«Glemmer» de pårørende ved demens
Tett samarbeid med pårørende er anbefalt når demensdiagnosen stilles, men mange opplever at fastleger følger for lite opp under diagnostisering. - Dessverre har vi eksempler på at leger ikke hører på de pårørende og ikke tar symptomene alvorlig, sier Aud E. Witsø i Trondheim kommune.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
TRONDHEIM: Demens er en samlebetegnelse på flere sykdommer, hvorav Alzheimer er den vanligste. Fordi dette er en tung diagnose å få, er samarbeidet med fastlegen i et demensforløp viktig. I prinsippet skal fastlegene utrede for demens og utelukke andre sykdommer, eksempelvis depresjon og utbrenthet - og følge opp.
- Dessverre får vi tilbakemeldinger fra pårørende om at dette ikke skjer i mange tilfeller, sier vernepleier Aud Elisabeth Witsø ved Ressurssenter for Demens i Trondheim kommune. Senteret jobber spesielt for hjemmeboende med demensdiagnose og deres pårørende.
Må utredes tidlig
- Jeg syns det er flott at man fokuserer allmennlegenes rolle i utredningen og behandlingen av aldersdemens. Det er klart at allmennlegene bør utrede og behandle de fleste av disse pasientene selv, i samarbeid med pårørende. Dette sier leder Gisle Roksund i Norsk Selskap for Allmennmedisin. Roksund, som er spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, poengterer at det er viktig med tidlig og ordentlig utredning både somatisk og kognitivt - for å utelukke andre tilstander som kan gi lignende plager. Spesielt er det viktig å utrede med tanke på hjerte- og karlidelser, TIA/cerebrale insulter, trombose/embolisykdommer - i tillegg til å foreta en vurdering av de legemidlene pasienten bruker. - Mange medikamenter, og kombinasjoner av dem, kan gi demenslignende plager som bivirkninger, understreker Roksund. En rekke blodprøver, og som regel en CT eller MR av hodet, hører også med. I tillegg kommer vurderingen av den kognitive funksjonen. - En bør forvente at allmennlegen gjør dette ordentlig, legger Roksund til. «Glemmer» pårørende
- Mange som kommer til fastlegen for å bli utredet, tar seg så inn i hampen sammen og scorer høyt, men dette må legen skjønne. Derfor skal det gjentatte tester til for å stille endelig diagnose, sier vernepleier Witsø. I tillegg er det viktig å samarbeide med både de pårørende og hjemmetjenesten for å innhente informasjon fra dem som møter pasienten til daglig. De vet hvor skoen trykker, og har gjerne fulgt utviklingen av symptomer. - Dessverre har vi også eksempler på at leger ikke hører på de pårørende og ikke tar symptomene alvorlig. For en med demens betyr det at mulig behandling utsettes, og man kan bli dårligere i denne perioden. Diagnosen stilles ofte over et halvt år med ulike tester. Ett legebesøk er som oftest ikke nok. - Tidlig rådgivning og god oppfølgning er viktig. Det er likevel ikke alltid viktig å sette stempelet «demens» for tidlig. Medisineringen må tilpasses individuelt, og en kan ofte se an utviklingen uten medisiner, sier Roksund. Tett oppfølging
Demens er en sensitiv diagnose å få, og det er sårbart å bli utredet for lidelsen. - I denne sammenhengen er kommunikasjon svært viktig, sier Aud Elisabeth Witsø. - Det handler om tillit, og om evnen til å ufarliggjøre symptomene for dem som får den. Nettopp derfor er det viktig å ha god kontakt med primærlegen. Mange føler skam og tar derfor ikke kontakt med hjelpeapparatet. De blir sittende hjemme, mens vi vet at det er viktig med kognitiv og sosial stimulering. Det er også viktig å lære seg mestringsstrategier, utdyper Witsø. Mer kunnskap, og en åpen holdning til demens, kan også føre til færre negative reaksjoner fra omgivelsene. Kunnskapsbehov
I rapporten «Demenssykdommer: en systematisk litteraturoversikt», som den Svenske statens beredning för medicinsk utvärdering (SBU) har utarbeidet, understrekes følgende: «Det er behov for mer kunnskap om hvordan en bør møte personer med alvorlig demens som har mistet evnen til å uttrykke seg som før». - Som helsepersonell bør man lære seg å forstå og håndtere dette, uttaler direktør Nina Rehnquist i SBU». - I mange sammenhenger bør legen være den som tar initiativ til oppfølgingsmøter, og til eventuelt å pushe vedkommende til å oppsøke hjelpeapparatet, mener Aud Elisabeth Witsø. - Fastlegene bør kunne utrede og behandle de fleste av disse pasientene selv. Så må de selvsagt henvise til, eller ta kontakt med andrelinjetjenesten, når man støter på vanskeligheter eller lurer på ting, understreker Roksund. Samarbeider om utredning I Trondheim kommune ble henvisningsbunken til geriatrisk poliklinikk så høy at det var nødvendig å få fastlegene på banen. Dette bekrefter overlege Tove Røsstad i Trondheim kommune. TRONDHEIM: Utredningsarbeidet for en demens er relativt omfattende, og fastlegen har behov for opplysninger om funksjon på flere felt - observert av personer som omgås pasienten ofte. - Hjemmetjenesten kan i mange tilfeller gi gode opplysninger, men vi så at kommunikasjonen mellom fastlegen og hjemmetjenesten ofte ikke var god nok. Derfor startet vi et forsøk med samhandlet utredning av demens, forklarer overlege Tove Røsstad i Trondheim kommune. Rykker ut
- Vi ønsker at de som ser pasienten ofte, hjemmetjenesten, skal kunne starte en utredning når man har mistanke om demens - slik at fastlegen har et bedre grunnlag for å stille riktig diagnose, sier hun. I praksis drar en person fra forvaltningsenheten og hjemmetjenesten til pasienten, sammen med en pårørende. De snakker med både pasient og pårørende, og bruker standardiserte skjema. Pårørende som ikke er tilgjengelige, bes om å fylle ut skjema via telefon eller post. - Skjemaene sendes så til fastlegen, som slik får hjelp til å gå videre med saken. Så langt er tilbakemeldingene fra legene gode. De får god hjelp til å vurdere videre hva som bør skje, sier Røsstad. Et viktig initiativ
- Samarbeid med hjemmetjenesten er svært viktig, og det bør bli bedre mange steder. Initiativet i Trondheim ser spennende ut, sier leder Gisle Roksund i Norsk selskap for allmennmedisin. - Men et problem i dette, slik jeg oppfatter det, er en stadig redusert faglighet i hjemmetjenesten mange steder: Altfor mange ufaglærte er i direkte pasientkontakt. Kompetanse er spesielt viktig i kontakt med pasienter med kognitiv svikt. Her må kommunene se sitt ansvar med å stille krav til kompetanse ved ansettelser, og sørge for reell kompetanseoppbygging! Spesialgruppe
Dette er Trondheim kommune i ferd med å gjøre noe med. - I utgangspunktet ønsket vi å organisere hjemmetjenesten slik at demente brukere får færre personer å forholde seg til, sier overlege Tove Røsstad. Etter opplæring ble det i noen av sonene i hjemmetjenesten dannet «demenslag»; bestående av personer som var interessert i denne gruppen - og skolert. - Dette har vi til en viss grad klart å gjennomføre. Det vi ikke har klart ett hundre prosent, er at det bare er helsearbeidere fra demenslaget som besøker pasienten til enhver tid, sier Røsstad. Kilde: «Demenssykdommer - en systematisk litteraturoversikt». Forlaget: Aldring og helse 2006. Opphav:
- Jeg syns det er flott at man fokuserer allmennlegenes rolle i utredningen og behandlingen av aldersdemens. Det er klart at allmennlegene bør utrede og behandle de fleste av disse pasientene selv, i samarbeid med pårørende. Dette sier leder Gisle Roksund i Norsk Selskap for Allmennmedisin. Roksund, som er spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, poengterer at det er viktig med tidlig og ordentlig utredning både somatisk og kognitivt - for å utelukke andre tilstander som kan gi lignende plager. Spesielt er det viktig å utrede med tanke på hjerte- og karlidelser, TIA/cerebrale insulter, trombose/embolisykdommer - i tillegg til å foreta en vurdering av de legemidlene pasienten bruker. - Mange medikamenter, og kombinasjoner av dem, kan gi demenslignende plager som bivirkninger, understreker Roksund. En rekke blodprøver, og som regel en CT eller MR av hodet, hører også med. I tillegg kommer vurderingen av den kognitive funksjonen. - En bør forvente at allmennlegen gjør dette ordentlig, legger Roksund til. «Glemmer» pårørende
- Mange som kommer til fastlegen for å bli utredet, tar seg så inn i hampen sammen og scorer høyt, men dette må legen skjønne. Derfor skal det gjentatte tester til for å stille endelig diagnose, sier vernepleier Witsø. I tillegg er det viktig å samarbeide med både de pårørende og hjemmetjenesten for å innhente informasjon fra dem som møter pasienten til daglig. De vet hvor skoen trykker, og har gjerne fulgt utviklingen av symptomer. - Dessverre har vi også eksempler på at leger ikke hører på de pårørende og ikke tar symptomene alvorlig. For en med demens betyr det at mulig behandling utsettes, og man kan bli dårligere i denne perioden. Diagnosen stilles ofte over et halvt år med ulike tester. Ett legebesøk er som oftest ikke nok. - Tidlig rådgivning og god oppfølgning er viktig. Det er likevel ikke alltid viktig å sette stempelet «demens» for tidlig. Medisineringen må tilpasses individuelt, og en kan ofte se an utviklingen uten medisiner, sier Roksund. Tett oppfølging
Demens er en sensitiv diagnose å få, og det er sårbart å bli utredet for lidelsen. - I denne sammenhengen er kommunikasjon svært viktig, sier Aud Elisabeth Witsø. - Det handler om tillit, og om evnen til å ufarliggjøre symptomene for dem som får den. Nettopp derfor er det viktig å ha god kontakt med primærlegen. Mange føler skam og tar derfor ikke kontakt med hjelpeapparatet. De blir sittende hjemme, mens vi vet at det er viktig med kognitiv og sosial stimulering. Det er også viktig å lære seg mestringsstrategier, utdyper Witsø. Mer kunnskap, og en åpen holdning til demens, kan også føre til færre negative reaksjoner fra omgivelsene. Kunnskapsbehov
I rapporten «Demenssykdommer: en systematisk litteraturoversikt», som den Svenske statens beredning för medicinsk utvärdering (SBU) har utarbeidet, understrekes følgende: «Det er behov for mer kunnskap om hvordan en bør møte personer med alvorlig demens som har mistet evnen til å uttrykke seg som før». - Som helsepersonell bør man lære seg å forstå og håndtere dette, uttaler direktør Nina Rehnquist i SBU». - I mange sammenhenger bør legen være den som tar initiativ til oppfølgingsmøter, og til eventuelt å pushe vedkommende til å oppsøke hjelpeapparatet, mener Aud Elisabeth Witsø. - Fastlegene bør kunne utrede og behandle de fleste av disse pasientene selv. Så må de selvsagt henvise til, eller ta kontakt med andrelinjetjenesten, når man støter på vanskeligheter eller lurer på ting, understreker Roksund. Samarbeider om utredning I Trondheim kommune ble henvisningsbunken til geriatrisk poliklinikk så høy at det var nødvendig å få fastlegene på banen. Dette bekrefter overlege Tove Røsstad i Trondheim kommune. TRONDHEIM: Utredningsarbeidet for en demens er relativt omfattende, og fastlegen har behov for opplysninger om funksjon på flere felt - observert av personer som omgås pasienten ofte. - Hjemmetjenesten kan i mange tilfeller gi gode opplysninger, men vi så at kommunikasjonen mellom fastlegen og hjemmetjenesten ofte ikke var god nok. Derfor startet vi et forsøk med samhandlet utredning av demens, forklarer overlege Tove Røsstad i Trondheim kommune. Rykker ut
- Vi ønsker at de som ser pasienten ofte, hjemmetjenesten, skal kunne starte en utredning når man har mistanke om demens - slik at fastlegen har et bedre grunnlag for å stille riktig diagnose, sier hun. I praksis drar en person fra forvaltningsenheten og hjemmetjenesten til pasienten, sammen med en pårørende. De snakker med både pasient og pårørende, og bruker standardiserte skjema. Pårørende som ikke er tilgjengelige, bes om å fylle ut skjema via telefon eller post. - Skjemaene sendes så til fastlegen, som slik får hjelp til å gå videre med saken. Så langt er tilbakemeldingene fra legene gode. De får god hjelp til å vurdere videre hva som bør skje, sier Røsstad. Et viktig initiativ
- Samarbeid med hjemmetjenesten er svært viktig, og det bør bli bedre mange steder. Initiativet i Trondheim ser spennende ut, sier leder Gisle Roksund i Norsk selskap for allmennmedisin. - Men et problem i dette, slik jeg oppfatter det, er en stadig redusert faglighet i hjemmetjenesten mange steder: Altfor mange ufaglærte er i direkte pasientkontakt. Kompetanse er spesielt viktig i kontakt med pasienter med kognitiv svikt. Her må kommunene se sitt ansvar med å stille krav til kompetanse ved ansettelser, og sørge for reell kompetanseoppbygging! Spesialgruppe
Dette er Trondheim kommune i ferd med å gjøre noe med. - I utgangspunktet ønsket vi å organisere hjemmetjenesten slik at demente brukere får færre personer å forholde seg til, sier overlege Tove Røsstad. Etter opplæring ble det i noen av sonene i hjemmetjenesten dannet «demenslag»; bestående av personer som var interessert i denne gruppen - og skolert. - Dette har vi til en viss grad klart å gjennomføre. Det vi ikke har klart ett hundre prosent, er at det bare er helsearbeidere fra demenslaget som besøker pasienten til enhver tid, sier Røsstad. Kilde: «Demenssykdommer - en systematisk litteraturoversikt». Forlaget: Aldring og helse 2006. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Demens og risiko Rundt 65 000 personer har diagnosen demens i Norge. Alzheimer er den vanligste typen. Sykdommen går i faser og er gradert: tidlig, moderat og alvorlig demens. - Høy alder er den største risikoen for å få demens. - Vi har hatt demensmedisiner i knappe ti år: Aricept, Reminyl, Exelon, Exiba. Medikamentene virker ulikt på folk. - Ekspertene er enige om at man bør prøve medisiner ettersom noen kan ha effekt, andre ikke. De kan også ha mulig virkning på andre demenssykdommer. |
|
Demens, ifølge «ICD-10, kriterier for forskning»:
A): (1) Svekket hukommelse, især for nyere data. (2) Svikt av minst en annen kognitiv funksjon, for eksempel dømmekraft, planlegging, tenking, abstraksjon. Mild: Virker inn på evnen til å klare seg i dagliglivet. Moderat: Kan ikke klare seg uten hjelp fra andre. Alvorlig: Kontinuerlig tilsyn og pleie er nødvendig. B): Klar bevissthet. C): Svikt av emosjonell kontroll, motivasjon eller sosial adferd; 1 av følgende: (1) emosjonell labilitet (2) irritabilitet (3) apati (4) unyansert sosial adferd. D): Tilstanden må ha vart i seks måneder. |
Dagens Medisin 12/06
Anne-Lise Aakervik
