Fare på ferde?

Denne artikkelen kan ikke ha vært lystig lesing for helse- og omsorgsministeren i den avsluttende fasen av valgkampen. Det er tross alt stemmer å hente for hans parti også blant de deler av publikum som interesserer seg for forskningsbasert kunnskap, saklig argumentasjon og fettfri valgkampkost.
Blant de intervjuede var dr.med. Terese Folgerø, som med et kritisk blikk har gjennomgått forskningsrapportene som leder frem til konklusjonen om at det legges inn rundt regnet en halv million for mange mennesker på norske sykehus. Forsknings- grunnlaget for tallfestingen er, ifølge Folgerø, heller tynt. «Er dette godt nok til at vi skal endre struktur og finansiering av helsetjenesten i hele landet?», spør hun.
Samhandlingsreformen viser også til et doktorgradsarbeid fra 1999 gjort av Bjørn Odvar Eriksen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Han konkluderer med at 24 prosent av innleggelsene ved medisinsk avdeling i Tromsø ikke hadde medisinsk nytte av oppholdet. Men av dette kan man ikke utlede at dette var unødvendige innleggelser, mener åpenbart Eriksen. Hans poeng var snarere at man vanskelig kan forutsi hvem som har nytte av sykehusoppholdet. Når man lager politiske handlingsplaner med forenklede resonnementer på grunnlag av slik forskning, står man åpenbart i fare for å unnlate å legge inn mange som vil ha stor nytte av et opphold på sykehuset.
Nok et doktorgradsarbeid (av en lege fra Helse Fonna) viser at det er et potensial for minst åtte prosent færre innleggelser ved et tettere samarbeid mellom allmennleger og sykehusleger. Det er riktig nok intet i den hordalandsbaserte empiriske delen av forskningen som støtter opp under en slik konklusjon, men derimot referansene til utenlandske studier som er nevnt i studien. Tvert imot viser de norske resultatene at det ikke var noen forskjell på antallet innleggelser der samarbeidet mellom legegruppene var tett og i kontrollgruppen. 
Som svar på kritikken fra Folgerø svarer helseministeren at han ikke er «sikker på» om noen av resultatene fra forskningen har blitt gransket kritisk, men at han mener det er «logisk at det må være sånn» at samhandling lønner seg. «Steget fra sykehus og hjem er veldig lang, og at det kan være lurt å ta det i to trinn, trenger man ikke forske så mye for å forstå».
Den siste påstanden kan vi si oss helt enig i. Hvem kan være uenig i at kommunikasjon ikke er av det gode? Men når Hanssens konklusjoner om «unødvendige innleggelser» kan vise seg ikke å være mer forskningsbasert enn hans slutninger om Snåsa-mannens helbredende evner, kan det være fare på ferde.
Da har vi med en helseminister å gjøre som har fjernet seg fullstendig fra vitenskapen.

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin

Hiv - i dag

DET ER SNART 25 år siden den såkalte Henki-saken gjorde noe med våre fordomsfullt baserte forestillinger om hiv og aids. Henki Hauge Karlsen fikk sparken fra sin arbeidsplass da det ble kjent at han var rammet av viruset. Etter lange og utmattende runder i retten vant han til slutt frem i Høyesterett.
Henki døde tre måneder senere. Da hadde han og hans advokat, Tor Erling Staff gjort noe med våre innlærte fordommer.
Jeg har en personlig opplevelse av saken. Høsten 1988, det må ha vært like etter seieren i Høyesterett, traff vi Henki på en kafé i Tromsø. Vi hadde vår ett år gamle sønn med oss og han ble fascinert av den hyggelige og sympatiske mannen. At han satt på fanget til Henki og de to lekte sammen, slo oss verken som spesielt eller potensielt smittefarlig selv om vi fikk negative reaksjoner. Slik hadde vi kanskje ikke oppført oss noen år tidligere. Det er dette som kalles kunnskapsbasert erkjennelse. Og vi registrerer at det fortsatt, snart 25 år senere, er mange som med fordel kunne ta noen trinn på utviklingsstigen.   
Leder, Dagens Medisin 14/09