Frykten for skammekroken

Bente Aschim
Så kom det et langt brev fra henne via et pasientombud.  Hun var rasende på meg for noe jeg hadde vært for sen til å oppdage og videreformidle til spesialist.
I tillegg kom det en personkarakteristikk og en dom over meg som fagperson som var drepende.
Angst - og taushet
Jeg hadde det vondt i lang tid: jeg lurte på om hun hadde rett: At jeg var et dårlig menneske og lege som egentlig burde slutte i faget - finne meg noe ufarlig å bedrive, som å anmelde bøker på mitt kammers.
Med hjelp av en venn og kollega sendte jeg et svar som jeg tror var saklig. Jeg erkjente at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb, sa at det gikk innpå meg - at jeg hadde lært. Jeg tilbød et møte for å snakke sammen.
Så satte jeg meg ned og ventet. Jeg ventet på en konvolutt fra en offentlig instans som fortalte meg at jeg var fratatt ære. Jeg ventet på et svar fra henne om at hun hadde akseptert min unnskyldning. Jeg ventet og ventet. Men det kom ingen ny konvolutt.
Direkte - og indirekte
Alle kan regne med å få klager. Vi sier det så kjekt i mange sammenhenger, men det vil alltid være vanskelig for hver enkelt av oss - om vi er leger, sykepleiere eller annen fagperson. Det vil, og skal, være problematisk og tankevekkende uansatt hvilken form det får. Noen pasienter sier ifra der og da: «Dette synes jeg ikke du gjorde slik jeg ønsket». Kravet kan være rimelig eller helt utenfor alle proporsjoner, men vi kan, som fagpersoner, ta det ansikt til ansikt: Beklage eller forklare, legge oss flate - eller gå i forsvar.
Så har vi de indirekte klagene. Det kan mumles til kollegaen på nabokontoret når de er innom der. Det kan sies til legesekretæren når de er i laboratoriet. Det kan sendes skriftlig klage til legesenteret eller kommuneoverlegen.
I alle disse tilfellene kan man fortsatt møte pasienten og snakke om det, og forhåpentligvis beklage og reparere relasjonen.
Frihet til å velge…
Så er det pasienten som bare forsvinner fra fastlegelisten. Han sier ikke noe, men er i realiteten misfornøyd. Vi mottar jo selv slike pasienter fra kolleger som sier at de skiftet fordi de ikke var fornøyd, av den og den grunn.
Selvsagt vil det også gjelde den andre veien. Dette er selve grunnlaget for fastlegeordningen, mennesker tar sine egne valg. Så selv om vi ikke får en klage, ligger det en erkjennelse om at vi ikke har tilfredsstilt alle våre pasienter.
Og slik skal det kanskje være? Det er en belastning for pasienten å klage, dette er en grei måte å løse dette problemet på. Dette er en av fastlegeordningens styrker.
Frykt for å feile
Men det vi frykter mest, er en klage til helsemyndighetene. Der risikerer vi å stilles i skammekroken: «Du er en dårlig doktor». Yrkesstoltheten er stor i faget vårt og vi skal selvfølgelig ha som en drivkraft i arbeidet vårt at vi ønsker å gjøre en god jobb.
Det er mange grunner til at det går galt: Alle vet vi at vi har dårlige dager, og jeg vet for egen del at dette var noe av det som skjedde med meg og Hanne. Jeg hadde andre ting i livet mitt som tok mye energi. Det hjelper å ha gode rutiner, oppvakte medarbeidere, og litt flaks av og til. Men selv da vil det skje feil - fordi medisinen er lite eksakt og menneskene som utøver den, er feilbarlige.
Har du våknet midt på natta og plutselig tenkt mens svetten driver: «Overså jeg en meningitt? Ga jeg riktig medisin»? Angsten kommer og fantasiene i nattetimene er livlige. Har du sett overskriftene lyse mot deg på forsiden av avisen og tenkt at du aldri kan vise deg for noen lenger?
Før katastrofen…
Mange mener at leger aldri erkjenner feil; at vi beskytter hverandre og at det er umulig å få rett fordi legene aldri vil innrømme skyld. Dette stemmer selvfølgelig ikke: Mange innrømmer det; noen slutter til og med i faget fordi dette er for vanskelig å bære.
I vår ga Helsetilsynet og Legeforeningen ut et hefte: «Læring av feil og klagesaker»; en samling kloke tekster med eksempler og drøftinger av juss, medisin og etikk. Heftet ble sendt ut til alle allmennpraktiserende medlemmer og er rettet mot studenter, turnuskandidater og allmennleger. Men dette kan være nyttig lesing for andre spesialister og annet helsepersonell. Godt å lese - før katastrofen treffer.
Sammen - for å lære!
Boken begynner med et sitat av journalisten Malcolm Gladwell: «We learn by examples and by direct experience because there are limits to the adequacy of verbal instructions». Oppfordringen er å snakke sammen åpent fordi vi kan, og bør, lære av andres erfaringer.
Vi er mange som har opplevd å få en klage. Vi vil bli flere. Vi bør være forberedt - sammen.
For meg ligger saken fra Hanne noen år tilbake. Jeg hadde dette i bakhodet - lenge. Angsten for konvolutten som aldri kom, er over. Jeg har akseptert at jeg er en helt okei lege - og jeg kan gjøre feil.
Jeg har lært noe om faget, om meg selv.
Og håper at jeg skal slippe å oppleve det igjen.
BENTE ASCHIM er fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin. Hun er deltidsansatt i Legeforeningen som veilederkoordinator
Legeliv, Dagens Medisin 15/09