Kan eksamen bli noe mer enn rigid detaljfokus og «lurespørsmål»?

Jul- og sommerferie er for de fleste lyset i enden av tunnelen på en tung periode med mye lesing, pugging og stress. Først må likevel alle studenter forbi den kjipe dørvakten kalt eksamen. Men må det være sånn? Medisin endrer seg hele tiden, kanskje må eksamen endre seg også. Kan eksamen bli et virkemiddel for læring, nysgjerrighet og forståelse, fremfor rigid detaljfokus og «lurespørsmål»?

I dag domineres mange av eksamenene på medisinstudiet av flervalgsoppgaver. Årsaken bak er forholdvis lett å forstå. Sensuren går kjapt, resultatene er objektive og det er mulig å teste studentene i store deler av pensum. Selv om dette er gode kvaliteter å ha i en eksamen, er det allikevel ulemper. Mange studenter opplever at til tross for at de kan mye av pensumet, føler de ikke at de får vist det. Dette forårsakes blant annet av stort fokus på relativt små detaljer fra pensum, samt manglende mulighet til å begrunne svarene sine. For en medisinstudent vil det være demotiverende å vite at enhver setning må pugges, nettopp for å unngå å bli felt av slike «mikrodetaljer».

Det er ingen åpenbar løsning når det kommer til å forbedre eksamen. Man må veie opp flere hensyn, og dessverre er penger og ressurser den største begrensningen. Lettere blir det heller ikke når antallet medisinstudenter forventes å øke i tiden fremover. Likevel må man tørre å tenke nytt og utfordre tankegangen «slik har det alltid vært». Enkelte trekker for eksempel frem hvordan mappevurdering kan være en mer helhetlig vurderingsform som åpner for flere tilbakemeldingsmuligheter. Mye tyder på at fokus ville blitt på studentenes læring og mestring gjennom året, til forskjell fra å måle studentens evne til å pugge slik det på mange måter er i dag.

Medisinstudenter må selvfølgelig vurderes og kvalitetssjekkes før de sendes ut av universitetet som leger. Det betyr likevel ikke at denne vurderingen må bli gjort på én spesifikk måte. I motsetning til eksamen, finnes det ingen fasit på hva den beste vurderingsformen er. Den nåværende vurderingsformen er på mange måter fjernt fra utfordringene og problematikken vi møter i arbeidslivet og i praksis. Nettopp derfor bør man prøve ut nye løsninger, lære fra sine feil og erfaringer, og forbedre til neste gang. Avslutningsvis ønsker jeg å spørre de medisinske fakultetene: Skal fremtidens leger gå ut av studiet med en følelse av at deres viktigste egenskap er evnen til å pugge?