Tause barn ble bedre med tidlig behandling

Selektiv mutisme er en sjelden, men alvorlig sykdom som rammer mindre enn én prosent av norske barn. Sykdommen innebærer kronisk taushet i viktige sosiale situasjoner. Barna snakker hjemme med familien, men har ingen tale i barnehage eller på skolen.

Dette kan føre til misforståelser og konflikter mellom foreldrene og barnehage/skole, forteller psykolog.

– Siden barnet kan være en «skravlekopp» hjemme, men er taus på skolen, har foreldre og lærere ofte ulik oppfatning av hva barnet strever med. Det fører ofte til misforståelser ved at foreldrene mener det må være noe galt med skolen, eller omvendt; at skolen tenker det er noe galt med foreldrene, sier Beate Ørbeck, psykolog og forsker ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus.

Må ikke tvinges til tale
Hun forsker på barn med selektiv mutisme og har utviklet et behandlingsopplegg med kognitiv atferdsterapi som kombinerer hjem- og skolebasert behandling. Prinsippet er at barna gjennom atferdsterapeutiske teknikker gradvis skal øve seg på å snakke i sosiale sammenhenger.

I programmet kommer behandleren først hjem til familien og observerer barnet sammen med foreldrene, før man gradvis kommuniserer mer med barnet.

I fjor høst publiserte hun resultater etter ett års oppfølging i European Child & Adolescent Psyciatry. 24 barn mellom tre og ni år deltok i studien. 

Best effekt i førskolealder
– Både eldre og yngre barn hadde effekt av behandlingen, men effekten var mye tydeligere hos de yngste barna i førskolealder. Dette understøtter betydningen av å komme tidlig i gang med behandling. Jo lenger man er taus, jo vanskeligere er det å snakke; da får barna mye mer oppmerksomhet, som er akkurat det de ikke trenger, sier Ørbeck.

Etter å ha fullført behandlingsprogrammet ble 78 prosent av barna mellom 3-5 år helt bra, mens bare en tredjedel av barna mellom 6-9 år ble kvitt diagnosen i samme tidsrom. Ifølge Ørbeck har både pedagoger og helsepersonell mangelfull kunnskap om den sjeldne sykdommen, og mange tilfeller oppdages for sent.

– Det er ikke uvanlig at tause barn går ut hele barnehagetiden før man stusser på at noe er galt. Foreldre klager over at de ikke blir møtt med tilstrekkelig forståelse og kunnskap, sier Ørbeck, som presiserer at leger har en viktig jobb med å stille diagnosen selektiv mutisme.

Går bra på sikt
Ørbeck har nylig avsluttet en langtidsoppfølging av i alt 32 barn som har mottatt den samme behandlingen i fire til seks år. Resultatene skal presenteres på den europeiske barnepsykiaterkongressen i Madrid i juni, men Ørbeck sier at de foreløpige resultatene er positive.

– Foreløpige resultater viser at det går bra med de fleste barna som deltok i studien. Det ser ut til at barna har god livskvalitet, selv om mange fortsatt synes det er litt vanskelig å snakke i fremmede situasjoner.

Arvelig sykdom
Årsakene til selektiv mutisme er sammensatte, men tilstanden er arvelig og er knyttet til personlighetstrekk preget av tilbakeholdenhet og overfølsomhet. Flerspråklighet er en risikofaktor, og jenter er noe overrepresentert. En del av barna har talevansker i tillegg.

I den nyeste versjonen av det amerikanske diagnosesystemet er selektiv mutisme anerkjent som en angstlidelse, mens dette ikke er tilfellet i Europa.

– Den nye kunnskapen er at dette er en angstlidelse. Som for de fleste andre angsttilstander er det viktig å komme tidlig i gang med hjelpetiltak, og det finnes hjelp å få. Det viktigste er å vise barna at man aksepterer at de er som de er. Hvis man presser barnet til å snakke eller kommenterer mangelen på tale, vil barnet bli dårligere og trekke seg tilbake, sier Ørbeck.