Mer «auto-magi», takk!

I SAMTALENE OM e-helse er det de som får stjerner i øynene når de snakker om hvordan folk skal ta mer ansvar for å forebygge og ivareta egen helse: Smartklokkene som måler skritt og hjerteslag og smarttelefoner fulle av helseapper skal samle inn data og bidra til tilpassede råd som pasienten vil følge. Med egne målinger og digital rigg vil pasienten løse mer selv – og følge opp sin egen helse. Slik vil behovet for helsetjenester minimeres.

Det er sikkert et stort potensial i dette som er viktig å hente ut. Men noen av de pasientene som trenger aller mest at vi lykkes med e-helse – at journalene snakker sammen og velferdsteknologien rulles ut – er dem som ikke kan få, eller ta ansvar for, egen helse.

TEKNOLOGIEN MÅ VIRKE. I Norge har vi i dag 100.000 mennesker med demens. Om tyve år er tallet doblet. Kostnadene tilknyttet demens er beregnet til 100 milliarder kroner i dag, og også dette beløpet kommer til å dobles med den store demens-økningen. I tillegg er det de enorme menneskelige kostnadene dette gir.

Alle demenspasienter vil trenge omfattende hjelp og omsorg gjennom sykdomsforløpet. De kan i liten grad være aktive teknologibrukere med apper som krever innlogging og duppeditter som må settes opp, konfigureres og snakke med hverandre. De trenger at ting bare virker.

Vi trenger den teknologien som gjør at de sikres trygghet og kvalitet – uten at det forventes at de selv bidrar. Fremfor selvrapportering og aktive apper må sensorer og andre løsninger som kan kommunisere informasjonen videre, gjøre jobben. Pasienten kan ikke være den som tar kontakt, men må bli kontaktet. Systemene må rigges rundt dem og deres sykdom, og uten at den forstyrrer og forvirrer dem.

BEDRE JOURNALER. Velferdsteknologien kan gi viktige kvalitetsforbedringer, men må tas i bruk i tide, tilpasset etter hvor i sykdomsforløpet pasienten er. Vi er nødt til å få journalsystemer som snakker sammen. Dette er viktig for alle, men særlig viktig for en pasientgruppe som selv ikke kan bidra med informasjon om egen sykdom eller tidligere behandling.

Som pasientorganisasjon for personer med demens og deres pårørende er vi bekymret for at ambisjonen om dette settes i spill. Våre pasienter trenger at dette løses slik at fastlege, legevakt, kommunehelsetjeneste og spesialisttjeneste kan ta best mulig vare på dem, ved at helsepersonellet har nødvendig kunnskap.

MER «AUTO-MAGI», TAKK! Verdenen vår går fremover. Teknologien gir muligheter. Før var fristen for selvangivelsen noe mange grudde seg til, med et vanskelig skjema og et behov for selv å ha orden på lønnslipper og kontoutskrifter. Nå går det av seg selv, for aller de fleste – fordi systemene snakker sammen.

Dette har vi behov for også innenfor helse: «Vi trenger mer auto-magi», var det en som sa i et møte nylig. Jeg synes dette er et herlig uttrykk. For det er akkurat det vi trenger. Rundt de demenssyke er det altfor lite som bare løser seg på magisk vis.

ET ANNET SAVN. Det er for ofte både slit og kamp bak hver forbedring og tiltak. For mennesker som har helse og evne, er det flott med medvirkning og engasjement i sin egen helse og oppfølging. For de som har interesse for å følge tett på, er det fint å kunne følge sine prøvesvar og journal på egen nettside. Men mange av de pasientene som vil kreve mest av oss fremover, savner ikke muligheten til å følge egne prøvesvar i sanntid.

De – og deres pårørende – savner at mer bare går av seg selv, at systemene og teknologien gjør jobben. De savner mer auto-magi.

Tilleggsinformasjon: Nasjonalforeningen for folkehelsen jobber for å bekjempe demens og hjerte- og karsykdom gjennom arbeid for aktivitet, påvirkning og innsamling til forskning. Artikkelforfatteren er utdannet samfunnsgeograf og pedagog og har bakgrunn fra media, politikk og frivillig sektor.