Norge trenger en bred prioriteringsdiskusjon

Prioriteringspolitikken i helsesektoren bør utvikles jevnlig for å være i takt med raske samfunnsendringer og medisinsk utvikling – og være tilgjengelig for reell demokratisk påvirkning. Derfor bør kommende prioriteringsmelding favne bredt.

Kronikk: Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen
Jens Torup Østby, direktør for markedstilgang og myndighetskontakt i Biogen Norge og * medforfattere

I NORGE HAR vi lenge hatt et bevisst forhold til prioriteringer i helsevesenet. Siden Lønning I-utvalget la frem sin rapport i 1987, har en rekke utvalg og arbeidsgrupper diskutert og foreslått tiltak.

Sammen med etableringen av systemet for Nye metoder i 2013 har dette resultert i en stadig mer systematisk operasjonalisering av prioriteringskriterier, særlig for legemidler. Effektene av prioritering har derfor blitt svært synlige, med månedlige møter der beslutninger offentliggjøres i mediene.

Derfor er det viktig at befolkningen som påvirkes av disse prioriteringene, både har forståelse for nødvendigheten av dem, og har en reell mulighet til å påvirke hvordan prioriteringer gjøres, på lik linje med annen fordelingspolitikk i samfunnet.

PÅ ARMLENGDES AVSTAND. Når det eksempelvis gjelder skatte- og avgiftspolitikk, har stortingspartiene tydelig ulike profiler. Befolkningen har derfor mulighet til å påvirke politikkutformingen gjennom valg. I helsesektoren er prioritering imidlertid berammet i en stortingsmelding, prioriteringsmeldingen. Ansvaret for å anvende prioriteringskriteriene er lagt til helseforetakene – en armlengdes avstand fra politikerne.

Det er både gode og forståelige grunner til at politikere holder en viss avstand til prioriteringer i helsevesenet. Politisk innblanding kan lede til en inkonsistent fordelingspolitikk der populære enkeltbeslutninger trumfer prinsipper. Dessuten er det neppe mange velgere å vinne på å si nei til effektive behandlinger, selv om det kan være riktig å gjøre det. Derfor er det spesielt viktig at prioriteringspraksis jevnlig debatteres og utredes slik at vi får et dynamisk system som til enhver tid reflekterer ønsket og egnet fordelingspolitikk.

Inspirasjon kan hentes fra samferdselssektoren, der regjeringen fremlegger Nasjonal transportplan omtrent hvert tiende år. Planen revideres hvert fjerde år. Dette er en stortingsmelding som redegjør for prioriteringer og overordnende mål for transportsektoren. Slik sikres en jevnlig gjennomgang av ambisjonene og virkemidlene.

INGEN EKSAKT VITENSKAP. Forrige prioriteringsmelding var på mange måter svært god. Meldingen har nå vært praktisert i syv år, og den har gitt verdifull erfaring som grunnlag for å justere kursen videre.

Prioritering er imidlertid ingen eksakt vitenskap med klare svar, det er grunnleggende spørsmål om verdier. Det handler i stor grad om rettferdighets- og fordelingsteori, som det ofte er ulike meninger om.

Hva som anses for å være rett og galt, kan også endres i takt med omstendighetene. For eksempel skaper endringer i demografisk sammensetning og medisinsk-teknologisk utvikling nye utfordringer og muligheter som kan være relevante å ta høyde for i prioriteringssammenheng.

EN HINDRING. Vi mener at den gjeldende prioriteringsmeldingens holdning til at usikkerhet skal telle negativt, er til hinder for ønsket medisinsk utvikling og uttalte ambisjoner for persontilpasset medisin. Legenes handlingsrom i klinikken, sett opp mot gruppebeslutninger tatt i Nye Metoder, bør også avklares.

I tillegg er tiden inne for en ny vurdering av hvorvidt og hvordan effekter av helsetiltak på verdiskaping i samfunnet skal vektlegges på gruppenivå.

Covid-epidemien viste på dramatisk vis hvordan sykdom og helsetiltak påvirker både samfunn og verdiskaping, og at verdiskaping i samfunnet ble tillagt vekt i valg av helsetiltak. I fremtiden blir det ventelig færre yrkesaktive bak hver pleietrengende. Verdiskaping i samfunnet blir da enda viktigere.

OPPSTYKKET PROSESS? Vi blir nok aldri ferdig med å diskutere prioriteringer, og det er bra. Behovet for prioriteringer blir nok enda sterkere i årene som kommer, og jevnlige utredninger og høringsprosesser kan bidra til økt forståelse og aksept for dette. Samtidig kan det sikre et system som følger med tiden, til det beste for samfunnet og pasienten.

Regjeringen har varslet en ny prioriteringsmelding i denne stortingsperioden, men signalene fra helseministeren er at det legges opp til en nedskalert utredning sammenlignet med forarbeidende til forrige prioriteringsmelding. Vi er bekymret for at dette blir en prosess som er stykkevis og delt, uten en grundig gjennomgang av helheten.

Konsekvensen kan bli en prioriteringsmelding som ikke treffer godt nok i møte med endringer i samfunnets og helsetjenestens behov fremover.

Interessekonflikt/disclaimer: Artikkelforfatterne oppgir ikke interessekonflikter utover de yrkesrollene eller vervene de besitter. Biogen er et internasjonalt legemiddelselskap som utvikler og markedsfører legemidler innen flere terapiområder.

* MEDFORFATTERE: Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Kjetil Taskén, professor ved Universitetet i Oslo og leder ved Institutt for Kreftforskning og Senter for presisjonsmedisin ved Oslo universitetssykehus (OUS)
Alexander Fosså, spesialist i onkologi ved OUS og leder for Norsk lymfomgruppe
Stein Are Aksnes, leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser, OUS
Daniel Heinrich, styreleder i Norsk Onkologisk Forening
Leif Rune Skymoen, påtroppende administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI)
Fredrik Schjesvold, leder av Oslo myelomatosesenter, OUS
Trine Nicolaysen, daglig leder i Barnekreftforeningen
Asbjørg Stray-Pedersen, leder av Norsk forening for medisinsk genetikk
Olav Ljøsne, styreleder i Blodkreftforeningen
Ellen Harris Utne, styreleder i Brystkreftforeningen
Kari Grønås, styreleder i Lungekreftforeningen
Kari Sandberg, styreleder i Lymfekreftforeningen
Kai Aamodt, styreleder i Melanomforeningen
Roy Aleksander Farstad, daglig leder i NORILCO
Annika Fallsen Huhtala, daglig leder i Ung Kreft
Bjørn Fjærli, styreleder for Munn- og halskreftforeningen.