- La pasienten være delaktig!
- En av de viktigste feilene ved behandling av spiseforstyrrelser er at leger ikke lar pasienten være delaktig i valg ved behandlingen, mener den britiske eksperten Bryan Lask.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
STAVANGER: Dette er svaret på Dagens Medisins spørsmål om hva de fleste legene gjør feil ved behandling av spiseforstyrrelser. Britiske Bryan Lask, som er professor i barne- og ungdomspsykiatri ved University of London og anerkjent for behandling av spiseforstyrrelser, holdt tre dagers miniseminar under Schizofrenidagene i Stavanger i november.
Foreldre de viktigste
Lask mener også at den andre store feilen klinikere begår, er ikke å trekke foreldrene aktivt med i behandlingen av unge med spiseforstyrrelser. - Foreldre er de mest sentrale, og samarbeidet med foreldrene gir resultater, understreket Lask. Også i sitt to timers seminar om behandling av spiseforstyrrelser kom Lask inn på viktigheten av å spille på lag med pasienten. - Klinikerne sloss ofte med pasienten og ikke med sykdommen. Hver gang jeg argumenterer overfor en pasient, svikter jeg henne. Jo mer en lege tvinger en pasient, desto mer motstand vil behandleren møte. Vi ville ikke ha blitt sinte på eller ha gått i kamp med et barn som hadde lungebetennelse eller en alvorlig nyresykdom. Innlagte pasienter som utsettes for behandling som er basert på påbud snarere enn dialog, sørger for å legge på seg raskt, for å kunne bli raskt utskrevet, konstaterer Lask. Sondemating
Behandling med tvang er ofte forbundet med sondemating. Lask mener at legene bør introdusere muligheten for sondemating tidlig. - Så langt det er mulig bør vi forsøke å få pasienten til frivillig å bli sondematet dersom det blir nødvendig. Jeg pleier å si: «Noen synes dette er enklere enn å spise selv. Noen vil trenge sondemating, og det er viktig for deg å vite at du kan velge selv. Hvis du lar være å spise, må du få mat gjennom sonde». Ultralyd fremfor vekt
Det har lite for seg å dreie fokus mot vekt, ifølge Lask. - Hvis vi virkelig vil gjøre ting verre, så fokuserer vi vekt. Selv bruker Lask ofte ultralyd av livmor og eggstokker som mål for om jenta ligger etter normal utvikling. Han bruker ultralyd i starten og omtrent ved hver vektendring på fem kilo. - Det kommer klart frem av ultralydbildet om størrelsen på livmoren eller utviklingen av eggstokkene tilsvarer utviklingen hos en 14 år gammel jente, eller om sykdommen har bidratt til at livmor og eggstokker ligner mer på bildet hos friske 10-11 åringer. Det er mulig å bruke ultralyd også på jenter som ikke har fått menstruasjon ennå, kommenterer han. Valgmuligheter
Lask er opptatt av å gi pasienten så mange valgmuligheter som mulig i behandlingen. - Så langt det er mulig; la pasienten velge hvilken mat hun har lyst på og hvor mange måltider hun vil spise, og sett i fellesskap opp en plan for hvordan kaloriinntaket skal trappes opp. Samtidig er det viktig at når man er blitt enige om hva og hvor ofte, bør ikke måltider diskuteres. Og det er vesentlig at både behandlere og foreldre er konsistente over tid. Mange av pasientene til Lask sier de ikke har problemer med å forholde seg til absolutter, som for eksempel hvor mange kalorier de må innta daglig. - Det er måten behandlingen blir presentert på, som gjør det vanskelig for dem, fastholder Bryan Lask. Familien er løsningen Familien er i større grad en løsning enn årsaken til spiseforstyrrelser, mener Per Johan Isdahl. Avdelingssjef Per Johan Isdahl ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser (RASP) Ullevål universitetssykehus, samarbeider med Bryan Lask og er i likhet med ham opptatt av å trekke familien med. - Vi har planer om å starte med multifamiliegrupper, et tilbud til unge med spiseforstyrrelser i alderen 13-21 år og deres familier. Kanskje stikk i strid med hva mange har trodd, er familien i større grad en løsning enn årsaken til spiseforstyrrelser, sier Isdahl. Multifamiliegrupper
RASP ved Ullevål åpnet i februar i år og kan tilby sengeplass til 12 pasienter. Enheten gir høyspesialisert behandling og utredning i tillegg til å drive forskning, og skal kunne veilede andre klinikere som har pasienter med spiseforstyrrelser. Tilbudet til unge med spiseforstyrrelser i alderen 13-21 år og deres familier blir gruppeterapi på familienivå. - Vi har store forventninger til at dette er verdifullt i behandlingen av unge med spiseforstyrrelser, forteller Isdahl. Langvarig
RASP er et tilbud når behandling etter klinisk retningslinjer i poliklinikk eller avdeling ikke har ført frem, legger seksjonsleder Inger Lise Juul til. - Men det er viktig å understreke at det kan skje god behandling lokalt i andrelinjetjenesten. Generelt er det et stort forbedringspotensial i å få folk i behandlingskjeden til å samarbeide. - Mange behandlere tar ikke hensyn til varigheten av lidelsen. Har du hatt en spiseforstyrrelse i mer enn ett til to år, er dette blitt en stor del av identiteten din - og behandlingen må ta utgangspunkt i det og ikke bare vektøkning, fastslår Per Johan Isdahl. Opphav:
Lask mener også at den andre store feilen klinikere begår, er ikke å trekke foreldrene aktivt med i behandlingen av unge med spiseforstyrrelser. - Foreldre er de mest sentrale, og samarbeidet med foreldrene gir resultater, understreket Lask. Også i sitt to timers seminar om behandling av spiseforstyrrelser kom Lask inn på viktigheten av å spille på lag med pasienten. - Klinikerne sloss ofte med pasienten og ikke med sykdommen. Hver gang jeg argumenterer overfor en pasient, svikter jeg henne. Jo mer en lege tvinger en pasient, desto mer motstand vil behandleren møte. Vi ville ikke ha blitt sinte på eller ha gått i kamp med et barn som hadde lungebetennelse eller en alvorlig nyresykdom. Innlagte pasienter som utsettes for behandling som er basert på påbud snarere enn dialog, sørger for å legge på seg raskt, for å kunne bli raskt utskrevet, konstaterer Lask. Sondemating
Behandling med tvang er ofte forbundet med sondemating. Lask mener at legene bør introdusere muligheten for sondemating tidlig. - Så langt det er mulig bør vi forsøke å få pasienten til frivillig å bli sondematet dersom det blir nødvendig. Jeg pleier å si: «Noen synes dette er enklere enn å spise selv. Noen vil trenge sondemating, og det er viktig for deg å vite at du kan velge selv. Hvis du lar være å spise, må du få mat gjennom sonde». Ultralyd fremfor vekt
Det har lite for seg å dreie fokus mot vekt, ifølge Lask. - Hvis vi virkelig vil gjøre ting verre, så fokuserer vi vekt. Selv bruker Lask ofte ultralyd av livmor og eggstokker som mål for om jenta ligger etter normal utvikling. Han bruker ultralyd i starten og omtrent ved hver vektendring på fem kilo. - Det kommer klart frem av ultralydbildet om størrelsen på livmoren eller utviklingen av eggstokkene tilsvarer utviklingen hos en 14 år gammel jente, eller om sykdommen har bidratt til at livmor og eggstokker ligner mer på bildet hos friske 10-11 åringer. Det er mulig å bruke ultralyd også på jenter som ikke har fått menstruasjon ennå, kommenterer han. Valgmuligheter
Lask er opptatt av å gi pasienten så mange valgmuligheter som mulig i behandlingen. - Så langt det er mulig; la pasienten velge hvilken mat hun har lyst på og hvor mange måltider hun vil spise, og sett i fellesskap opp en plan for hvordan kaloriinntaket skal trappes opp. Samtidig er det viktig at når man er blitt enige om hva og hvor ofte, bør ikke måltider diskuteres. Og det er vesentlig at både behandlere og foreldre er konsistente over tid. Mange av pasientene til Lask sier de ikke har problemer med å forholde seg til absolutter, som for eksempel hvor mange kalorier de må innta daglig. - Det er måten behandlingen blir presentert på, som gjør det vanskelig for dem, fastholder Bryan Lask. Familien er løsningen Familien er i større grad en løsning enn årsaken til spiseforstyrrelser, mener Per Johan Isdahl. Avdelingssjef Per Johan Isdahl ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser (RASP) Ullevål universitetssykehus, samarbeider med Bryan Lask og er i likhet med ham opptatt av å trekke familien med. - Vi har planer om å starte med multifamiliegrupper, et tilbud til unge med spiseforstyrrelser i alderen 13-21 år og deres familier. Kanskje stikk i strid med hva mange har trodd, er familien i større grad en løsning enn årsaken til spiseforstyrrelser, sier Isdahl. Multifamiliegrupper
RASP ved Ullevål åpnet i februar i år og kan tilby sengeplass til 12 pasienter. Enheten gir høyspesialisert behandling og utredning i tillegg til å drive forskning, og skal kunne veilede andre klinikere som har pasienter med spiseforstyrrelser. Tilbudet til unge med spiseforstyrrelser i alderen 13-21 år og deres familier blir gruppeterapi på familienivå. - Vi har store forventninger til at dette er verdifullt i behandlingen av unge med spiseforstyrrelser, forteller Isdahl. Langvarig
RASP er et tilbud når behandling etter klinisk retningslinjer i poliklinikk eller avdeling ikke har ført frem, legger seksjonsleder Inger Lise Juul til. - Men det er viktig å understreke at det kan skje god behandling lokalt i andrelinjetjenesten. Generelt er det et stort forbedringspotensial i å få folk i behandlingskjeden til å samarbeide. - Mange behandlere tar ikke hensyn til varigheten av lidelsen. Har du hatt en spiseforstyrrelse i mer enn ett til to år, er dette blitt en stor del av identiteten din - og behandlingen må ta utgangspunkt i det og ikke bare vektøkning, fastslår Per Johan Isdahl. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Spiseforstyrrelser Anslagsvis to prosent av kvinnelig befolkning mellom 15 og 34 år har en alvorlig spiseforstyrrelse. - Alvorlige tilfeller av anoreksi rammer 0,2-0,5 prosent av ovennevnte befolkningsgruppe. - Opptil 25 prosent av dem med spiseforstyrrelser er i risikogruppen for å bli innlagt i sykehus, for kortere eller lengre periode. - Alvorlige spiseforstyrrelser kan skjule andre lidelser, som personlighetsforstyrrelser, schizofreni eller schizoaffektive lidelser, hyperkinetiske forstyrrelser eller søvnlidelser. - De fleste debuterer i puberteten, fra 12-18 årsalderen, med en topp i aldersgruppen 12-14 år. - Omkring ni av ti som har en spiseforstyrrelse, er jente. Kilde: Regional enhet for spiseforstyrrelser, Ullevål universitetssykehus |
Psykiatribilag, Dagens Medisin 21/04
Lisbeth Nilsen
