Fremtidens helsetjeneste må følge pasienten

Da Alaska la om helsetjenesten for urfolk gjennom innføringen av det de kalte for NUKA-modellen, startet de ikke med et nytt organisasjonskart. De startet med spørsmålet som også bør styre den norske Helsereformen: Hva trenger menneskene som skal bruke tjenesten?

Svaret ble en tjeneste bygget rundt stabile relasjoner, tverrfaglige team og større innflytelse for pasientene. I NUKA omtales pasientene som «customer owners». De får faste kontaktpunkter, raskere tilgang og et team som kjenner dem over tid. Kompetansen samles rundt pasientens behov, med blant annet sykepleiere, leger, psykisk helsekompetanse og fysioterapeuter tettere på hverandre.

Rapporterte resultater fra Southcentral Foundation peker i samme retning: Om lag 40 prosent færre akuttbesøk, 36 prosent færre sykehusinnleggelser og svært høy pasienttilfredshet. Norge kan ikke kopiere Alaska. Finansiering, geografi og kultur er annerledes. Men prinsippet er relevant: Helsetjenesten bør organiseres rundt pasientens forløp, ikke rundt systemets grenser.

Brudd i systemet

For mennesker med kroniske og sammensatte sykdommer er dette konkret. En person med kols, hjertesvikt, eller flere diagnoser samtidig trenger ikke bare enkelttimer. Han eller hun trenger et forløp som henger sammen: behandling, rehabilitering, mestring, oppfølging hjemme og nye vurderinger når helsen endrer seg.

I dag er dette for ofte delt mellom nivåer, budsjetter og ansvarslinjer. Sykehuset gjør sitt. Kommunen gjør sitt. Rehabiliteringen kommer noen ganger inn for sent. Pasienten må forklare historien på nytt. Pårørende blir koordinatorer.

Når tjenesten ikke henger sammen, må sykepleiere, leger og andre fagfolk bruke tid på å reparere brudd i systemet. Den tiden burde vært brukt på observasjon, behandling, veiledning, rehabilitering og forebygging. Derfor står LHL og Norsk Sykepleierforbund sammen om ett hovedbudskap: Helsereformen må bygges rundt pasientforløpene, ikke rundt systemgrensene.

Det krever at økonomien endres. I dag følger pengene i for stor grad virksomhetene, ikke pasienten. Én del av tjenesten kan ta kostnaden, mens gevinsten kommer et annet sted. Et sykehus kan skrive ut raskere, mens kommunen får et større oppfølgingsansvar. Kommunen kan mangle rom til forebygging og rehabilitering, selv om det kunne redusert innleggelser i spesialisthelsetjenesten.

Tverrfaglige team

Dette rammer særlig kroniske pasienter. De lever med behov som går på tvers av nivåer over lang tid. Likevel er budsjettene ofte laget for sektorer, enheter og aktivitet, ikke for lange forløp. Helsereformen må utvikle finansiering som gjør det lønnsomt å gjøre det faglig riktige tidlig.

Vi trenger ordninger der kommuner og sykehus får sterkere felles ansvar for færre unødvendige innleggelser, færre reinnleggelser, bedre funksjon, tryggere overganger og mer mestring. Samhandlingsbudsjetter, forløpsfinansiering og felles mål må tas mer på alvor.

Skal dette lykkes, må kompetansen organiseres annerledes. Fremtidens helsetjeneste må bygges mer rundt tverrfaglige team. Sykepleiere må få bruke sin kompetanse i oppfølging, koordinering, observasjon, pasientopplæring og forebygging. Andre faggrupper må trekkes inn når pasientens behov tilsier det. Dette handler om faglig forsvarlig oppgavedeling, tydelig ansvar og riktig kompetanse rundt pasienten.

Forskning viser at kontinuitet henger sammen med lavere dødelighet, færre akutte innleggelser og mindre bruk av legevakt. Tidlig rehabilitering kan bedre funksjon og livskvalitet.

Look to Alaska betyr ikke at Norge skal importere en modell. Det betyr å lære av det NUKA viser i praksis: Relasjoner, kontinuitet og teamarbeid fungerer, og reduserer helseutgifter og bedrer pasientenes liv.

Kronisk syke skal ikke være prosjektledere i egen behandling. Helsepersonell skal ikke reparere brudd mellom tjenester.

Fremtidens helsetjeneste må følge pasienten, ikke systemgrensene.