Legeliv: Forsikring... mot hva?

Forrige søndag gjorde jeg det igjen; jeg satt på kontoret noen timer og jobbet. Det er mye papirarbeid som allmennlege, og noe av det vi gjerne tar på ettermiddager, kvelder eller i helgene, er forespørsler fra forsikringsselskapene.
I forbindelse med lånesøknad, tegning av forsikring - og også ofte ved bytte av bank eller forsikringsselskap - får pasienten spørsmål om egen helse. Typisk blir man blant annet spurt om høyde, vekt, medisinbruk, skader, sykehusinnleggelser og hvem som er fastlege.
Detaljerte forespørsler
Hvis det i egenerklæringen er opplysninger som gjør at selskapets rådgivende leger oppfatter at vedkommende har økt risiko for fremtidig arbeidsuførhet eller endrede leveutsikter, sender selskapet et brev til fastlegen. Selskapet spør da gjerne spesifikt om de sykdommene eller skadene som er oppgitt, og vi bes om å gi opplysninger på bakgrunn av journalopplysninger de siste ti årene. Vi blir bedt om ikke å undersøke pasienten særskilt i forbindelse med forespørselen.
Den forespørselen jeg besvarte forrige søndag, var mye mer detaljert enn vanlig.
Medisinskfaglige grunner
Forespørselen gjaldt Anne (32) som for noen år siden ble operert for struma, en godartet forstørrelse av skjoldbruskkjertelen. Det var tydelig at Annes egenopplysinger hadde gjort rådgivende lege «urolig» ettersom jeg også fikk spørsmål om høyde, vekt, lipidprofil, blodsukker (inkludert HbA1c, såkalt langtidssukker), blodtrykk, trening, kosthold, røykevaner, alkohol, og om hun fulgte råd hun hadde fått.
Det skal være en medisinskfaglig grunn for en undersøkelse, ikke minst hvis det gjelder en blodprøve eller en annen undersøkelse som påfører samfunnet utgifter. Av samme grunn skal det vel være en faglig grunn til å spørre om pasientens livsstil - for tidsbruken vår har også betydning for samfunnets utgifter, enten vi er fastleger eller sykehusleger?

Hva undersøker vi?
Hvor mye av det jeg her ble spurt om, er det vanlig å notere i journalen? Nå fikk jeg jeg anledning til å gå gjennom egen journal og tallrike epikriser fra sykehusavdelinger og -poliklinikker, men i dette tilfellet fant jeg få svar på det selskapet spurte om. Vi hadde opplysning om blodtrykk, men ikke noe av det andre jeg ble spurt om, sto det noe om i journalen eller epikrisene, bortsett fra at det i en epikrise fra 2009 var nevnt at hun var overvektig - uten opplysninger om høyde og vekt.
 Jeg vet jo ikke hva Anne har skrevet i sin egenerklæring, bortsett fra at jeg har fått kopi av hennes underskrevne tillatelse til at jeg gir selskapet medisinske opplysninger. Spørsmålene fra forsikringsselskapet avslører at hun fortsatt er overvektig.
Hva skriver jeg ikke i journalen?
Det er nok ulikt hvor mye vi noterer i journalen ved konsultasjon eller innleggelse, selv om det kanskje er noe vi faktisk har snakket med pasienten om. Hvor mange av dere noterer ned pasientenes kosthold eller treningsvaner? Bruker dere å notere i journalen hvilke råd som gis i forhold til dette?
Jeg måler for eksempel ikke høyde og vekt rutinemessig annet enn hos gravide, eller hvis konsultasjonen handler om overvekt eller spiseforstyrrelse. Jeg bruker ikke ordet overvekt i journalen med mindre jeg har konkrete tall for høyde og vekt, og tilsvarende kroppsmasseindeks tilsier denne diagnosen. Jeg skriver nesten aldri at «pasienten røyker ikke», men jeg noterer eventuelt tobakksforbruk dersom konsultasjonen gjelder luftveissykdom eller hjelp til røykeslutt.
Det jeg nå er veldig usikker på, er hva som er til pasientens beste? Er det bra eller dårlig i forsikringssammenheng at jeg ikke kan besvare alle disse spørsmålene?

Eget liv som målestokk?
Mange har vel hørt denne definisjonen: En alkoholiker er en som drikker mer enn sin lege. Blodsukker, kolesterol, høyde og vekt kan tallfestes og vurderes ut fra tallverdiene, men hva med alkoholbruk og trening? Hva er for lite og hva er for mye? Her blir det en skjønnsmessig vurdering som delvis er påvirket av kulturelle forhold, men også av legens egen livsstil. En fastlege jeg kjenner godt, sier - med glimt i øyet - at han har ingen pasienter som er alkoholikere.
Alkohol er jo i denne sammenhengen et yndet diskusjonstema, siden vin i moderate mengder inngår i den anbefalte «Middelhavsdietten», men kan være skadelig om det blir for mye av det gode.
En god venn og kollega, som er glad i vin og er kjent som en dyktig vinkjenner, ble forresten en gang spurt om hva han ville avstå fra av kvinner og vin om han måtte velge.  Svaret kom kjapt: - Det beror helt på årgangen, det…
Johnny Mjell er spesialist i allmennmedisin og helsestasjons- og skolelege i Stokke kommune i Vestfold
Legeliv, Dagens Medisin 07/2011