Kan livsstilssykdommer tilnærmes uten hevet pekefinger?

I en presset velferdssektor spørs det om vi klarer å se det lønnsomme på sikt

I LEGELIV-SPALTEN i Dagens Medisin (07/2023) argumenterer Lina Linnestad for – og etterlyser – en ny betegnelse for begrepet «livsstilssykdommer» som ikke påfører skyld og skam. Det er bra, for det hjelper ikke å ta frem pekefingeren. Men er det nettopp det hun gjør?

For å unngå en pekefinger, kreves en annen tilnærming enn den individuelle, som Linnestad legger til grunn. Det som er viktig, er ikke hva man kaller det, men hva som legges i det – og hvordan man som hjelper tilnærmer seg dette.

Se også: Vi må ta bedre vare på personer med sykelig fedme

HELHETEN. Individet må ses i en større sammenheng. Vi kan ikke unngå påføring av skyld og skam når problemer kun ses på som noe den enkelte selv må ta ansvar for å forebygge og endre. Linnestad nevner ikke noen faktorer utenfor individet selv som må endres. I et slikt perspektiv kan man ikke unngå stigmatisering og skam som resultat.

En ikke-stigmatiserende holdning til forebygging av helseproblemer ser derimot mer helhetlig på saken. Verdens helseorganisasjon (WHO) fremhever i Ottawa-charteret at betingelsene for god helse er fred, husly, utdanning, nok mat, inntekt, bærekraftige ressurser, sosial rettferdighet og likhet. En slik tilnærming innebærer samtidig å frata individet hele skylden for sykdom.

For oss som jobber innen sosialfag, er dette en selvsagt tilnærming til helseproblemer. Livsstilssykdommer må ses i samspillet mellom individ og samfunn, og en slik tilnærming kan også fremme gode løsninger for den enkelte.

STRESSFAKTOREN. Livsstilssykdommer kan altså, i samsvar med WHO, ses på som komplekse problemer uten klare årsaksforklaringer eller fasitsvar. Linnestad framhever for eksempel stress som et problem som gir ulike sykdommer på ulike måter, som da indiv idet må tenke over. Det kan kanskje bety å jobbe mindre eller senke ambisjonsnivået. Samtidig vet vi at sosiale problemer som fattigdom, ensomhet og marginalisering er en årsak til stress, og at mennesker som er i disse gruppene, har dårlige helse enn andre.

Disse problemene kan ikke individet løse alene. Arbeidsledighet bidrar til stress, og arbeidsmarkedet er vanskeligere enn tidligere å komme inn i for en stor del av befolkningen:

• Lavinntektsgrupper kan ikke bare velge å jobbe mindre for å unngå stress.
• Større avstand mellom fattige og rike bidrar også til stress i samfunnet og dårligere helse for hele befolkningen, viser forskning.
• Ensomme kan ikke bare ta seg sammen – og få seg venner.

SOSIALE PERSPEKTIVER. Hvordan kan vi endre tilnærmingen? Jeg vil påstå at ingen med livsstilssykdommer behøver å fortelles at de blir bedre av å endre livsstil, eller at livsstilen deres kan føre til uhelse. Livsstilssykdommer har økt i omfang, samtidig som det ikke kan dokumenteres at folks viljestyrke har sunket. NRK-serien Helsekost Furuseth viser dette poenget på en god måte, hvor Else Kåss Furuseth vet hvilke råd hun vil få og hva hun bør gjøre, samtidig som det ikke er viljestyrken det er noe galt med.

Samme dag som jeg leste innlegget til Linnestad, hadde jeg undervist studenter i sosialt arbeid nettopp om sosiale perspektiver på helseproblemer, og om hvordan vi ser at individuelle forklaringer og løsninger får stadig mer plass og utkonkurrerer sosiale perspektiver i dagens velferdssektor.

En ny rapport fra Nord Universitet viser at «sosial»-begrepet forsvinner fra politiske dokumenter, og at samfunnsperspektivet blir svakere også i det sosiale arbeidet i praksis. Linnestads innlegg demonstrerer tendensen tydelig. Det er kanskje naturlig når det er en lege som skriver, men en sosialfaglig tilnærming vektlegger samspillet mellom individets sårbarheter og samfunnets tilrettelegginger når vi snakker om forebygging.

SAMFUNNSPERSPEKTIVET. Myndiggjøring som perspektiv illustrerer det jeg tror Linnestad etterlyser, og som har i seg et samfunnsperspektiv i behandlingen og forebyggingen av individuelle problemer. Myndiggjøring handler om hvordan de som har problemer, kan bidra til å bedre problemene.

For å klare dette, må individet bli styrket gjennom å bli fratatt skyld og skam, slik Linnestad er inne på, men da må det også legges til rette for at pasientenes egne løsninger kan realiseres – ved å ta hensyn til faktorer som ulikhet, ensomhet, økonomi og stressfaktorer. Altså det som individet ikke har full kontroll over, og som omgivelsene eller velferdsstaten vår må bidra til å løse. Dette må vektlegges både i forklaringen på og i forebyggingen og behandlingen av livsstilssykdommer, på individnivå så vel som i et folkehelseperspektiv.

VEKK MED PEKEFINGEREN! For å frata individet skyld og skam må vi, som Linnestad skriver, slutte med å rette en pekefinger mot folk. Vi kan gjerne kalle det noe annet, men vi lykkes ikke uten også å se individet i en større sammenheng. Da trenger vi tverrfaglig tilnærming – og å være på parti med den som har, eller risikerer å få, en livsstilssykdom.

Handling ut ifra disse perspektivene er selvsagt en mer kostbar og ressurskrevende tilnærming enn å gi individet ansvaret selv, og det spørs om vi klarer å se det lønnsomme på sikt i en presset velferdssektor.

Interessekonflikter: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn profesjon/yrkesroller hun besitter.