Lærer kommunikasjon av Trond-Viggo

BERGEN: Fremst i forelesningssalen på Haukeland universitetssjukehus sitter en MS-pasient og tre førsteårsstudenter ved Universitetet i Bergen (UiB). De har vært hjemme hos pasienten og snakket med henne om sykdommen og situasjonen hennes.

Nå snakker de og foreleseren med henne foran de andre studentene. Pasienten begynner å gråte når Torgersen graver litt dypere i det å leve med en alvorlig sykdom.

– Jeg tenker at det er en kjempestor fordel for oss som fremtidige leger å møte pasienter på denne måten, ikke minst fordi en stor andel av klagesaker til helsevesenet i Norge gjelder dårlig kommunikasjon mellom pasient og lege, sier Lene Østensen, medisinstudent ved UiB og nestleder for Norsk medisinstudentforening (Nmsf) i Bergen.

«På ulike planeter»
Høsten 2013 opprettet UiB et eget fag for pasientkommunikasjon, og nå er det bestemt at faget skal videreføres. I én av fem konsultasjoner befinner pasient og lege seg på «ulike planeter», viser britisk forskning. Samtidig viser forskning at kommunikasjon mellom pasient og lege er avgjørende for riktig diagnostikk og behandling. Et annet paradoks er at medisinstudenters grad av empati synker fra de starter på studiet til de er ferdig utdannet, samtidig som empati regnes som viktig for å oppnå god kommunikasjon. 

Østensen mener hun har fått verdifull kunnskap gjennom ulike møter med virkelige pasienter, som kan gjøre henne til en bedre lege.

– Det finnes så utrolig mange forskjellige folk, som reagerer så ulikt på diagnosene de får. Å ha empati, sympati og respekt for pasienten, er det viktigste jeg har lært. Selv om jeg hadde fokus på at jeg ønsker å være empatisk, sympatisk og respektfull, får det en helt annen betydning når man får sett og opplevd dette i praksis.

«Går glipp av et bedre liv»
Professor Edvin Schei ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB ønsker å nå ut med nettopp denne kunnskapen til de kommende legene.

– Hver dag er det pasienter som går glipp av et bedre liv på grunn av mangel på forståelse hos legen. Det synes jeg er trist. Vi må gjøre noe for å bedre kompetansen om kommunikasjon hos leger.

Han har sett at det å kurse studenter og leger i kommunikasjon, har gitt klare resultater: – Vi ser at vi får mer nøyaktig diagnostikk, færre feildiagnoser, mer presise utredninger med færre bortkastede bilder, prøver og spesialisthenvisninger. Vi får også mindre bruk av legemidler og færre resepter som folk ikke henter ut, og vi får mindre feilbruk av legemidler, sier Schei.

Kropp og formidling
Da UiB lanserte pasientkommunikasjonsfaget høsten 2013, spurte Schei om Trond-Viggo Torgersen ønsket å være med på åpningsdagen. Men Torgersen ønsket å være noe mer enn en kjendis som skulle klippe snoren. Nå har de to inngått et toårig samarbeid.

Tilbakemeldingene fra studentene som har tatt faget i år, er overveldende positive. Med sin bakgrunn fra fjernsyn og formidling utfordrer Torgersen seg selv og studentene innen kommunikasjon med pasienter.

Og det ble ståhei i lokale medier da han for eksempel ba alle studentene om å gå hjem og ta fingeren opp i sin egen rumpe, for å bli kjent med sin egen kropp.

Vil inspirere
– Jeg ønsker å inspirere studentene til at de tar med mer av seg selv som mennesker inn i den profesjonelle jobben deres. At de ikke bare klipper av et hjørne av seg selv som de bruker inn i legerollen, men at de får med hele seg. På den måten håper jeg de også kan se hele mennesker i pasientene de møter, sier Torgersen.

Han mener det er store forskjeller i hvor gode leger er på kommunikasjon.

– Leger kan kommunisere brutale budskap på en ukjærlig måte. Alle leger må finne sin rolle. Det er noen leger som er best når de har pasientene i narkose, mens andre er støttende leger og gode medmennesker som er åpne og har tid til pasientene.

«Mine beste læremestre»
Alle de 160 førsteårsstudentene har tatt faget dette studieåret. De har vært inndelt i grupper på fire og har vært hjemme hos en pasient. Deretter har pasienten blitt med til klasserommet, der gruppen har snakket med pasienten foran halve kullet. Alle studentene har møtt til sammen 20 pasienter.

– Pasientene er mine største læremestre. Nå har studentene fått en unik mulighet til å lære direkte av pasienter og til å lære kommunikasjon i praksis, sier Schei. Han har 25 års erfaring som foreleser innen medisin og har ledet Filosofisk poliklinikk ved UiB de siste 15 årene. Han er medlem i TenkeTanken ved Allmennmedisinsk forskningsenhet ved NTNU i Trondheim, og til høsten utgir han bok om pasientkommunikasjon.

På høygir for de friske
Pasienter blir sendt til både primær- og spesialisthelsetjenesten for å få klarhet i om de er friske. Schei mener god kommunikasjon kan sørge for at pasientene får troverdige svar og avverge at pasienter kommer til unødig mange konsultasjoner og dermed beslaglegger mye tid og ressurser.

– Veldig mye av helsevesenet vårt jobber på høygir for å forsikre friske mennesker om at de er friske. Jo før vi kan slå fast at smerter er ufarlige, desto bedre er det. Men hvis pasientene føler at de ikke er hørt av legen og ikke tror på legen, går turen til andre leger og spesialister for å bli hørt. Pasientene ender opp med å forbruke masse helsetjenester og er dårlige i denne perioden fordi de tror de er alvorlig syke. Hvis vi kan snakke med folk tidlig og få vite hva de er redde for, gjennom å få dem til å forklare hva som gjør at de tror smerten er farlig, vil det oppklare mange ufarlige smerter.

Frykt – og dialog
Ifølge Schei er det viktig at pasienten blir sikker på at legen har forstått hva pasienten frykter – og hvorfor. Først da kan legen oppnå ønsket resultat med sin beroligelse.

– Du sier at pasientene er dine beste læremestre, hvordan lærer du av dem?

– Jeg husker et ungt par som kom med den lille gutten sin på et par år til legevakten en helg. Gutten hadde vanlige forkjølelsessymptomer, og det var ingenting å bekymre seg over. Men foreldrene mente det kunne være noe alvorlig galt og ville at gutten skulle ta flere tester og undersøkelser. Etter å ha spurt litt, fikk jeg vite at de hadde mistet et barn i hjernehinnebetennelse. Aha, tenkte jeg da – og forsto årsaken til at de var bekymret. Nå spør jeg mer, fastslår Edvin Schei.