Jeg savner Per Fugelli

Vi er i starten av ett nytt år. En tid der mange retter blikket fremover. Setter seg nye mål. Legger planer for det som skal komme. Et nytt år inviterer også til ettertanke. Til å stanse opp. Til å se tilbake. Ikke bare på det som har vært, men på hva som kanskje har blitt borte underveis. Ettertanker preget av refleksjon. Ikke nødvendigvis over konkrete løsninger eller klare svar, men over måter å forstå livet på som gir plass til tvil og fellesskap. I slike øyeblikk blir også savnet tydeligere. Savnet etter stemmer som minnet oss på verdien av å holde fast ved det fellesskapet, også når tempoet øker og kravene blir flere. Per Fugelli var en slik stemme. Jeg savner Per Fugelli.

I en tid preget av økende uro, både globalt og lokalt, kan det virke som om rommet for ettertanke har blitt mer begrenset. Når ettertanken gis mindre rom, blir også forståelsen av hva som er et godt liv og et felles ansvar fattigere. Offentlige samtaler preges i større grad av tempo og effektivitet enn av spørsmål om hvordan vi faktisk har det sammen. Det blir vanskeligere å gi rom for det som vanskelig lar seg måle. For fellesskap. For tilhørighet. For opplevelsen av å være tilstrekkelig, også når man ikke presterer. Per Fugellis holdninger og måte å forstå verden på ga språk og retning til nettopp disse erfaringene. Han var opptatt av hvordan slike utviklingstrekk ikke bare former politiske avgjørelser, men også hverdagsliv, relasjoner og måten mennesker møter seg selv og hverandre på.

Fugelli insisterte på å se mennesket før systemet. Relasjonen før resultatet. Han var opptatt av hvordan samfunnets verdier påvirker livene våre. I forventningene vi møter hverandre med. I måten ansvar forstås og fordeles på. Når kravene skjerpes og rommet for å være ufullkommen snevres inn, er det ikke bare enkeltmennesker som slites ut. Det er fellesskapet som gradvis forvitrer. Fugelli beskrev dette uten store ord. Uten høylytte protester. Ofte med et skråblikk på hvordan prestasjon gradvis hadde blitt et moralsk mål. I en tid der det forventes at mennesker skal være robuste, fleksible og omstillingsdyktige, også når rammene rundt blir stadig trangere, insisterte Fugelli på ettertanke. Ikke for å frata mennesker ansvar, men for å minne oss om at ansvar alltid er relasjonelt. At ingen bærer livet alene. Når han snakket om flokken, var det ikke som romantikk eller nostalgi, men som en påminnelse om at menneskelig liv alltid utspiller seg i gjensidig avhengighet til hverandre, i våre relasjoner.

Fugellis kritikk av prestasjonssamfunnet handlet derfor ikke om å senke ambisjonene. Den handlet om å minne oss på menneskelige begrensninger og om behovet for balanse. Hva skjer når alt vurderes og sammenlignes? Når tempo blir et ideal? Fugelli brukte ettertanken til å vise hvordan dette ikke bare skaper stress og skam, men også gradvis undergraver tillit. Når vi hele tiden vurderes, begynner vi også å vurdere hverandre. Fellesskapet glir umerkelig over i et system av rangering. I urolige tider er det lett å stramme til. Kontrollere mer. Kreve mer. Fugellis stemme representerte noe annet. En insistering på å anerkjenne relasjonenes ressurser og muligheter, også når verden blir uoversiktlig. Han minnet oss om at samfunn ikke bare formes av økonomiske beslutninger og tekniske løsninger, men av hvordan vi tar vare på flokken vår og videre i hverdagen, i helsevesenet, i arbeidslivet og i lokalmiljøene. Han ga også rom for livets ufullkommenhet. For tap. For sorg. For begrensning. Uten å gjøre dem til nederlag.

Jeg savner Per Fugelli.