Retten til utredning – et tilbakeskritt?

Olav Molven, cand.jur./1.amanuensis, Diakonhjemmet Høgskole. Underviser i helsejuss ved helselederutdanningen, UiO

Les om de foreslåtte lovendringene her

DE FLESTE pasientene som henvises fra primærhelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten, har en helsetilstand som søkes avklart. Hovedregelen er at pasienter som henvises, har rettskrav på å få den vurdert, hvilket etter lov og helsemyndighetenes lovforståelse betyr avklart, det vil si å bli ferdig utredet med diagnose, senest innen 30 virkedager.

Ved mistanke om alvorlig sykdom skal dette gjøres innen 15 virkedager. Det må skje raskere hvis faglig forsvarlighet krever det. Regelen betyr at henvisninger må leses innen få dager; annet vil vanligvis være uforsvarlig.

Utredningen skal munne ut i avgjørelse av om pasienten har krav på behandling – nødvendig helsehjelp – og pasienten skal få bestemt en individuell frist for når behandlingen skal starte.

UNNTAKENE. Unntak fra denne fristen på 30 (15) dager for utredning og diagnose gjelder for det første når henvisningen viser at det er opplagt at spesialisthelsetjenesten ikke har noe å tilby pasienten. Unntak gjelder også i de tilfellene der det av medisinske grunner sannsynligvis er umulig å avklare tilstanden innen denne fristen. Da skal det i stedet settes en frist for når utredningen skal starte. Denne fristen trer i realiteten inn istedenfor fristen for når behandling skal skje. Utredningen skal da gjennomføres så raskt faglig forsvarlighet krever.

Spesialisthelsetjenesten har ikke adgang til å fravike denne fristen på 30 (15) dager på grunn av kapasitetsbegrensninger. I praksis betyr det at legeressurser må kanaliseres til poliklinikken svarende til mengden av henvisninger.

DAGENS PRAKSIS. Praksisen ved sykehus og enkeltavdelinger varierer i forhold til om lovkravet følges. Noen følger dette slik som beskrevet. Andre nøyer seg med å kalle pasienten inn til en første undersøkelse ved poliklinikken innen 30 (15) virkedager. Atter andre igjen, antagelig de fleste, nøyer seg med innen fristen å lese henvisningen og gi svar til pasientene om at de får time en gang i fremtiden for start utredning, f eks om én, fem eller ni måneder. Samlet får sannsynligvis i realiteten et mindretall av pasientene oppfylt sine rett til utredning innen 30 (15) virkedager. At praksis er og at den varierer som nevnt er en kunnskap som store deler av helsepersonellet og helsetjenesten har, og uten at de sentrale helsemyndighetene kan ses å ha gjort noe særlig for å justere denne selv om de er godt kjent med den.

NYTT LOVFORSLAG. Pasientene skal senest innen ti virkedager få lest henvisningen og få beskjed om de har krav på nødvendig helsehjelp. I dette forslaget er imidlertid nødvendig helsehjelp forstått som både utredning og behandling. Pasienten skal innen de ti dagene få vite om en individuell frist for «når utredning eller behandling skal settes i gang».

Men det er ikke angitt en ytre frist for når denne utredningen må starte eller skal være fullført, det vil si en frist for når helsetilstanden skal påbegynnes utredet eller være avklart. Den individuelle fristen pasientene får oppgitt for start av utredning, er ikke juridisk bindende: Det sies «Pasienten vil ikke ha noe rettslig krav på å få utredning eller behandling til dato som er opplyst».

UKLART. Sykehusene kan da i realiteten innrette seg som de finner for godt med hensyn til tid for start og fullført utredning, utsette denne så lenge de vil og vente med nye frister – så lenge dette ikke anses faglig uforsvarlig. Pasientene skal så på ett eller annet senere tidspunkt bli gitt en individuell «frist for når (de) senest skal få nødvendig helsehjelp«».

Denne fristen er som dagens frist, å anse som rettslig bindende. Men hva denne fristen innholdsmessig gjelder, sett i forhold til den andre individuelle fristen som ikke er bindende, er ikke klart omtalt.

PASIENTENE TAPER. I forhold til dagens rettstilstand får pasientene både formelt og reelt en dårligere stilling med hensyn til utredning. Rett nok har de krav på at henvisningen blir lest innen ti dager, men statistikk viser at for de aller fleste skjer dette i dag også. Det skjer jo også med nødvendighet som en del av forsvarlighetskravet og pasientenes rett til å få sin helsetilstand vurdert, det vil si å bli utredet senest innen 30 (15) virkedager. Men denne juridiske retten til å få helsetilstanden utredet og avklart innen en maksimumsfrist, faller nå bort.

Pasientene taper slik på endringsforslaget. De kommer dermed lett til å måtte vente lengre på å bli utredet. Sykehusene kan bruke så lang tid de vil, herunder legge vekt på kapasitet – slik mange sykehus i praksis gjør også i dag og dermed setter loven til side.

FRIHET TIL Å UTSETTE. Forslaget åpner for at de sykehusene som i dag har den minst lovtro og minst pasientvennlige praksisen, nå lovlig kan fortsette med denne. En sidevirkning er at den delen av befolkningen som har tilgang til privat helsehjelp og kan betale for den, vil sørge for å bli utredet raskere via private aktører. For gjennomgående er det viktig for folk å få avklart helsetilstanden raskt.

Samtidig med at pasientene nå blir fratatt en rettighet, får sykehusene en større frihet til å utsette utredning og diagnostisering. Så spørs det hva som er viktigst.

SKJULER TAP AV RETT. Poenget er i alle fall at man må være bevisst på at man med forslaget fratar pasienter en viktig rettighet.

Dette er klart underkommunisert i høringsnotatet. Notatet er skrevet på en måte hvor det ikke kommer frem at pasientene nå fratas en rett til rask utredning – og som er i strid med det Stortinget uttalte til loven da den ble gitt: At pasientene skal ha krav på rask å få «avklart» sin helsetilstand innen 30 virkedager, men innen 15 dager ved mistanke om alvorlig sykdom.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Les også:
Positiv til lovforslag om helsehjelp

Frykter svekket rett til rask diagnose