Legevakt tvangsinnlegger

Avdelingsoverlege Kjetil Hustoft ved Stavanger universitetssykehus (SUS) har sett spesielt på tvangsbruken i Kristiansand, Stavanger og Bergen, og sammenlignet disse områdene. Han arbeider med data fra Multisenterstudien for akuttpsykiatri (MAP).
Det viser seg at fastleger og legevakt henviser flest pasienter til akuttpsykiatrien. Også DPS-er, psykiatere eller psykologer henviser pasienter.
Vurderer ulikt
En del av pasientene blir tvangsinnlagt. Deretter er det opp til psykiateren ved akuttavdelingen om tvangsvedtaket skal stadfestes eller omgjøres til frivillig innleggelse.
Fra september til november i 2005 ble nesten 60 prosent av pasientene i Bergen tvangsinnlagt av henvisende instans. I Stavanger var andelen langt mindre – under 30 prosent ble innlagt.
– Dette kan tyde på at de innleggende instansene vurderer ulikt hva som er grunn til tvangsinnleggelse eller ikke, sier Hushoft.
Han vil nå gå nærmere inn i dette og se hva som kan være årsaken.
– Hvor ofte kjenner Legevakten pasienten de henviser? Dette må vi se på, sier Hustoft.
Spesialister opphever tvangen
Etter at pasienten er lagt inn, vurderer spesialistene om tvangsvedtaket skal opprettholdes.
I Bergen gikk da antallet tvangsinnleggelser ned fra rundt 60 prosent til rundt 40 prosent. Også i Stavanger ble antallet noe redusert, fra 30 til rundt 20 prosent.
– Det er ikke alltid at kriteriene for en tvangsinnleggelse er oppfylt, selv om henvisende instans mener det, forklarer Hustoft.

Mest i Bergen
I Bergen er det over 400 tvangsinnleggelser i året pr. 100.000 innbyggere, mens det i Stavanger er nesten bare halvparten så mange. Kristiansand har rundt 250.
– Det er store forskjeller, og det er vanskelig å si hvorfor. En årsak kan være at Bergen har mange studenter, og at en del lidelser slår ut i denne alderen. En annen mulig forklaring er kulturforskjeller, eller at man i Bergen må vise til tvangsinnleggelse for at pasientene skal få plass. Det kan også finnes andre forklaringer. Dette vil jeg se nærmere på nå, sier Hustoft.
Dataene som Hustoft har tatt utgangspunkt i, kommer fra MAP-studien, som er initiert av Sintef. 3569 pasienter var med i studien.
Kan tvang godtas?
– Spørsmålet er om man skal godta en viss prosentandel med tvang, eller er frivillighet det aller viktigste? sa Hustoft.
Pasienten skal ha en alvorlig sinnslidelse, være til fare for seg selv eller andre, eller ha akutt behov for behandling for at vedkommende skal kunne bli tvangsinnlagt.
– Dette siste punktet er det noe uenighet om. Noen av pasientorganisasjonene ønsker at det skal tas vekk. Også ute i Europa er det organisasjoner som mener at tvungen psykisk helsevern strider mot menneskerettighetene, og mediene legger også stor vekt på frivillighet, sier Hustoft.
Må få behandling
Han mener imidlertid at rammene tvang gir, av og til er nødvendige.
– Det er en menneskerett å få god psykiatrisk behandling selv om man i en fase av lidelsen ikke har innsikt i egen situasjon og tror man er frisk, sier Hustoft.
Samtidig ønsker Hustoft ikke unødvendig bruk av tvang.
– Det er viktig å arbeide for at terskelen for å søke hjelp, blir så lav som mulig i befolkningen. Da kommer pasientene tidligere til behandling, og tvangsinnleggelser blir sjeldnere nødvendig, sier han.
Legevakten tvinger flest
Avdelingssjef Trond Aarre ved Nordfjord psykiatrisenter i Helse Førde mener man må se på organiseringen av helsetjenesten for å forstå de geografiske forskjellene ved tvangsbruk.
– For oss ser det ut som om legevakten oftere legger inn på tvang enn fastlegene, som kjenner sine egne pasienter godt. Tilgjengelighet til spesialisthelsetjeneste kan også spille inn: Jo lengre en pasient må vente på hjelp og jo sykere pasienten blir, desto mer sannsynlig er det at man må bruke tvang, sier Aarre.
Han mener at desentraliserte tjenester kan føre til lavere tvangsrater gjennom lavere terskel for å søke hjelp, og bedre tilpassing av hjelpen.
Et spørsmål om ukultur
Det ser ut til at områder med asyltradisjon har mer tvangsinnleggelser enn områder uten asyl.
– Det er av og til et spørsmål om tradisjon og kultur, for ikke å si ukultur, som avgjør om det blir brukt tvang eller frivillig helsevern, sier Aarre.
Han mener det er et lederansvar å sørge for at tvangsbruken blir avgrenset til det strengt nødvendige.
– Tvang ble ikke problematisert i min medisinutdanning. Når et tema som er så viktig både juridisk og moralsk, blir drøftet så lite, er det ikke til å undre seg over at praksis varierer, sier han.
Han understreker at noen pasienter må, og skal tas imot, til tvangsinnlegging. – Men alle fullmakter kan bli misbrukt, og det er nødvendig med kontinuerlig tvil og selvkritikk, sier Aarre.
Dagens Medisin 06/08