Den skjulte forutsetningen i Helsepersonellplan 2040
Ettersom pårørendeinnsatsen er en forutsetning for at regnestykket i Helsepersonellplanen skal gå opp, må hvordan pårørende skal støttes og avlastes tydeliggjøres.
Annonse kun for helsepersonell
Forrige uke la regjeringen fram Helsepersonellplan 2040. Den tegner et alvorlig bilde. Fram mot 2040 vokser gapet mellom behovet for helsepersonell og tilgangen på arbeidskraft til rundt 42 400 årsverk for de største yrkesgruppene. Det er særlig blant sykepleiere og helsefagarbeidere at gapet kommer til å øke mest, og presset blir størst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Planen er grundig. Men den hviler på en forutsetning som er lett å overse. I tallgrunnlaget legges det til grunn at nivået av pårørendeinnsatsen holdes konstant fram mot 2040.
Det betyr at hele regnestykket forutsetter at pårørende fortsetter å bidra minst like mye som i dag. Ifølge tall fra Helsedirektoratet utfører pårørende anslagsvis 136 000 årsverk med ulønnet omsorg hvert år. Rundt 800 000 mennesker står i en pårørenderolle. Denne innsatsen er betydelig, og det er en innsats hele planen implisitt bygger på.
Erkjennelse er ikke nok
Regjeringen slår fast at en økning i behovet for omsorgstjenester ikke kan overføres til pårørende, det er bra. Den sier videre at pårørenderessursen må støttes og avlastes. Det er en erkjennelse tidligere planer ikke har vært like tydelige på.
Problemet er at en erkjennelse i seg selv ikke er nok. Planen sier at pårørende må støttes. Den sier ikke hvordan, hvem som har ansvaret, eller hvordan kompetansen om pårørendearbeid skal nå helt ut til den enkelte kommune, fastlege og avdeling. Pårørendearbeid går på tvers av sektorer og diagnoser, noe som gjør det sårbart. Pårørende til noen med demens, kreft, rusutfordringer, alvorlig psykisk eller somatisk sykdom har i stor grad felles behov.
Annonse kun for helsepersonell
Behovene avgrenses ikke av verken diagnose eller sektor. De fleste fagmiljøene og tjenestene våre er bygget rundt nettopp slike avgrensninger. Når noe er alles ansvar, blir det fort ingens.
Pårørendestøtte på kommunenivå
Det er i kommunene dette først og fremst merkes. Det er der veksten i omsorgsbehovet er størst. Og det er der pårørende oftest er den som koordinerer, følger opp og fanger opp det andre ikke ser. Skal støtten til pårørende bli reell, må den nå helt ned til dette nivået, ikke stoppe i en strategi eller en veileder.
Ettersom pårørendeinnsatsen er en forutsetning for at regnestykket i Helsepersonellplanen skal gå opp, må hvordan pårørende skal støttes og avlastes tydeliggjøres. Dersom dette ikke skjer, vil det få konsekvenser. Flere må trappe ned i jobb for å ta mer omsorgsansvar i hjemmet, midt i en tid der vi trenger flere i arbeid, ikke færre. I tillegg risikerer vi at flere kan bli syke på grunn av belastningen de står i som pårørende. Da vokser ikke gapet bare til 42 400 årsverk, det vil vokse ytterligere.
