En definisjon er ikke et forskningsfunn

I en kartlegging har Lien og kolleger selv valgt å samle nevrologiske og et utvalg psykiske lidelser i en kategori de har gitt navnet «hjernesykdommer». De har så lagt sammen sykdomsbyrden forbundet med tilstandene i kategorien. Størrelsen bestemmes nødvendigvis av hva man velger å legge inn i den. Hadde man konstruert en annen overordnet kategori og inkludert for eksempel muskel- og skjelettlidelser, kunne man fått et enda større tall. Det ville ikke gjort kategorien til en biologisk oppdagelse. Når man først definerer angst og depresjon som hjernesykdommer og deretter viser til analysen som støtte for at psykiske lidelser er hjernesykdommer, har man forvekslet premiss og resultat. Det er jo en definisjon man selv har valgt, ikke et forskningsfunn.

Det viktige funnet er et annet: Psykiske lidelser påfører mennesker og samfunn enorme belastninger. Det burde være et kraftfullt argument for å styrke psykisk helsevern, forskning og behandling som dokumentert hjelper. Det er særlig interessant at angstlidelser bidrar så betydelig til sykdomsbyrden. Nettopp her har psykologiske modeller, eksperimentell psykologisk forskning og psykologisk behandling gitt noen av våre tydeligste fremskritt. Panikklidelse og alvorlig sosial angst er ikke eksempler på at en stadig sterkere medisinsk sykdomsmodell har løst problemene våre. Psykologisk forskning har utviklet testbare modeller, undersøkt mekanismer og omsatt kunnskapen i behandling som gjør at mennesker med svært invalidiserende tilstander kan bli friske.

Får konsekvenser for behandling

Det er derfor et underlig sprang å bruke sykdomsbyrden fra nettopp disse lidelsene som argument for betydningen av å omtale dem som hjernesykdommer. Sykdomsbyrden forteller oss hvor viktig problemet er. Den forteller oss ikke hvilket forklaringsnivå som er riktig. Den burde forplikte oss til å investere i den kunnskapen og behandlingen som faktisk hjelper, ikke brukes som ammunisjon i en profesjonskamp om hvem som har den riktige «grunnforståelsen» av psykiske lidelser. Når profesjonspolitikk presenteres som vitenskap, kan den påvirke både hvordan vi forstår menneskene vi skal hjelpe og hvilken hjelp de får.

Historien om OCD viser hvorfor dette betyr noe. Før psykologen Victor Meyer på midten av 1960-tallet utviklet eksponering og responsprevensjon, ble OCD i stor grad forstått og behandlet innenfor en medisinsk og nevrologisk sykdomsmodell. Tilstanden ble betraktet som svært behandlingsresistent, og alvorlige inngrep som lobotomi kunne bli tatt i bruk. Sykdomsmodeller får konsekvenser for hvilken behandling mennesker tilbys.

Så viste Meyer at mennesker med alvorlig OCD kunne hjelpes gjennom psykologisk behandling. Senere psykologisk forskning viste at skremmende og uønskede tanker man hadde betraktet som uttrykk for sykdom, også forekommer hos mennesker uten OCD. Eksperimentell forskning viste dessuten at forsøk på å kontrollere og undertrykke tanker paradoksalt kunne gjøre problemet større. Dette endret både forståelsen og behandlingen. Det var psykologisk forskning, psykologisk metode og psykologisk behandling som flyttet feltet fremover. Det samme gjelder viktige fremskritt ved blant annet panikklidelse og sosial angst. Vi skal være glade for at psykologien og andre akademiske disipliner fikk utfordre etablerte sykdomsmodeller. Dette er ikke et argument for et psykologisk hegemoni. Det er et argument mot hegemoni.

Bør ha gode data

I stedet for å fortelle mennesker at tankene deres er tegn på sykdom, kan vi hjelpe dem til å forstå at tanker, angst og usikkerhet er en del av det å være menneske. Problemet kan ligge i hvordan normale erfaringer fortolkes og håndteres. Normalisering kan være en helt sentral del av behandlingen. Sykeliggjøring kan være en sentral del av problemet. Hvis vi da forteller mennesker med angst og uønskede tanker at de har en «hjernesykdom», bør vi ha gode data som viser at dette er en presis og klinisk nyttig sykdomsmodell. Det har vi ikke fått gjennom en studie initiert av Hjernerådet, der man på forhånd valgte å samle psykiske og nevrologiske lidelser under samme kategori som «hjernesykdommer».

Jeg sier ikke dette fordi hjernen er uviktig. Jeg leder selv forskning på hjerneplastisitet hvor vi studerer genetikk, epigenetikk og hjerneavbildning knyttet til nettopp OCD og angstlidelser. Hjernen er åpenbart involvert både i psykiske lidelser og når mennesker blir friske. Men det er noe helt annet enn å ha vist at psykiske lidelser er hjernesykdommer. At psykologisk behandling endrer hjernen, viser først og fremst noe fantastisk: Hjernen er plastisk.

Angst er ikke en kreftsykdom

Lien peker blant annet på psykiske lidelser hos mennesker med nevrologiske sykdommer som argument for tettere samarbeid. Det siste er jeg helt enig i. Men mennesker med kreft og alvorlig hjertesykdom utvikler også ofte angst og depresjon. Det gjør ikke kreft til en angstlidelse eller angst til en kreftsykdom, og det betyr ikke at kreftlegen dermed er best kvalifisert til å behandle angsten. Komorbiditet er et argument for samarbeid, ikke for hegemoni.

Psykiatere har viktig kompetanse. Psykologer har viktig kompetanse. Ingen av oss trenger hegemoni. Vi trenger faglig moderasjon og vilje til å la data korrigere våre egne modeller. Dersom vi sykeliggjør normale menneskelige erfaringer uten at data støtter det, kan vi gjøre skade. Vi kan gjøre mennesker mer redde for egne tanker og følelser og motarbeide kunnskap og behandling som forskning har brukt tiår på å utvikle.

Vi ville ikke akseptert alternative behandlere som først bestemte seg for en forklaringsmodell og deretter behandlet sin egen modell som dokumentasjon på at den var sann. Vi bør stille minst like strenge krav til oss selv. Formuler gjerne biologiske modeller. Men test dem. Vis at de forklarer noe. Vis at det som utledes av dem hjelper pasientene. Og hvis dataene peker i en annen retning: Følg dataene.

Det er ikke medisin mot psykologi. Det er slik vitenskap skal fungere, og slik vi sammen sikrer at pasientene får den beste hjelpen vi kan tilby.

Ingen oppgitte interessekonflikter