Limbo

DU HAR KANSKJE sett noen som danser limbo? Limbo er opprinnelig en dans fra Trinidad, hvor det er om å gjøre å komme seg lavere og lavere ned under en horisontalt holdt stokk, som senkes tilsvarende. Kommer du borti stokken eller ramler på ryggen, er du ute av dansen. Bokstavelig talt.
Iblant tenker jeg at nettopp limbo er et godt bilde på det å være lege i spesialisering, i en fase av livet hvor alt skal skje på en gang: Jobb, familie og et sted å bo. Velkjent er følelsen av lettelse over at man heldigvis klarte også dette hinderet – for så å oppdage at i neste runde blir det bare enda vanskeligere. Hvordan kommer man seg under uten å ramle?
Livets limbo – og kvinnene
Men limbo er ikke unik for leger – jeg tror nok det er mange andre yrkesgrupper som også føler at de danser den. Men kanskje er det fremdeles flest kvinner som føler det slik?
Det er en kunst å få alle biter i puslespillet til å falle plass, og desto mer slitsomt er det derfor med alle medieoppslagene om kvinner, familie og karriere som dukker opp med jevne mellomrom. Siste innslag i debatten var argumentet om at barn tilnærmet «ødelegger» kvinners karrieremuligheter: Her måtte spedbarnsbarnehager på banen, ellers risikerte mor å bli en evig karrieretaper.
Det hører med i bildet at ett av hovedoppslagene i mediene denne våren gikk på hvor forferdelig det var at norske kvinner ikke «ville vaske skitten sin selv», det vil si at mange har, eller ønsker at de hadde, vaskehjelp. Dette var skikkelig forkastelig, skrev blant annet en av Aftenpostens kvinnelige spaltister.
Da blir det ikke så enkelt. Det bærer rett utfor med en rent karrieremessig, og ikke får en lov til å ta imot hjelp helle
En pause fra dårlig samvittighet
Uansett hva en gjør – galt blir det likevel. Det minner meg litt om da min mor leste psykiatri på medisinstudiet på 1970-tallet. «Mor hadde alltid skylden», uansett om det dreide seg om depresjoner eller schizofreni. «Mor» var enten for kald eller for varm, for klamrende eller for avvisende… I psykiatrien har heldigvis mor blitt hektet av kroken – nå er det «familien» man konsentrerer seg om.
Jeg ønsker at vi alle kan bli hektet av kroken, og jeg vil ha en pause fra alle medieutspill som kun er egnet til å gi yrkesaktive kvinner (og menn..) dårlig samvittighet.
Man burde heller fokusere mer konstruktivt på hvordan arbeidsliv og privatliv kan kombineres. Noen prøver: Akademikerne, ved leder Christl Kvam, har fremmet forslag om å øke fødselspermisjonen med økt kvote for far – og dette er spennende og nyskapende. Fedrene kommer jo stadig mer frem i lyset, og det er ikke lett å kombinere karriere og privat liv for dem heller. Et av de store paradoksene i samfunnet er jo nettopp at småbarnsfedre, som gruppe, jobber mest.
Er dette ønskelig?
Småbarnstid varer ikke evig
Så gjelder det i kampens hete å være edruelig. De fleste av oss står i jobb til vi er godt over seksti, og de fleste får mellom et og tre barn. Da er det ikke de lange periodene med permisjon vi snakker om, og småbarnsalderen varer ikke evig. En yrkeskarriere er ikke et tog som bare går ifra deg, og som du aldri kan hoppe på igjen.
Ta en god venninne av meg for eksempel, som har fire barn og et lengre utenlandsopphold bak seg, hvor hun har gjort andre ting enn å være lege. Nå skal hun tilbake til Norge og inn på jobbmarkedet igjen. Det hun ikke har i faglig kompetanse, tar hun godt igjen med realkompetanse. Hun vil være et funn for enhver avdeling, hun ordner opp og får ting gjort. Og det er viktig at vi har plass til henne, fordi et dynamisk og velfungerende arbeidsliv krever en heterogen arbeidsstokk.
Gjennom å ha ulike erfaringer – og å være i ulike livsfaser – utfyller vi hverandre.
I god balanse…
Til slutt, det er noe vederstyggelig med selvoppfyllende profetier. Sier man lenge nok at barn hindrer karriere, ja, så tror vi på det. Våre arbeidsgivere også.
Hvis det til stadighet gjentas at det er en umulighet å kombinere familie med jobb, blir også dette en uimotsagt sannhet.
I det lange løp er det imidlertid dem som finner balansen mellom yrkesaktivitet og privatliv, som er de mest tilfredse.

JANA MIDELFART HOFF
er assistentlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus
Dagens Medisin 30/07