Legeliv: En kliniker blir forsker

Pernille Bruusgaard, doktorgradstipendiat ved Senter for medisinsk etikk
JEG GÅR MED raske skritt fra pasient til pasient og mellom etasjene i sykehjemmet. Jeg lytter, undersøker og diskuterer. Jeg er medfølende, løsningsorientert og bestemt. Til tider oppgitt og frustrert over systemer som ikke fungerer. Jeg tviholder på alt jeg skal huske på. Alt jeg gjør og beslutter må dokumenteres.
Telefonen i lomma ringer, fra en annen avdeling, fra sykehuset, pårørende eller kommunen. Alle vil ha en bit av meg, og helst med det samme. Jeg registrerer medikamenter i pasientens journal mens jeg snakker i telefonen. Jeg merker tempoet rundt meg og jobber så godt jeg kan i takt med dette tempoet. Påbegynte oppgaver forsøkes avsluttet, så jeg kan komme meg hjem når arbeidstiden er over.
BRÅSTOPP. Plutselig står verdenen rundt meg stille. Ingen telefoner, ingen problemstillinger som må løses umiddelbart. Folk rundt meg har det travelt, men jeg merker det ikke på samme måte. De går rolig i gangene med kaffekoppen og papirene sine, snakker lavmælt sammen. Ingen roping eller gråt, ingen alarmklokker som kimer. Jeg sitter alene på et kontor.
Jobben er nå først og fremst mellom meg og en maskin. Maskinen foran meg er full av informasjon som bare ligger der. Den har ikke noe tempo, den maser ikke på meg. Hvordan skal jeg begynne? Det føles som om jeg har snurret fort rundt i mange år, for så å bråstoppe, mens det fortsatt snurrer rundt inni hodet mitt.
OVERGANG. Etter å ha jobbet som sykehjemoverlege i mange år, er jeg så heldig at jeg skal få bruke tid til å fordype meg i et av de viktigste og vanskeligste temaene fra min kliniske hverdag: Forberedende samtaler før livets slutt for pasienter og pårørende i sykehjem. Jeg er ansatt på full tid i tre år som doktorgradsstipendiat ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Som sykehjemoverlege hadde jeg en hektisk og ansvarsfull hverdag. Jeg måtte håndtere mange problemstillinger samtidig, og jeg opplevde ofte hverdagen som kaotisk. Jeg ble stadig avbrutt mens jeg snakket med pasienter, pratet i telefonen eller konsentrerte meg om dokumentasjon. Likevel fikk jeg bidratt til å løse manges problemer hver dag. Det opplevdes tilfredsstillende og meningsfullt. Til tross for forsøk på struktur, dukket det nesten alltid opp uforutsette situasjoner jeg måtte håndtere.
TID. I forhold til hvor mye jeg fikk gjort på en dag, opplevde jeg tiden som den største begrensende faktoren. Jeg jobbet nært andre mennesker og fikk dermed kontinuerlig respons på hvordan jeg løste mine arbeidsoppgaver. Følelser smittet mellom pasienter, pårørende og ansatte. Det skapte liv og røre i korridorene. Språket var hverdagslig, så alle skulle forstå.
Å jobbe som forsker, har en helt annen form. Oppgavene har lengre tidsperspektiv, så jeg kan bli i tvil om jeg er på riktig vei. Som forsker må jeg finne ro og stillhet så jeg kan tilegne meg kunnskap som krever dyp konsentrasjon. Det er mye nytt å sette seg inn i. Jeg erfarer at min evne til konsentrasjon over tid, og min hjernes lagringskapasitet, begrenser arbeidsmengden.
STILLHET. Jeg er overrasket over hvor trøtt jeg blir av å sitte så mye stille. Fordelen som forsker er at jeg kan styre tiden min på en helt ny måte. Jeg kan jobbe når jeg er klar for det, og ta pauser når jeg trenger det.
Som forsker jobber jeg mye alene, og kommunikasjonen foregår for det meste elektronisk. Jeg må være min egen motor, og det kan være vanskelig å se at jeg har gjort nytte for meg når dagen er over.
Den mangfoldige og uoversiktlige sykehjemhverdagen skal systematiseres inn i forskningens strukturer. Virkeligheten skal beskrives og analyseres med forskningens termer og begreper. Jeg føler meg langt fra den virkeligheten jeg skal forske på.
NYTT PERSPEKTIV. Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt, men først og fremst føler jeg meg åpen, nysgjerrig og klar. Jeg føler meg klar for å lære mer om den sykehjemhverdagen jeg kjenner så godt, undersøke den nærmere - og se på den fra et nytt perspektiv.
Jeg føler meg privilegert fordi jeg er ansatt for å tilegne meg kunnskap om et tema som jeg synes er viktig og spennende, og som sammen med min erfaring forhåpentligvis skal bidra til å gjøre verdenen litt bedre.
Legeliv, Dagens Medisin 20/2013