Placebokameratene (Del 2)
Legeparet: Marianne Mjaaland og Kjetil Unneberg ble forelsket mens de studerte medisin i Oslo. Fem barn og 28 år senere intervjuer vi ekteparet på felles arbeidsplass; psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Buskerud.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Dette er del 2 av en artikkel. Artikkelen begynner her.
Legekunsten
- Hva legger dere i begrepet legekunst? Kjetil: - Jeg tror det ikke uten videre kan læres. Noen leger har den dimensjonen i seg, andre har det ikke - uansett hvor mye de utdanner seg.. Kjetil: - Da vi så alle streberne på kullet for 25 år siden, husker jeg vi sa til hverandre at man like gjerne kunne ha hatt loddtrekning for å bli lege. Marianne: - Men jeg må tilstå at vi var arrogante. Mange av dem vi så ned på, har blitt utmerkede leger med sterk fokus på pasientene. Kjetil: - Det som er synd, er at mange klinikere blir resignert i dag. Jeg mener selvfølgelig ikke bajassene, men leger som bedriver legekunst. Mange av dem synes at de har blitt marginalisert nå, de gidder ikke mer. De opplever at den tyngden og den menneskelige dimensjonen de har anvendt i kontakten med sine pasienter, ikke har særlig verdi lenger. Marianne: - Jeg synes det var fint å begynne i psykiatrien. Her bruker jeg en vesentlig del av tiden til å samtale med pasientene, og jeg blir verdsatt for det - i stedet for å springe på raske harelabber gjennom visitten på en klinisk avdeling. - Er samtalen viktig når vi snakker om legekunst? - Selvfølgelig er den det. I psykiatrien er den jo selve instrumentet for behandlingen. Men mange sier det er så lite klassifikasjon i psykiatrien, og folk blir jo ikke bra. Kjetil: - Men resultatet avhenger ikke av om folk blir bra. Tenk på når vi behandler en kreftpasient som opplagt skal dø; da er ikke helbredelse utslagsgivende for om behandlingen er vellykket. Det er hvordan du forholder deg til pasienten som både menneske og lege. At du er med på å gi mening også til denne fasen i livet, og at du gir lindring. Når det gjelder legenes rolle i forhold til samfunnet for øvrig, er Marianne og Kjetil enige om at posisjonen har endret seg - på godt og vondt. Kjetil: - Medisinen har vært ute etter å ekspandere: Økt prestisje og økte bevilgninger. Vi leger har vært med på det. Vi har oversolgt oss; vi skal ikke bare reparere benbruddet ditt - vi skal sørge for at du har et «fullverdig» nettverk når du kommer tilbake. Derfor må vi lage en del diagnoser vi ikke orker å forholde oss til. Nådeløs internkontroll
Marianne vil ikke uten videre si at internkontrollen blant leger er av ny dato: - Det har alltid vært internkontroll i legemiljøet. Med tanke på pressens rolle vil jeg si at internkritikken som har eksistert i medisinen i alle år, har vært vel så nådeløs som den pressen står for. Problemet er at pressen synes å mistenke leger for ikke å utøve fagkritikk, og at de mangler åpenhet overfor journalister. Men åpenhet må være fundert på gjensidig tillit. Dette har dessverre ført til at leger har gått i forsvar og at det har blitt vanskelig å ta på seg ansvaret for feilgrep. - Legene har ikke håndtert dette på noen god måte. Mange gikk i skyttergravene, men det er i ferd med å forandre seg. Pressen skal ha noe av æren for dette. Selv om dette fremdeles er en smertefull prosess, er den helt nødvendig. Dimensjonene
Marianne og Kjetil deler nå arbeidsplass på psykiatrisk avdeling, Sykehuset Buskerud. Etter ti år borte fra praktisk legearbeid fant Marianne ut at det eneste hun kunne tenke seg, var å bli psykiater. - For meg er det godt å knytte arbeidet mitt til helt andre sfærer, det å kunne kombinere filosofi og humaniora i behandling av mennesket, ikke bare forholde seg til den biologiske forståelsen. Jeg opplever at det å kunne forholde meg til andre mennesker innen psykiatrien, gir en helt ny og viktig dimensjon, sier Marianne. Kjetil arbeidet på Dikemark psykiatriske sykehus før han kom inn på studiet. Hans mål var enten å bli kirurg eller psykiater. Nå er kirurgen assistentlege hos sin kone. Han opplever at han igjen er lege på den måten han var som allmennlege i turnus, og tar på ny i bruk mange av de gamle verdiene. - Jeg var ambivalent til studiet da jeg begynte, sier Marianne. Men det var spennende å jobbe med kirurgi - forskning var også fascinerende. Og legger til: Å være lege er flott, på en måte føler jeg nå at jeg har kommet hjem. Opphav:
- Hva legger dere i begrepet legekunst? Kjetil: - Jeg tror det ikke uten videre kan læres. Noen leger har den dimensjonen i seg, andre har det ikke - uansett hvor mye de utdanner seg.. Kjetil: - Da vi så alle streberne på kullet for 25 år siden, husker jeg vi sa til hverandre at man like gjerne kunne ha hatt loddtrekning for å bli lege. Marianne: - Men jeg må tilstå at vi var arrogante. Mange av dem vi så ned på, har blitt utmerkede leger med sterk fokus på pasientene. Kjetil: - Det som er synd, er at mange klinikere blir resignert i dag. Jeg mener selvfølgelig ikke bajassene, men leger som bedriver legekunst. Mange av dem synes at de har blitt marginalisert nå, de gidder ikke mer. De opplever at den tyngden og den menneskelige dimensjonen de har anvendt i kontakten med sine pasienter, ikke har særlig verdi lenger. Marianne: - Jeg synes det var fint å begynne i psykiatrien. Her bruker jeg en vesentlig del av tiden til å samtale med pasientene, og jeg blir verdsatt for det - i stedet for å springe på raske harelabber gjennom visitten på en klinisk avdeling. - Er samtalen viktig når vi snakker om legekunst? - Selvfølgelig er den det. I psykiatrien er den jo selve instrumentet for behandlingen. Men mange sier det er så lite klassifikasjon i psykiatrien, og folk blir jo ikke bra. Kjetil: - Men resultatet avhenger ikke av om folk blir bra. Tenk på når vi behandler en kreftpasient som opplagt skal dø; da er ikke helbredelse utslagsgivende for om behandlingen er vellykket. Det er hvordan du forholder deg til pasienten som både menneske og lege. At du er med på å gi mening også til denne fasen i livet, og at du gir lindring. Når det gjelder legenes rolle i forhold til samfunnet for øvrig, er Marianne og Kjetil enige om at posisjonen har endret seg - på godt og vondt. Kjetil: - Medisinen har vært ute etter å ekspandere: Økt prestisje og økte bevilgninger. Vi leger har vært med på det. Vi har oversolgt oss; vi skal ikke bare reparere benbruddet ditt - vi skal sørge for at du har et «fullverdig» nettverk når du kommer tilbake. Derfor må vi lage en del diagnoser vi ikke orker å forholde oss til. Nådeløs internkontroll
Marianne vil ikke uten videre si at internkontrollen blant leger er av ny dato: - Det har alltid vært internkontroll i legemiljøet. Med tanke på pressens rolle vil jeg si at internkritikken som har eksistert i medisinen i alle år, har vært vel så nådeløs som den pressen står for. Problemet er at pressen synes å mistenke leger for ikke å utøve fagkritikk, og at de mangler åpenhet overfor journalister. Men åpenhet må være fundert på gjensidig tillit. Dette har dessverre ført til at leger har gått i forsvar og at det har blitt vanskelig å ta på seg ansvaret for feilgrep. - Legene har ikke håndtert dette på noen god måte. Mange gikk i skyttergravene, men det er i ferd med å forandre seg. Pressen skal ha noe av æren for dette. Selv om dette fremdeles er en smertefull prosess, er den helt nødvendig. Dimensjonene
Marianne og Kjetil deler nå arbeidsplass på psykiatrisk avdeling, Sykehuset Buskerud. Etter ti år borte fra praktisk legearbeid fant Marianne ut at det eneste hun kunne tenke seg, var å bli psykiater. - For meg er det godt å knytte arbeidet mitt til helt andre sfærer, det å kunne kombinere filosofi og humaniora i behandling av mennesket, ikke bare forholde seg til den biologiske forståelsen. Jeg opplever at det å kunne forholde meg til andre mennesker innen psykiatrien, gir en helt ny og viktig dimensjon, sier Marianne. Kjetil arbeidet på Dikemark psykiatriske sykehus før han kom inn på studiet. Hans mål var enten å bli kirurg eller psykiater. Nå er kirurgen assistentlege hos sin kone. Han opplever at han igjen er lege på den måten han var som allmennlege i turnus, og tar på ny i bruk mange av de gamle verdiene. - Jeg var ambivalent til studiet da jeg begynte, sier Marianne. Men det var spennende å jobbe med kirurgi - forskning var også fascinerende. Og legger til: Å være lege er flott, på en måte føler jeg nå at jeg har kommet hjem. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Marianne Mjaaland (50), Oslokullet Gift med Kjetil Unneberg. Fem barn. Overlege ved psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Buskerud HF. Utdanning/spesialitet: Master i Public Health. Doktorgrad i Growth hormone and the catabolic state. Studies in postoperative patients and a porcine trauma model. Spesialiserer seg nå i voksenpsykiatri, også som gruppeanalytiker. Yrkesliv: Lege ved Fylkes-sykehuset i Odda, Regionssykehuset i Tromsø og førsteamanuensis ved kirurgisk avdeling på Universitetet i Tromsø. Journalist i Aftenposten med fagfeltene helse, forskning og politikk. Fagsjef i Statens Helsetilsyn, bedriftslege ved Hydro Rjukan Næringspark og daglig leder ved Hydro Rjukan Næringspark. Har etablert og organisert helseteam til Afghanistan og til Thailand etter tsunamien. Har skrevet en rekke medisinske artikler og foredrag, i tillegg til to romaner. |
| Ketil Unneberg (51), Oslokullet Gift med Marianne Mjaaland. Fem barn. Lege under spesialisering ved Psykiatrisk avdeling på Sykehuset i Buskerud HF. Utdanning/spesialitet: Spesialist i generell kirurgi og gastroenterologisk kirurgi. Doktorgrad i Metabolic and circulatory effects of growth hormone treatment in trauma and sepsis. From postoperative patients to porcine models. Yrkesliv: Lege ved Fylkessykehuset på Stord, Fylkessykehuset i Odda, Regionssykehuset i Tromsø, Rikshospitalet, Sykehuset i Buskerud og Rjukan Sykehus. Har vært feltkirurg for den Svenska Lákarhjálpen i Kenya, Norsk Folkehjelp i Rwanda og Røde Kors i Iran. Har skrevet en rekke medisinske artikler og medisinske fagbøker. |
Bilag: Kulltreffet 1980, Dagens Medisin 22/05
Torgny Skogsrud / Tine Dommerud
