Kronikk: Makt - og maktesløshet
- Der det er makt, er det alltid fare for maktmisbruk. Det er også viktig å ha forståelse for den legale makt og den tilsiktede maktbruken i samfunnet, skriver kronikkforfatter Tore Tønne.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
PÅ TROSS AV, eller er det på grunn av (?) mange omfattende maktutredninger, har vi en levende debatt om maktforholdene i vårt samfunn. Ofte får debatten preg av forsøk på rene rangeringer av hvem som til enhver tid har mest makt.
Også dette kan være interessant, men blir nok likevel mer et situasjonsbestemt bilde av aktører med innflytelse enn en analyse av de reelle maktforhold.
Det som imidlertid ofte mangler i slike debatter eller analyser, er en nærmere drøfting av selve maktbegrepet, av maktens karakter eller av maktutøvelsen og intensjonen med den. Det er synd
- blant annet fordi det bidrar til å mystifisere makten og til en viss grad gi den et negativt fortegn. Mange er opptatt av maktens og maktbrukets problem, og dette er viktig. Der det er makt, er det alltid en fare for maktmisbruk. Men det er også viktig å ha forståelse for den legale makt og den tilsiktede maktbruken i samfunnet.
Det er uheldig hvis maktbruk nærmest blir synonymt med maktmisbruk.
Med makt i samfunnsmessig betydning vil vel de fleste forstå både rett og evne til å ta beslutninger - og til å få dem gjennomført. Denne formen for legitim makt og maktutøvelse er i vårt samfunn godt fordelt og regulert. Innenfor de rammene dette innebærer, er det viktig at maktutøvelsen er både aktiv og tydelig. Makt er. Og den er der for å brukes, blant annet fordi oppgavene er av en slik karakter at de krever beslutninger og gjennomføringskraft.
Den som av samfunnet er tillagt makt, men ikke bruker den som forutsatt, misbruker i realiteten sin stilling.
Her ligger også faren for at den skjulte og uregulerte innflytelse og maktbruk får utfolde seg. Det er under den svake, eller unnfallende formelle maktutøvelse, at også de irregulære maktforhold får spillerom. Ofte rettes da søkelyset mot dem som utnytter situasjonen og skaffer seg innflytelse over beslutninger som de ikke er tillagt.
Dette er vel og bra. Men det mest kritikkverdige er likevel den mangelfulle utøvelsen av den formelle maktrollen samfunnet har definert.
For svært mange som er tillagt makt, og som utøver den i samsvar med forutsetningene, er nok likevel ikke maktfølelsen den mest fremtredende. Én ting er at makten er så vidt godt fordelt og regulert at det sjelden oppstår noen sterk konsentrasjon i enkeltpersoners hånd. Noe annet er at de oppgavene man står overfor, er så omfattende og krevende at den makt som står til rådighet, kommer til kort. Selv med effektiv utnyttelse.
Jeg vil tro at dette er en ganske utbredt følelse innen helsesektoren. Innenfor avgrensede områder er det tildelt relativt mye makt til enkeltpersoner, men oppgavene er også formidable. Spesielt i situasjoner som gjelder sykdom, skader og lidelser, vil vel følelsen av maktesløshet lett bli den mest fremtredende, nærmest uansett formell makt.
I en slik situasjon kan beskrivelsen av hvem som har makt, bli både misvisende og tyngende. Makt til hva? Er det slik at noen har makt til å gjøre noe med min sykdom, men ikke vil bruke den? Det dreier seg jo bare om små beløp i «verdens rikeste land».
Mange konfronteres med denne problemstillingen.
Det er også slik at de som er tildelt makt, i stor grad må bruke den til å si nei: Det er ikke ressurser til alt.
Det å ha ansvar for, og dermed makt til å forvalte knappe ressurser, innebærer et sterkt krav til prioritering. I praksis innebærer dette å si nei til en rekke formål, som i og for seg er gode, men som ikke kan tilgodeses i en totalsammenheng.
For den enkelte som opplever sin sak eller sitt behov behandlet på den måten, vil ansvarsutøvelsen lett kunne fremstå som maktarroganse. Og jeg vil tro at de fleste som innehar ansvar for knappe ressurser, for eksempel i helsesektoren, sliter med avveiingen mellom hensynet til den samlede ressursbruken - og hensynet til den enkelte, som trenger bare litt ekstra ressurser.
En rangering av hvem som har makt, med tilhørende karakteristikker som maktmennesker og maktutøvere, bør også ta med seg litt om de dilemmaer som følger med utøvelsen av det ansvaret som maktposisjonene innebærer.
For svært mange er følelsen av maktesløshet vel så fremtredende som maktfølelsen.
Saken fortsetter her: - Mediene ser ikke egen makt
Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
De mektigste i helse-Norge, Dagens Medisin 22/02
Tore Tønne
