekonflikter