Offentlige forskningsmidler til kiropraktikk er ikke bærekraftig

I sitt innlegg i Dagens Medisin 10. desember omtaler Aleksander Chaibi kiropraktikk som en helseprofesjon på linje med andre. Det er korrekt at kiropraktorer i Norge er autorisert helsepersonell med rettigheter i primærhelsetjenesten. Dette brukes ofte som et hovedargument for at faget bør likestilles med fysioterapi og manuellterapi.

Autorisasjon alene er imidlertid ikke et kvalitetsstempel på faglig innhold eller evidensgrunnlag. Det er godt dokumentert at kiropraktikk som fagfelt samlet sett har mangelfull vitenskapelig evidens. Selv om enkelte behandlingsformer innen kiropraktikk kan ha effekt for spesifikke pasientgrupper, hviler store deler av praksisen fortsatt på et svakt vitenskapelig fundament.

Evidensbasert jobbing er unntaket

Tilhengere av kiropraktikk peker ofte på at «moderne kiropraktorer jobber evidensbasert», og det stemmer at noen gjør det. Problemet er at dette ikke er normen, men unntaket. Fagtradisjonen er fortsatt preget av strukturelle utfordringer som gjør at behandlingstilbudet samlet sett ofte ikke holder samme kvalitet, konsistens eller faglige nivå som fysioterapi, manuellterapi eller annen moderne muskel- og skjelettbehandling.

En av de mest grunnleggende svakhetene ved kiropraktikk er den historiske og ideologiske forankringen i konseptet «vertebrale subluksasjoner» – påståtte feilstillinger i ryggraden som skal kunne påvirke nervesystemet og forårsake alt fra smerter til sykdom i indre organer. Dette konseptet mangler vitenskapelig dokumentasjon og er forlatt i moderne medisinsk forståelse. Likevel brukes det fortsatt av mange kiropraktorer, både eksplisitt og implisitt, i markedsføring og klinisk praksis.

Forsvarere hevder gjerne at subluksasjonsbegrepet er «utdatert» og ikke lenger sentralt i faget. Samtidig ser vi at ideen fortsatt preger behandlingsrasjonale, språkbruk og oppfølgingsmodeller, særlig gjennom anbefalinger om gjentatte justeringer og livslangt vedlikehold.

Langvarig overbehandling

Dette bidrar til en feilaktig forståelse av kropp og smerte hos pasienter, øker frykt for normale variasjoner og fører ofte til langvarig overbehandling og avhengighet av gjentatte «justeringer».

Manipulasjon av ryggraden kan være trygt for mange pasienter, og dette fremheves ofte som et argument for fortsatt utbredt bruk. Men forskningen viser at effekten i beste fall er kortvarig og ikke bedre enn trening, fysioterapi, massasje eller gode råd. Likevel brukes manipulasjon ofte som standardbehandling hos mange kiropraktorer, gjerne med høy behandlingsfrekvens og forhåndsdefinerte behandlingsløp.

Problemet er ikke manipulasjon i seg selv, men at:

• den brukes for ofte
• den fremstilles som nødvendig
• den tar fokus bort fra mer varige tiltak som trening, mestring og atferdsendring

Kiropraktorer tilbyr også behandling for en rekke tilstander som hodepine, svimmelhet, migrene, kolikk, øresus og «nedsatt immunforsvar». Det hevdes ofte at pasienter «opplever bedring», men for flere av disse tilstandene finnes det ingen solid vitenskapelig dokumentasjon som kan støtte at manipulasjon har spesifikk effekt. I enkelte tilfeller er påstandene direkte misvisende.

Manglende evidens

Jeg har selv hatt store problemer med å finne studier av tilstrekkelig kvalitet, uten betydelig bias, som underbygger mange av disse påstandene. At dette får foregå innenfor en autorisert helseprofesjon, uten systematisk oppfølging eller konsekvenser, er alvorlig.

Nakkemanipulasjon har i sjeldne tilfeller vært knyttet til alvorlige komplikasjoner, blant annet skade på blodårer i nakken. Risikoen er lav, men ikke fraværende. Når dokumentert effekt samtidig er usikker, fremstår nytte–risiko-forholdet som svakt. At dette ofte bagatelliseres i pasientinformasjon, er problematisk.

Moderne forskning på muskel- og skjelettplager vektlegger i økende grad pasientopplæring, gradert aktivitet, trening, stressmestring, søvn, livsstil, fryktreduksjon og normalisering av smerteopplevelse og bevegelse. Dette er kunnskap som i stor grad er integrert i fysioterapi og annen tverrfaglig behandling.

Fremmer økonomisk avhengighet

Min erfaring er at store deler av kiropraktisk praksis fortsatt henger etter denne utviklingen og baserer seg på en mekanisk forståelsesmodell som ikke samsvarer med dagens kunnskap om smerte og rehabilitering.

Mange kiropraktorer opererer innenfor en modell der pasienten får beskjed om at de trenger:

• faste justeringer over lang tid
• forhåndsdefinerte oppfølgingsplaner
• pakkeløsninger
• livslangt «vedlikehold»

Dette fremmer økonomisk avhengighet fremfor pasientautonomi, og trekker pasientene bort fra tiltak som kunne gitt mer varig effekt.

Tryggere og bedre alternativer

Det er riktig at kiropraktikk inneholder enkelte elementer som kan være nyttige, som manuell behandling, dyktige klinikere og primærkontaktfunksjon. Samtidig er fagområdet preget av et svakt vitenskapelig fundament, utdaterte teorier, betydelig overbehandling, risiko knyttet til enkelte teknikker og store variasjoner i kvalitet.

For mange pasienter finnes det tryggere, bedre dokumenterte og mer langsiktige behandlingsalternativer – særlig ved langvarige smerter og funksjonsproblemer.

Et spørsmål om ansvarlig prioritering

Å flytte forskningsmidler bort fra kiropraktikk er ikke et angrep på forskning, men et spørsmål om ansvarlig prioritering. Offentlige midler skal brukes der de gir best helsegevinst for befolkningen, ikke for å opprettholde profesjoner eller legitimere utdaterte praksiser.

Til tross for flere tiår med forskning har kiropraktikk som fagfelt ikke levert dokumentasjon som rettferdiggjør egne, øremerkede forskningsmidler. Effekten av sentrale behandlingsformer er begrenset, kortvarig og ofte ikke bedre enn tryggere og mer kostnadseffektive alternativer.

Når forskningen i tillegg i stor grad skjer innenfor profesjonens egne strukturer, øker risikoen for bekreftelsesbias og svak metodisk kvalitet. Det gir liten verdi for pasientene og liten avkastning på offentlige investeringer.

Forskning på muskel- og skjelettplager bør derfor samles i brede, tverrfaglige og uavhengige forskningsmiljøer, der tiltak vurderes etter effekt – ikke profesjonstilhørighet. Dette vil gi bedre forskning, bedre prioritering og bedre behandling.

Å bruke offentlige forskningsmidler på kiropraktikk som eget fagfelt er ikke bærekraftig helsepolitikk.

Ingen oppgitte interessekonflikter