Fra innsiden: Nevrologisk naturmystikk
Fra Reseptfritt, Dagens Medisin 9/00
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Trollelgen som kasusDa ser Gaupa at svensken blir saa rar, at han liksom blir staaende aandeløst og lye etter noget...Saa gir han et stygt vræl fra sig og gaar hodestups fremover, bent ned i varmekanten... Der ligger han da, krøker benene inn under sig, mens det av og til kommer et kjørvt hugg nede fra strupen og skummet vælter av munden paa ham.
Annonse kun for helsepersonell
Romanen Trollelgen av Mikkjel Fønhus (1921), som dette sitatet er henter fra, har vært omtalt i denne spalten tidligere. Boken inneholder imidlertid en rekke poenger av medisinsk art som ikke har vært omtalt, fremstilt med slikt litterært mesterskap at vi bør unne oss å dvele ytterligere ved denne forunderlige lille boken fra 1921. Mikkjel Fønhus introduserer bare to mennesker i boken;
Redalssvenskin og Gaupa. Begge to utvikler en nevrologisk lidelse. Som sådan savner boken sidestykke - knapt noe annet skjønnlitterært verk kan vise til tilsvarende frekvens av nevrologisk sykdom hos persongalleriet! Redalssvenskin dør av sitt epileptiske anfall. I bokens mystiske understrøm, som flyter mellom linjene, tar hans sjel bolig i en elg: Rauten, Trollelgen. Gaupa er jegeren som vier sitt liv til jakten på Trollelgen. Men jakten går dårlig. I det avgjørende øyeblikk bommer Gaupa, kula treffer i stedet hans kjære hund og jaktkamerat Bjønn. Tapet av hunden blir mer enn Gaupa kan bære. Den vitale skogskaren glir inn i en dyp depresjon. Men først begraver han Bjønn:
Han bryter stein op, og da han lægger Bjønn nedi, synes han det er som om han begraver noget av sin glede i livet. Og han setter sig ned, mens akslene hogger voldsomt. Naar graat Gaupa sist? Det husker han ikke. For det er nok længe siden det. Længe, længe.Etter dette mister Gaupa hugen til jakt og skogsliv, ja livet i det hele:
...Nu lyste ikke længer stokvarmen ved tiurleiken de blaa vaarkveldene naar maaltrosten tidde fra trætoppen og fløi stilt bort og nattet sig. Det lyste bare en døsig flatbrennerlampe i Gaupestugu, der luften ikke var lett og silende ren, men tung av stank fra lær og skotøi. Gaupa kjente det som var noget sloknet i ham. Sindet var som et stadig graaveir, ensformig, uten solgløtt. Det kunde ikke længer bruse, det var dødt og lunkent som myrvand.Det kan neppe herske tvil om at Gaupa er rammet av en reaktiv depresjon. Andre plager kommer i tillegg:
Han behøvde ikke drikke mer enn tre-fire kaffekopper paa rad, saa tok hjertet til at bli uregjerlig og kunde ikke holde takten; saa banket det hidsig fort, saa stanset det paa igjen og begynte liksom at halte...Aa ja, en vet det hjertet hadde ikke bare hatt goddager all sin tid.
Annonse kun for helsepersonell
Artrosen er også plagsom:
Verst var det i knærne; for der laa det noget og gnog og gnog, nogen fortærende kvasse tænder, som alltid var sultne.En nevrolog må også spørre om han lider av sensorisk polynevropati:
Det var som om fine, glødende tråder blev sydd gjennom kroppen på ham.Men noen diagnose blir naturligvis ikke stillet, leger vil den gamle skogsmannen ikke vite av:
En gang var det nogen som bad Gaupa gaa til doktoren; men da flirte Gaupa rent uhyggelig spodsk.Sikker diagnose kan imidlertid leseren stille når Gaupa rammes av en ny ulykke: Han stanges i hodet av en ungmerr, og blir funnet komatøs på stallgulvet med et hull i hodet. De som finner ham kan se
«noget lys hjernemasse, som ligger og banker». Etter dette blir Gaupa rar. Han går i barndommen, roter og tuller, møter i utide opp på gårdene med skarpslipt kniv og vil flå elgen han påstår å ha skutt. Dessuten får han ufrivillige bevegelser i ansiktet, munnviken rykker og arbeider på egn hånd, verre når han blir opphisset. Lensmannen som stundom må ta seg av ham antar at dette er Sankt Veitsdans. Posttraumatisk encefalopati og hemifascial spasme er vel sannsynligvis mer nærliggende forklaring på Gaupas bisarre adferd. Menneskelig sykdom ble senere ikke noe tema i Mikkjel Fønhus forfatterskap. Han ble tvert om kjent som den store dyre og -villmarksskildrer. Mye tyder på at Mikkjel Fønhus selv ville det annerledes. Han var en av de første norske forfattere som leste Freud, og skrev allerede i 1925 romanen Gråbeinstad, sterkt inspirert av Sigmund Freud. Aschehougs konsulenter Wilhelm Krag og Alf Larsen likte imidlertid dårlig det de fikk lese: Mikkjel Fønhus dyrefortrellinger solgte svært godt, han burde ikke gi seg menneskesinnet i vold. Om refusjonen var et feilgrep kan diskuteres. Sikkert er det at litterært interesserte leger som ikke har lest Trollelgen har noe å glede seg til.
Opphav:Reseptfritt, Dagens Medisin09/00
Trygve Holmøy, Immunologisk institutt Rikshospitalet
