Første bok om Bærum-saken
I nesten tre år har overlege Stig Ottesen unnlatt å kommentere Bærum-saken. Nå kommer hans partsforklaring i form av boken <I>Må jeg dø i smerte? Pasientens lidelse - legens valg</I>.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
I den 250 siders store boken som kommer ut i dag, forteller Stig Ottesen om hvordan han opplevde å bli politianmeldt av sin nærmeste kollega for aktiv dødshjelp. - Dette er min opplevelse av Bærum-saken. Men hovedhensikten er at pasientene skal få en bedre død i fremtiden, sier Stig Ottesen.
Gjennom autentiske og gripende pasienthistorier gir Ottesen et innblikk i den vanskelige situasjonen pasient og lege står overfor når uutholdelig lidelse tar overhånd. Overlegen lar leseren kjenne på situasjoner der viktige valg som angår liv og død, må tas.
Datteren takker
I 1998 ga Ottesen, mens han oppholdt seg i Roma, råd om smertelinding til en pasient gjennom et behandlingsteam. Siden da har pasientens historie vært bare delvis kjent. I boken har familien til pasienten Paul Coucheron fritatt Stig Ottesen fra taushetsløftet. Coucherons datter takker i boken Ottesen for hans hjelp under farens siste dager. Datteren synes det er storartet at overlege Ottesen var så opptatt av farens tilfelle. «Jeg synes det var tøft å lese alt det pressen greide å få ut av far sine siste dager, og hvordan han i deres øyne ble avlivet av den såkalte Bærums-legen. (...) Heldigvis var det ingen som forsto at det var min far det gjaldt», skriver datteren i et brev til Ottesen. Refser pressen
Medienes rolle i Bærum-saken får bred omtale i boken. Stig Ottesen legger ikke fingrene imellom, og stiller mediene til rette. Han fastslår at aviser brakte desinformasjon og halvsannheter til torgs. At Ottesen selv ikke kom på banen tidligere, begrunner overlegen med at han måtte forholde seg strengt til taushetsplikten, og at sykehusets ledelse og advokater tidlig fant ut at de ikke ville kommentere saken. - Er du bitter? - Det har vært stort å oppleve den varme og støtte som saken har ført til, men det har vært utrolig å oppleve å blitt beskyldt for å ta livet av 11 mennesker i en situasjon der jeg selv mener at jeg ga god palliativ behandling. Det er stort for meg å oppleve at riksadvokaten konkluderer som han gjorde. Bitter er jeg ikke, men jeg er veldig glad for at det ikke var en ung assistentlege med kort fartstid som opplevde dette her. Det er klart det har vært tøft underveis, men jeg har vært på jobb hele veien, og har ikke fått noen personlige problemer. Kanskje det har vært aller verst for familien; det er bare jeg som har kjent denne saken til bunns. Anklager fremgangsmåten
- Bebreider du Carl-Magnus Edenbrandt for å ha varslet? - Jeg bebreider ham for måten han gikk frem på. Den dagen han tok dette opp med meg, hadde han allerede sendt brev til fylkeslegen. Gjennomgangen på morgenmøtet vårt samme dag var ingen klarering. - Hvorfor skrev du boken? - Min viktigste hensikt er å bidra til å sikre alvorlig syke og døende en trygg og verdig livsavslutning. Det er mye som mangler i dag og mye å arbeide for i fremtiden. Vi må bedre kunnskap og kompetanse, forbedre organiseringen av arbeidet og få politikere til å forstå at de økonomiske ressursene for denne pasientgruppen er mangelfull. Marit
Ottesen har flere nøkterne, men likevel nærgående pasientbeskrivelser i boken sin. En av dem er Marit, og Ottesen skriver dette: «Marit var 46 år og led av lungekreft som hadde spredt seg både til lymfekjertler og i vevet mellom lungene og rundt hjertet, og derfra hadde vokst inn i ryggsøylen. Hun hadde en blandet smertetilstand, dels på grunn av innvekst av kreften i nerver, dels på grunn av svulsten selv, og dels på grunn av sviende smerter i spiserøret etter at hun hadde fått strålebehandling på Radiumhospitalet. Nervesmertene var vanskeligst å lindre, særlig fordi hun ikke kunne få epiduralbedøvelse fordi benmargen var skadet, og denne metoden kunne gi henne alvorlige blødninger som igjen kunne føre til lammelser. Selv om morfin lindret flere av smertene bra, var det store smerter igjen som ikke var følsomme for morfin. Radiumhospitalet avslo videre tiltak. Hennes familie var hos henne på skift hele døgnet, men grunnet økende åndenød - som skyldtes svulsten som begynte å trykke samme luftrøret - torde de ikke å være der når hun hadde det som verst med smerter og åndenød. Frem til to dager før Marit døde, ønsket hun å være mest mulig våken på dagtid. Men smertene ble umulige å lindre godt nok, og luftveiene truet med å kollapse helt. Blødninger flere steder på kroppen var tilkommet. I enighet med pasientens familie og teamet ble det startet behandling med lindrende sedering som varte til hun døde». Mange må dø i smerte
- Jeg håper pasienthistoriene viser at muligheten for å dø i smerte er uakseptabel stor. Dette gjaldt ikke bare på Bærum sykehus under Bærum-saken. Nå må vi begynne å forstå alvoret. Det er ikke tilfredsstillende tilbud til disse pasientene, sier Stig Ottesen til Dagens Medisin. - Når det gjelder kunnskap og kompetanse må det inn i utdanningen på alle plan. Men det holder ikke bare å skrike på politikerne etter mer penger når holdningene til lindring, lidelse og død er som de er i dag. Vi må innse at en dag kommer timen til oss alle, og da er det godt å vite at det er hjelp å få. I dag er vi mer opptatt av å satse på medisinske utfordringer i midten av livet. Det er uakseptabelt at mennesker i 2002 skal lide i uutholdelige smerter når vi vet at vi har muligheten til å hjelpe. Men samtidig må vi forstå at legene lider valgets kvaler. Ottesen mener det er svært vanskelige valg legene står overfor. - Mange er redde for at dersom de gir den lindringen de tror er nødvendig, kan de komme opp i en ny Bærum-sak. Pasienter og pårørende blir mer pågående og krevende - og forlanger å få smertelindring. Det gjør ikke situasjonen for legene lettere. Stiller ikke legen opp da, kan advokatene lure rundt hjørnet. Det kan være deg
- Hvem er boken skrevet for? - Den er skrevet for alle mennesker. Tittelen er Må jeg dø i smerte? Jeg mener selvfølgelig de som lider i dag, men det angår i høyeste grad også de fremtidige lidende pasientene som kan være meg selv; dere og deg. I dag er det dessverre ingen selvfølge med smertelindring, konstaterer Stig Ottesen. Opphav:
I 1998 ga Ottesen, mens han oppholdt seg i Roma, råd om smertelinding til en pasient gjennom et behandlingsteam. Siden da har pasientens historie vært bare delvis kjent. I boken har familien til pasienten Paul Coucheron fritatt Stig Ottesen fra taushetsløftet. Coucherons datter takker i boken Ottesen for hans hjelp under farens siste dager. Datteren synes det er storartet at overlege Ottesen var så opptatt av farens tilfelle. «Jeg synes det var tøft å lese alt det pressen greide å få ut av far sine siste dager, og hvordan han i deres øyne ble avlivet av den såkalte Bærums-legen. (...) Heldigvis var det ingen som forsto at det var min far det gjaldt», skriver datteren i et brev til Ottesen. Refser pressen
Medienes rolle i Bærum-saken får bred omtale i boken. Stig Ottesen legger ikke fingrene imellom, og stiller mediene til rette. Han fastslår at aviser brakte desinformasjon og halvsannheter til torgs. At Ottesen selv ikke kom på banen tidligere, begrunner overlegen med at han måtte forholde seg strengt til taushetsplikten, og at sykehusets ledelse og advokater tidlig fant ut at de ikke ville kommentere saken. - Er du bitter? - Det har vært stort å oppleve den varme og støtte som saken har ført til, men det har vært utrolig å oppleve å blitt beskyldt for å ta livet av 11 mennesker i en situasjon der jeg selv mener at jeg ga god palliativ behandling. Det er stort for meg å oppleve at riksadvokaten konkluderer som han gjorde. Bitter er jeg ikke, men jeg er veldig glad for at det ikke var en ung assistentlege med kort fartstid som opplevde dette her. Det er klart det har vært tøft underveis, men jeg har vært på jobb hele veien, og har ikke fått noen personlige problemer. Kanskje det har vært aller verst for familien; det er bare jeg som har kjent denne saken til bunns. Anklager fremgangsmåten
- Bebreider du Carl-Magnus Edenbrandt for å ha varslet? - Jeg bebreider ham for måten han gikk frem på. Den dagen han tok dette opp med meg, hadde han allerede sendt brev til fylkeslegen. Gjennomgangen på morgenmøtet vårt samme dag var ingen klarering. - Hvorfor skrev du boken? - Min viktigste hensikt er å bidra til å sikre alvorlig syke og døende en trygg og verdig livsavslutning. Det er mye som mangler i dag og mye å arbeide for i fremtiden. Vi må bedre kunnskap og kompetanse, forbedre organiseringen av arbeidet og få politikere til å forstå at de økonomiske ressursene for denne pasientgruppen er mangelfull. Marit
Ottesen har flere nøkterne, men likevel nærgående pasientbeskrivelser i boken sin. En av dem er Marit, og Ottesen skriver dette: «Marit var 46 år og led av lungekreft som hadde spredt seg både til lymfekjertler og i vevet mellom lungene og rundt hjertet, og derfra hadde vokst inn i ryggsøylen. Hun hadde en blandet smertetilstand, dels på grunn av innvekst av kreften i nerver, dels på grunn av svulsten selv, og dels på grunn av sviende smerter i spiserøret etter at hun hadde fått strålebehandling på Radiumhospitalet. Nervesmertene var vanskeligst å lindre, særlig fordi hun ikke kunne få epiduralbedøvelse fordi benmargen var skadet, og denne metoden kunne gi henne alvorlige blødninger som igjen kunne føre til lammelser. Selv om morfin lindret flere av smertene bra, var det store smerter igjen som ikke var følsomme for morfin. Radiumhospitalet avslo videre tiltak. Hennes familie var hos henne på skift hele døgnet, men grunnet økende åndenød - som skyldtes svulsten som begynte å trykke samme luftrøret - torde de ikke å være der når hun hadde det som verst med smerter og åndenød. Frem til to dager før Marit døde, ønsket hun å være mest mulig våken på dagtid. Men smertene ble umulige å lindre godt nok, og luftveiene truet med å kollapse helt. Blødninger flere steder på kroppen var tilkommet. I enighet med pasientens familie og teamet ble det startet behandling med lindrende sedering som varte til hun døde». Mange må dø i smerte
- Jeg håper pasienthistoriene viser at muligheten for å dø i smerte er uakseptabel stor. Dette gjaldt ikke bare på Bærum sykehus under Bærum-saken. Nå må vi begynne å forstå alvoret. Det er ikke tilfredsstillende tilbud til disse pasientene, sier Stig Ottesen til Dagens Medisin. - Når det gjelder kunnskap og kompetanse må det inn i utdanningen på alle plan. Men det holder ikke bare å skrike på politikerne etter mer penger når holdningene til lindring, lidelse og død er som de er i dag. Vi må innse at en dag kommer timen til oss alle, og da er det godt å vite at det er hjelp å få. I dag er vi mer opptatt av å satse på medisinske utfordringer i midten av livet. Det er uakseptabelt at mennesker i 2002 skal lide i uutholdelige smerter når vi vet at vi har muligheten til å hjelpe. Men samtidig må vi forstå at legene lider valgets kvaler. Ottesen mener det er svært vanskelige valg legene står overfor. - Mange er redde for at dersom de gir den lindringen de tror er nødvendig, kan de komme opp i en ny Bærum-sak. Pasienter og pårørende blir mer pågående og krevende - og forlanger å få smertelindring. Det gjør ikke situasjonen for legene lettere. Stiller ikke legen opp da, kan advokatene lure rundt hjørnet. Det kan være deg
- Hvem er boken skrevet for? - Den er skrevet for alle mennesker. Tittelen er Må jeg dø i smerte? Jeg mener selvfølgelig de som lider i dag, men det angår i høyeste grad også de fremtidige lidende pasientene som kan være meg selv; dere og deg. I dag er det dessverre ingen selvfølge med smertelindring, konstaterer Stig Ottesen. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Fakta / Bærum-saken Carl-Magnus Edenbrandt ved Bærum Sykehus politianmeldte Stig Ottesen ved sykehuset for aktiv dødshjelp til en kreftsyk mann ved å bruke dormicum feil. Overlegen ba samtidig politiet se nærmere på behandlingen av ni andre pasienter ved avdelingen. - Helsetilsynet vurderte saken og kom til at det ikke var utført aktiv dødshjelp. Overlegen og sykehuset fikk kritikk for manglende rutiner og journalføring. - To svenske sakkyndige sa i Aftenposten at det var utøvd aktiv dødshjelp. - Det ble satt spørsmålstegn ved troverdigheten til Helsetilsynets sakkyndige, noe Helsetilsynet ikke var enig i. - Etter oppslag i mediene gjenopptok Helsetilsynet saken, som viste seg å være komplisert. - Helsetilsynet oppnevnte fem ytterligere sakkyndige. - Carl-Magnus Edenbrandt måtte slutte ved Bærum Sykehus. - Anne Alvik trakk seg som Helsedirektør som følge av kritikken. - Konstituert helsedirektør Petter Øgar ga ut en rapport der han rettet sterk kritikk mot Helsetilsynets rutiner. - Justisdepartementets lovavdeling slo fast at Helsetilsynets avdelingsdirektør, som vurderte saken, ikke var inhabil. - Det har kommet retningslinjer om terminal sedering fra både Legeforeningen og Helsetilsynet. - Riksadvokaten henla sakene. - Helsetilsynet har fremdeles saken til behandling. |
Dagens Medisin 02/02
Tine Dommerud
